På siden av samfunnet

Å ha en bolig handler ikke bare om ei seng å ligge i eller tak over hodet. Når du mangler et hjem, mangler du også forutsigbarhet og stabil tilgang til mat og medisin. Du mangler det sosiale nettverket et nabolag kan gi, et sted å være varm og tørr og en plass der det er du som bestemmer når du skal sove, når du vil spise, når du vil si ja til besøk og når du vil være alene.

Regjeringen lanserte nylig en ny nasjonal strategi for den sosiale boligpolitikken for perioden 2021- 2024. Her slår de fast at det skal være en prioritert oppgave å sørge for at ingen skal være bostedsløse.

— Forventningene endrer seg

De bostedsløse er en liten gruppe og er kanskje samfunnets aller mest marginaliserte. Forrige kartlegging, gjennomført i 2016, viste at det dreier seg om rundt 4000 mennesker. 2/3 av disse er i en eller annen form tilknyttet rus og psykiatri. Ødelagte relasjoner til familie og venner er vanlige kjennetegn, og miljøet er preget av mye vold og aggresjon. Dette er mennesker som har falt utenfor alt.

— Som bostedsløs mister du det holdepunktet – boligen – som knytter deg til samfunnet. Det er en avmaktssituasjon og forventningene til deg endrer seg. Det blir en forventning om at du er på siden av samfunnet, sier Lars Marius Ulfrstad. Han er avdelingsdirektør i Husbanken og er en av foredragsholderne når blant annet Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA) og Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP) arrangerer den digitale forskningskonferansen «Et sted å bo» 2. -3. mars.  Temaet er boligsosialt arbeid i kommunene.

For lite reell valgmulighet

— Å ha et hjem er vesentlig for å oppleve selvrespekt og kontroll over eget liv, påpeker Petter Dahle, som er faglig rådgiver hos NAPHA.

Kommuner over hele landet gjør en innsats for å skaffe bolig til mennesker som av en eller annen grunn har havnet utenfor boligmarkedet og ikke er i stand til å eie eller leie en bolig uten hjelp. Dahle peker imidlertid på at det er langt igjen før vi kan si at tilbudene i de fleste kommuner er preget av reelle valgmuligheter og brukermedvirkning. På NAPHAS nettsider peker Ulfrstad på at innsats på tvers av ansvarsområder er en nøkkel til å lykkes.

— Det kommer ikke først og fremst an på penger, det handler om å ta i bruk de ressursene man har å spille på. Det er masse kompetanse i kommunene og mye idealisme, og det gjelder å det få dette inn i effektive arbeidsmåter, sier Ulfrstad, som skal holde foredrag om hva boligsosial politikk betyr for vanskeligstilte på konferansen i mars.

Housing First

En av arbeidsmåtene, eller modellene, som har dokumenterte gode resultater, er den såkalte Housing First-modellen.  Denne tar utgangspunkt i at en trygg bolig må på plass aller først, uten at det stilles motkrav. Modellen støtter seg til prinsippet om at tilgang til bolig er en grunnleggende menneskerett og står i kontrast til løsninger der bostedsløse må gjennom botrening, rehabilitering eller behandling før det er mulig å få tildelt egen bolig. Housing First, som er en amerikansk modell, har vist gode resultater i flere nordiske land, og ble først prøvd ut i Norge i 2012. Det er viktige prinsipper at deltakerens ønsker for bolig og tjenester skal bli tatt hensyn til, at praksisen skal støtte en recoveryprosess, at tilbudet ikke er avgrenset i tid, og at bosituasjonen skal gjøre det lettere for brukeren å bli en integrert deltaker i samfunnet.

— Det finnes mange måter å jobbe med boligsosial arbeid på. Men få modeller har like solid dokumentert effekt som Housing First, sier Petter Dahle.