Status for rusfeltet i 2019 – og hva må gjøres neste år?

Ved inngangen til et nytt år har Rus & Samfunn igjen spurt politikere, forskere, behandlere og representanter for brukerorganisasjoner om hvordan de ser fremtidens ruspolitikk og -behandling vil utvikle seg i Norge. Her kan du se hvordan de svarte da vi spurte dem ved forrige årsskifte.

Synet på at rus ikke lenger må sees på som et strafferettslig problem, men at det er et helsemessig problem befester seg. Alle som deltar i denne enquêten er enige om at behandlingstilbudet blir stadig bedre, men det blir pekt på at det fortsatt er mangler, spesielt innen oppfølging og ettervern.

I enquêten har vi spurt de samme personene som i fjor. Vi gjør oppmerksom på at Anne Line Bretteville-Jensen, seniorforsker i folkehelseinstituttet, som deltok i fjor, ikke hadde anledning til  å delta i årets nyttårsenqueten. Dette er årets spørsmål:

1. Hvordan ble utviklingen på rusfeltet i 2019 i forhold til det du mente var det viktigste å få gjort?
2. Hvor er det størst behov for endring innen rusfeltet de to, tre neste årene?
3. Hva vil du personlig prioritere i ditt arbeid innen rusfeltet i 2020?

BENT HØIE, helse- og omsorgsminister:

1. Jeg er glad for regjeringens arbeid med rus og psykisk helse leverer viktige bidrag til å forme pasientens helsetjeneste. Med de første seks pakkeforløpene på plass og etableringen av et nytt nasjonalt kvalitetsregister for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), så har vi en utvikling jeg er tilfreds med. Legger vi til at vi har halvert ventetiden til rusbehandling og sett en vekst på 2500 flere årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, så kan jeg si jeg er mer enn tilfreds med utviklingen.

Med bevilgningene i statsbudsjettet for 2020 har regjeringen overoppfylt målet for Opptrappingsplanen for rusfeltet på 2,4 milliarder kroner. Dette er resultater jeg er stolt av.

Vi må tørre å tenke nytt for å kunne hjelpe de rusavhengige som ikke har nytte av det tradisjonelle hjelpetilbudet slik at de kan redusere helserisikoen, få bedre livskvalitet og styrket funksjonsnivå. Derfor har vi i budsjettet for neste år satt av penger til forsøk med heroinassistert behandling.

2. Vi må senke terskelen slik at rusavhengige får hjelpen de trenger når de trenger den. Det å overføre samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk fra justissektoren til helsetjenesten vil endre norsk narkotikapolitikk og våre holdninger til personer som bruker narkotika. Straffeforfølgelse fører til stigmatisering, og frykten for straff hever terskelen for å be om hjelp.

Det vil kreve mye innsats å redusere ulikhetene som bidrar til at personer med alvorlig rusproblem har 20 års kortere levetid enn gjennomsnittsbefolkningen. Å få ned tallet på overdoser blir fortsatt viktig og jeg har håp om at vi med vår nye nasjonale overdosestrategi vil se en ytterligere nedgang.

3. Det er viktig for meg å prioritere arbeid som bidrar til at rusfeltet utvikler god faglighet og legger til rette for at brukere og pårørende har tilgang på gode tjenester. Arbeidet med ny rusreform vil naturlig nok også ha høy prioritet. Det offentlige utvalget som forbereder reformen har nettopp levert sin utredning. Den ser jeg frem til å jobbe videre med.

INGVILD KJERKOL, storingsrepresentant og Arbeiderpartiets helsepolitiske talskvinne:

1. Stortinget vedtok å sette i gang en rusreform som gir rusavhengige helsehjelp framfor straff, det har Arbeiderpartiet jobbet for i mange år, så det var bra.

2. Arbeiderpartiet ønsker et bedre ettervern. Ettervern i rehabiliteringen av rusavhengige er kritisk og fungerer ikke godt nok i dag. Dette er et omfattende arbeid som inkluderer psykososiale tiltak, utdanning, arbeid, bolig, økonomi og helse. Bare oppfølgingen av ettmenneske er kostbart og tidkrevende men kan gi store besparelser for samfunnet og et bedre liv uten rus for den enkelte.

3. Jeg vil fortsatt jobbe for å styrke ettervernet, men er selvfølgelig spent på utvalget som skal utrede rusreformen. De skal levere sitt arbeid innen 31.12.19 så det politiske arbeidet på rusfeltet vil handle om å den videre diskusjonen av deres anbefalinger.

