-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Åremålsperioden er over for pasientombud Anne-Lise Kristensen.  Foto: Styrk Fjærtoft/erfaringskompetanse.no
Åremålsperioden er over for pasientombud Anne-Lise Kristensen. Foto: Styrk Fjærtoft/erfaringskompetanse.no

— Skal møtes som den du er. Ikke med rusavhengig skrevet i panna.

— Jeg må nok si at psykisk uhelse og rusfeltet er mine hjertebarn. Anne-Lise Kristensen takker nå av etter 12 år som Pasient- og brukerombud for Oslo og Viken. Men en ting angrer hun på: — At jeg ikke var mer nysgjerrig på det viktige arbeidet Sverre Eika gjorde med ruspasienter.

Det var pasientombud hun skulle bli.

Anne-Lise Kristensen begynte faktisk hos daværende Pasientombudet for Oslo allerede i 1996. Så var hun pasientombud for Buskerud i årene 2003 til 2010, da hun vendte tilbake til kontoret i Oslo og gikk i gang med sin nye rolle som pasient- og brukerombud for Oslo og Akershus.

Men det startet på Sosialhøgskolen, som det het da. Anne-Lise skulle utdanne seg til sosionom. En av foreleserne der var Helge Hjort. Han var da Helse- og sosialombud i Oslo, og Anne Lise ble fascinert. Så inspirert ble hun av ny kunnskap om pasienters rettigheter, at hun etter endt sosionomutdanning i 1991 tok første avdeling jus.

Så de sosiale forskjellene på nært hold

— Interessen for dette ble også vekket da jeg var i min første jobb etter utdanningen, ved Torshov sosialkontor. Der så jeg de store sosiale forskjellene, og jeg kjente at jeg ville jobbe for utsatte grupper.

Så når vi lurer på hvorfor hun som pasientombud har vært så opptatt av pasienter innen rus og psykisk helse, trekker hun linjen tilbake til erfaringene med å jobbe på sosialkontoret på Torshov. Der erfarte hun for alvor hvordan sosial ulikhet påvirker folks liv.

— Jeg må nok si at psykisk uhelse og rusfeltet er mine hjertebarn.

Har rett til medvirkning

— Etter disse årene som ombud, hva er du særlig opptatt av på rusfeltet?

— Det har de siste årene vært en enorm endring, den siste tiden med fokus på behandling fremfor straff. Jeg er særlig opptatt av at ruspasienter skal få ivaretatt sine lovfestede pasientrettigheter. Og at de skal få respektfull behandling, som alle pasienter har krav på. Her har det vært flere grelle eksempler, bl. a med ruspasienter som ikke har fått den smertelindringen de trenger på sykehus. På dette feltet har det heldigvis skjedd mye, selv om det fortsatt må bli bedre. Jeg tenker også at det er mye igjen å jobbe med når det gjelder medvirkning, både for brukere og pårørende, sier Kristensen, som har engasjert seg i nettopp mangel på medvirkning i LAR-systemet:

— Medvirkningsrett er noe alle pasienter har. Den har vært for dårlig ivaretatt for LAR-pasienter, sier hun og trekker frem at de nye, reviderte retningslinjene for LAR er et steg på riktig vei.

Det er nå Kristensen kommer med sitt hjertesukk og med en beklagelse:

— Jeg skammer meg over at jeg ikke tok ordentlig innover meg det viktige arbeidet som Sverre Eika drev. Jeg var ikke nysgjerrig nok, sier hun og tilføyer:

— Det handler blant annet om hvor viktig medvirkning er når det gjelder hvilke medisiner som skal inn i kroppen vår. Det betyr jo ikke at alle skal få det de vil ha, men at det skal være åpenhet om alternativer og at man erkjenner ar det kan være personavhengig hvordan en medisin virker.

Pasient- og brukerombudet er opptatt av brukerundersøkelser og er veldig glad for brukerundersøkelsene som proLAR Nett har fått gjennomført.

— Skal slike undersøkelser ha verdi, må de være reelle og uavhengige, sier Kristensen og viser til andre brukerundersøkelser, bl.a. den som SERAF gjennomfører, hvor pasienten svarer på spørsmålene sammen med behandler. Hun sammenligner det med om man skulle hatt medarbeiderundersøkelser på en arbeidsplass, hvor de ansatte svarer på spørsmålene sammen med sjefene sine. Slike undersøkelser kan ha verdi, men må være en del av de totale erfaringene en innhenter. 

Les i Rus & Samfunn hva pasientombudet sa da proLARs brukerundersøkelse ble lagt frem i november i fjor.

Ikke bare enkeltsaker

Anne-Lise Kristensen og de 20 øvrige ansatte ved kontoret dekker 25 prosent av Norges befolkning.

— Vår største bekymring er jo om vi når ut til dem som trenger oss mest. Hvis vi bare jobbet med de individuelle klagene som kommer inn til oss, ville det bli for tilfeldig hva ombudet engasjerte seg i. Vi prioriterer derfor høyt å drive utadrettet virksomhet. Vi er på besøk på ulike institusjoner og har møter med pasientgrupper og brukerorganisasjoner. Og vi blir heldigvis invitert til å snakke på konferanser og andre arrangementer, i tillegg til at vi holder løpende kontakt med politikere.