INA ROLL SPINNANGR, leder i Foreningen Tryggere Ruspolitikk:

1.Vi ønsket oss et bedre behandlingstilbud med blant annet flere medikamenter i LAR og heroinassistert behandling. Arbeidet med nye retningslinjer for LAR pågår fremdeles. Heroinbehandling vil heldigvis bli implementert neste år.  Vi ønsket oss også en god rapport fra Rusreformutvalget. Den er forventet å komme i desember og jeg har høye forventninger. Det har med andre ord ikke skjedd de store endringene enda, men det er mye bra arbeid som pågår.

2. Det er nok størst behov for å få et bedre behandlingstilbud og bedre oppfølging etter soning og avrusing, samt å få implementert en reell avkriminalisering der brukere får sivilrettslige reaksjoner fremfor strafferettslige reaksjoner.

3. Vi i Foreningen Tryggere Ruspolitikk vil fortsette å jobbe for bedre rusopplysning. Vi kan ikke lenger si oss fornøyd med å advare mot bruk av ulovlige rusmidler, vi må også kommunisere hvordan man kan redusere risiko dersom noen trosser rådene og likevel bruker. Skadeforebyggende informasjon om rusmidler vekker negative følelser hos enkelte, men det var flere som reagerte negativt da helsemyndighetene informerte om viktigheten av kondombruk ved analsex også. Målet er å gjøre samfunnet mer bevisst på rusvett og hvordan man kan trygge seg selv og sine venner i en situasjon der rusmidler blir brukt. Vi vet at flere dødsfall kunne vært unngått dersom brukerne hadde hatt mer kunnskap om rusmidler.

ARILD KNUTSEN, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk:

1.Før 2019 oppsto en frykt for at debatten om forbudspolitikk og kriminalisering ville avta, som følge av det pågående arbeidet mot den kommende rusreformen. Det motsatte ble heldigvis tilfelle, debatten ble snarere intensivert. Det kom også flere medikamenter til LAR-sortimentet, forskere begynte å se nærmere på muligheten for amfetaminsubstitusjon, Bergen bygde et avgrenset uteområdet som værested for rusmiljøet og det ble bevilget 13.1 millioner kroner til oppstart av heroinklinikker i Oslo og Bergen. Dette mener jeg var det viktigste som kunne skje i 2019.

2. Det er kun en liten andel av de som søker seg til rusbehandling, som får den hjelpen de trenger. Og en stor andel av de som får hjelp, må takke ja til institusjonalisering. Jeg mener behandlingsapparatet bør opp til revurdering, at vi belyser baksiden av den ellers fantastiske rusreformen fra 2004. Veldig mye av de tilbudene som rusavhengige i dag enten ikke får, må stå i kø til, eller må institusjonaliseres for å få tilgang til – bør være umiddelbart tilgjengelig i hjemkommunen. Det er en grunn til at det har gått inflasjon i begreper som samtaleterapi, hesteterapi, treningsterapi, svømmeterapi og musikkterapi, det er fordi så mange må gjennom spesialisthelsetjenestens nåløye og institusjonaliseres for å få tilgang til sosiale fellesskapsaktiviteter. Det snakkes mye om behandling og ettervern. Vi bør innføre begrepet forvern og debattere avinstitusjonalisering.

3. Diplomati, det er veldig viktig for relevant påvirkning på de politiske partiene. Rusreformutvalget har avgitt sin innstilling i desember 2019 og partiene skal komme frem til hvilken type avkriminaliseringsmodell de ønsker å gå inn for i 2020. Der ønsker jeg å få være en bidragsyter. Reformen vil kunne bety ufattelig mye, for utrolig mange, i årene som kommer.

JON STORAAS, spesialrådgiver i RIO, Rusmisbrukernes interesseorganisasjon:

1.Det har dessverre ikke blitt lagt til rette for bedre samhandling i 2019. Det lønner seg fremdeles ikke å samhandle. Alle blir fremdeles målt på en begrenset økonomi og aktivitet i forhold til den. Individuell plan som et lovfestet samhandlingsverktøy brukes i liten grad. Jeg tror at Pakkeforløpene vil få store utfordringer nettopp fordi samhandling ikke lønner seg økonomisk for de fleste.

2. Størst behov for endring handler om at tjenestene må henge bedre sammen. Man bør ha en differensiert boligpolitikk. Ikke tro på at alle skal inn i egen bolig. Man må integrere aktivitets og arbeidsrettete tiltak som en del av TSB uansett behandlingsmetode. Forvern, behandling og ettervern må henge sammen og være et helhetlig tilbud. Har stor tro på mange jobbspesialister i rusfeltet på alle nivåer.

3. Personlig vil jeg prioritere å jobbe med et kurs som heter Hverdagskompetanse i regi av Blå Kors. Dette handler om å kurse rusavhengige i rehabilitering i de utfordringene som kan møte dem i forhold til økonomi, bolig, nettverk og jobb. I det samme kurset vil man bli kurset i kommunikasjon og utfordringer i forhold til det. Jeg ønsker samtidig å prøve å praktisere noe av det jeg har snakket om i 20 år som er å tilrettelegge for god oppfølging før og etter behandling og etter fengselsopphold. Dette handler om å følge folk inn i aktivitet ved hjelp av tidgivere/frivillige. Dette også i Blå Kors regi. I praksis jobbe for det RIO har stått for gjennom hele sin levetid.

TORHILD KIELLAND, rådgiver i Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon:

1.Utviklingen ble god – på systemnivå. I fjor svarte jeg at det aller viktigste å få gjort i 2019 var å få ferdig en ny overdosestrategi med tilhørende konkrete tiltak. I mars ble ny strategi lansert med et hovedmål om årlig nedgang i antall overdosedødsfall, med en langsiktig nullvisjon. Foruten å videreføre elleve tiltak presenterte strategien fem nye tiltak.Men utviklingen er trist – på brukernivå. Tallene på narkotikautløste dødsfall var på hele 286 i 2018. Dette er en økning på 39 dødsfall fra 2017. Det fyller meg med uro. Vi vet ennå ikke tallene for 2019, men det er en særlig utfordring når en økende andel av de døde i mindre grad har kontakt med de deler av hjelpeapparatet som tradisjonelt sett har møtt risikogruppene.

2. Helsetilsynet har gjennom landsomfattende tilsyn med kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten vist vilkårlig praksis og mangelfull styring for folk med rus og psykiske problemer. På dette området er det størst behov for endring for å sikre likeverdige tjenester og helhetlige behandlingsforløp. Med andre ord må ledere på banen og gjøre gode grep slik at vi når målet med pakkeforløpene – å sikre pasientene raskere og integrert utredning og behandling.

3. Jeg arbeider i Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon, der oppgavene er regulert av en arbeidsplan vedtatt av årsmøte. Arbeidsplanen inkluderer 34 prioriterte arbeidsområder innen både ruspolitikk og rusfag – så én ting vet jeg sikkert; det er nok å ta tak i og jeg kommer ikke til å kjede meg.

THOMAS CLAUSEN, forsker og leder i SERAF:

1.Det er ved utgangen av 2019 fortsatt en vei å gå, både når det gjelder fokus på og prioritering av daglig meningsfull aktivitet og inkludering for personer med ruslidelse og på behandlingsområdet med sammenhengende og individuelt tilpassede og langvarige tjenester.

2. Tilgjengeliggjøring av tilstrekkelig behandlingskapasitet for et spekter av ulike pasienter med ulike rusmiddelproblemer. Forebyggende innsats, som er ivaretagelse av fremtidige generasjoner. I det ligger blant annet, som hovedregel det motsatte av liberalisering og økt tilgjengelighet av rusmiddel inklusive potente opioide smertestillende.

3. Øke kunnskapen om rollen til smertestillende pille opioider som årsak til overdose død. Utforske hvordan det kommende tilbudet med heroinassistert behandling som del av LAR vil påvirke det samlede behandlingstilbudet og behandlingsrekrutteringen til en gruppe utsatte med opioid avhengighet.

ELSE-MARIE LØBERG, leder for Avdeling for rusmedisin i Helse Bergen:

1.Noe av det viktigste var bl.a. behovet for å utvikle reell helhetlig behandling der mennesker som sliter med rusmiddelproblematikk også får god hjelp for sine somatiske og psykiske vansker. I 2019 har Avdeling for rusmedisin (AFR) startet opp et stort overordnet prosjekt sammen med Divisjon psykisk helsevern, HUS. Fokuset er faglig integrasjon, der fagrepresentanter og brukere etter brede innspillprosesser i disse dager spiller inn forslag til forbedring av konkrete temaområder for mer helhetlig behandling. Vi vil nå jobbe med implementering av disse tilrådingene, og jeg ser særlig fram til å forbedre forløpet for ROP-tilstander. I 2019 har vi også utviklet en ambulant seksjon som bl.a. jobber tett inn mot somatikken for tidligere hjelp. Til slutt har vi hatt et stort fokus på å utvikle sømløse tjenester og enklere vei inn til ØH-hjelp; sikre umiddelbar hjelp til de som trenger det mest.

2. Ved siden av mer helhetlig behandling og et større fokus på meningsfullt livsinnhold, inkludert jobb, skole og gode boforhold, er tidligere hjelp viktig; lavterskel, lett tilgjengelig og mestringsorientert. Samarbeid på tvers av tjenestenivå er avgjørende for å alt dette til. Videre har vi preliminære resultater fra BAR(Bergen Addiction Research)-forskningssatsningen vår som tyder på at Hepatitt C integrert i våre desentraliserte LAR-poliklinikker er særlig gunstig. Dette kan ha implikasjoner også for organisering av hjelpen for andre følgetilstander for denne pasientgruppen, og vi har akkurat blitt tildelt 19 millioner fra Helse Vest til videre forskning på integrert behandling vinklet mot lungesykdom i LAR. Vi har også noen grupper som er underbehandlet i dag, for eksempel spillavhengighet og eldre med problematisk alkoholbruk. Jeg tror også vi må videreutvikle prinsippet om differensiert behandling og bredden av individtilpassete behandlingstilbud. Jeg er ellers opptatt av nasjonale fagpolitiske føringer i større grad bør ta inn over seg fagkompetansen på rusfeltet.

3. 2020 blir et spennende år med implementering faglig integrasjon, flere sømløse forløp og utvikling av nye forskningsprosjekter. Vi prioriterer også satsningen «Tidligere hjelp for mennesker med rusrelaterte helseproblemer som er vanskelige å nå: Reduksjon av varighet av ubehandlet rusproblematikk» som bl.a. inkluderer 1) Tidligere hjelp i gjennom nettverksmetodikk i akuttfasen 2) Ambulant konsulttjeneste for tidlig oppdagelse og 3) E-terapi for voksne/eldre med alkoholproblematikk for å senke terskel og øke tilgjengelighet. Jeg er spent på bestillingen i oppdragsdokumentene i 2020 om HAB (heroinassistert behandling), og om signalene om en betydelig underfinansiering er reell, da vil vi få noen stor utfordringer.

Særlig fint blir det i 2020 å jobbe sammen med 209 nye, dyktige medarbeidere fra stiftelsen Bergensklinikkene som gikk inn i «stor-AFR» fra 1. desember i år. Det blir viktig å ivareta de gode fagmiljøene her, slik at pasientene i opptaksområdet vårt får en særlig bred tilgang til behandling av høy faglig kvalitet.

RUBEN SLETTENG, leder for Rusavdelingen Universitetet i Nord-Norge:

1.En hovedoppgave i 2019 har vært å jobbe med innføringen av pakkeforløp. Som mange fryktet, har dette på tross av en stor innsats fra fagfolk og ledere vært meget utfordrende. Det må være lov å være kritisk til måten pakkeforløpene har blitt planlagt innført, og forutsetningene vi måtte forholde oss til i dette arbeidet. Heldigvis ser myndighetene nå ut til å forstå dette. I Nasjonal Helse og sykehusplan omtales pakkeforløpene som en kvalitetsreform, et begrep jeg tenker er passende for omfanget og ambisjonene som er formulert i pakkeforløpene. Når alt kommer til alt, er pakkeforløpene en anledning til å styrke tjenestene våre og gjøre oss i stand til å tilby bedre behandling til pasientene våre.

2. Ordningen med fritt behandlingsvalg gir økt valgfrihet til pasienter også på rusfeltet, men har noen betydelige svakheter i sin nåværende form. Godkjenningsordningen til HELFO for såkalte FBV-institusjoner opererer med minstekrav, noe som ikke er tilstrekkelig garanti for kvalitet i behandlingstilbudene; behandlingstilbudet kan i mindre grad tilpasses de samlede behovene til befolkningen i et område; og vi ser en sentraliseringstendens blant FBV-institusjonene. Dette er problemer som må løses hvis man skal lykkes med denne satsingen.

3. Innføringen av pakkeforløp går inn i en ny fase, hvor vi nå kan fokusere mer på lokale forbedringsprosjekter med utgangspunkt i det materialet vi kan hente ut fra registreringsarbeidet rundt pakkeforløpene. Videre er rekruttering og stabilisering av fagfolk (særlig spesialister) et viktig fokusområde. Til sist vil jeg jobbe videre for å løfte rusfaget, både internt i min avdeling, i helseforetaket, og overfor eksterne samarbeidspartnere.