— Blir rusavhengige pasienter og brukere som gruppe utsatt for systematisk diskriminering?

— Det har jeg ikke grunnlag for å si. Det grunnleggende er at hver pasient har krav på å bli møtt som individ. En rusavhengig pasient, eller en pasient i psykiatrien, skal bli møtt som den hun er, og ikke som en person hvor det står rusavhengig skrevet i panna, sier Kristensen og trekker trådene videre til eldreomsorgen.

— En human eldreomsorg skal være en selvfølge i Norge. Og det må også gjelde for eldre rusavhengige, uansett om det gjelder alkohol eller illegale rusmidler. Som andre eldre må de få ivaretatt sine omsorgsbehov og helsebehov. Det vil for mange inkludere å ha tilgang på de midlene de er avhengige av.

 — For mye stengt under pandemien

De 15 pasientombudene rundt omkring i landet hadde flere saker på bordet under pandemien. Kristensen er opptatt av å ta noen viktige lærdommer med videre:

— En av lærdommene fra pandemien er at for mange tilbud innen rusbehandling og psykiatri ble redusert. Og vi så flere eksempler hvor tiltakene rett og slett var ulogiske og ikke faglig begrunnet. I et møte vi hadde med pasientgruppa på rusavdelingen ved OUS kom det frem at gruppebehandlingen var redusert på grunn av smitterisiko, mens alle fortsatt kunne sitte sammen i TV-stua. Det ble også begrensninger på å gå utenfor bygningen, selv om det var store muligheter for å være utendørs uten å være tett inntil andre. Men her skal ledelsen ha honnør for å rette opp i dette da vi, etter initiativ og i samarbeid med pasientene, tok det opp med dem i et møte, sier Kristensen.

— Det nytter å klage

Pasientombudene skal ivareta og fremme rettighetene til pasienter og brukere, men har selv ikke noen bestemmende myndighet. Hvordan måler man da om man har gjort en god jobb eller ikke?

— Det er helt avgjørende for ombudsrollen at vi ikke bestemmer. Da ville vi blitt en del av apparatet, og ikke vært en uavhengig instans. Vi opplever å ha stor gjennomslagskraft, både i saker som gjelder enkeltpersoner og for pasientgrupper, sier Kristensen.

Hun forteller at det ofte skjer en endring til det bedre etter den aller første kontakten pasientombudet tar i forbindelse med en klage.

— Det viser jo at det nytter å klage. Men det viser også at det gjøres mange dårlige førstevurderinger i helsevesenet, når det skal såpass lite til for at en klage fører til at noe umiddelbart blir omgjort, sier det avtroppende ombudet.

Mer støtte til pårørende

Men det må da være ganger hvor et ombud har problemer med bare å se saken fra pasientens og brukerens ståsted? En bruker har da ikke alltid rett?

— Det er klart vi opplever at forventninger til en tjeneste noen ganger kan bli litt høye. En pasient har rett til å  samhandle, men det er tjenesten som faktisk har siste ord når det gjelder hvilket tilbud som skal gis.

— Mange kommunale tjenester kan bli bedre på å gi støtte til pårørende i deres rolle. I dag er det også for mye enten/eller når det gjelder taushetsplikt. Det burde i større grad kunne gis begrensede fullmakter til hva en tjeneste har anledning til å informere pårørende om, i stedet for at man ikke kan si noe. Mange pårørende opplever det som å møte stengte dører. Dette inngir ikke tillit og skaper utrygghet.

Til Vestre Viken - og til seters

Når Anne-Lise Kristensen om få dager vandrer ut døren hos Pasientombudet for siste gang, er det ikke for å mimre om lang og tro tjeneste. Allerede mandag 3. oktober møter hun opp hos sin nye arbeidsgiver, Vestre Viken Helseforetak. I helseforetaket skal hun være leder for en ny avdeling som skal arbeide med mer brukerorientert og brukerstyrte tjenester.

— Jeg er klar for nye utfordringer og er takknemlig for denne muligheten til å jobbe videre med spørsmål for utviklingen av helsetjenesten, sier hun. 

Og det er vel mer et understatement. Kristensen er veldig glad i å jobbe. Men hun skal sørge for at hun også får tid til andre ting hun liker godt; treffe venner, se på håndball og holde på i hagen. Anne-Lise har også skaffet seg våttkort og ambisjonen er klar: flere turer på vannet.

Men det beste av alt:

— Jeg har en gammel seter litt langt unna folk. Der møter jeg hester og sauer utenfor døra, setter poteter og går flotte turer. Der elsker jeg å være – også helt alene! 

 

Vil du kontakte Pasient- og brukerombudet for Oslo og Viken? Her er hjemmesiden deres, hvor det også er informasjon om hvordan du kontakter kontoret.

Ønsker du kontakt med et av de andre pasientombudene i Norge? Her er en felles hjemmeside for alle pasient- og brukerombudene, utenom Oslo og Viken.

 

 

 

 

 

Les mer om følgende emner: