– Du trenger bare ett menneske

– Du kan sitte der.

Tonen er vennlig, men bestemt. Uten å tenke over det plasserer jeg meg som henvist ved det innerste bordet på Frua Spiseri på Nesodden.

Ann Helen Nyhus setter seg godt til rette med kaffen, og smiler. En rød genser står i kontrast til det lyse håret, og hun har et stort selvlaget smykke i halsen.

Det skal gå en time ut i samtalen vår før jeg skjønner at hverken valg av kafé, bord eller stol var tilfeldig. En oppvekst preget av omsorgssvikt og overgrep gjør at Nyhus må ha kontroll på omgivelsene. I mange år var det alkoholen som hjalp henne med å oppnå det.

Nå er det hennes egen viljestyrke.

Faste holdepunkter

Denne vinterettermiddagen ligger tåka lett over Nesodden. Isdekte fortau gjør det krevende å bevege seg rundt. Men Nyhus kom gående med stødige skritt, rett fra Pippiverksted.

- Pippiverksted?

Nyhus ler hjertelig, og forklarer at det er en kreativ malergruppe hun leder på frivillighetssentralen.

–  Folk kommer sammen for å leke med farger. Det er alt fra etablerte kunstnere som trenger litt inspirasjon til folk som aldri har tatt i en pensel før.

Jeg har ligget nok ganger på gulvet i gangen og hylgrått

Fellesnevneren er at de trenger et positivt avbrekk i hverdagen, og noe å gå til.

– Det blir lett gode samtaler og vi ser hverandre. Det er ikke alle som liker mindfulness, men maling er i praksis i det, smiler hun.

For Nyhus var det et ledd i egen rehabilitering å tørre å ta plass.

–  Jeg har ligget nok ganger på gulvet i gangen og hylgrått fordi jeg har vært redd for å ta bussen. Da er det stort å tørre å bidra med noe i fellesskapet, sier hun.

Kjente kun alkoholen

Nyhus startet å drikke som 11-åring. Da hadde hun allerede bodd på fire barnehjem og i to fosterhjem. Å kalle henne en kasteball i systemet er en underdrivelse.

–  Jeg fant alkoholen og landet på en måte. Det ble redningen da.

Nyhus drakk om kvelden og natten. Det var da traumer og mareritt fra barndommen hjemsøkte henne, og alkoholen hjalp henne å glemme.

–  Jeg var Elverums yngste alkis.

Hun sier det med et smil, men det ligger mye alvor bak å være 15 år og bo på gata. Hun rakk å feire 16-års dagen sin ute i 25 minusgrader, før barnevernet fant en hybelleilighet til henne.

Jeg hadde vært innestengt og voldtatt i fem døgn, men klarte å rømme

Samtidig som hun ble sviktet av voksenpersoner som sto henne nært, møtte hun andre som reddet livet hennes.

–  Jeg hadde vært innestengt og voldtatt i fem døgn, men klarte å rømme. Støttekontakten møtte meg med åpne armer og fikk hjulpet meg på hemmelig adresse, sier hun.

Hun kom seg gjennom ungdomstiden og begynte på barnepleierutdanning. En dag knakk hun sammen i gråt. Helsesøster sendte henne rett til poliklinisk der hun begynte i terapi for å bearbeide tidligere traumer.

– Jeg hadde ikke overlevd uten terapi, forteller hun.

Andre metoder

Nyhus fullførte utdannelsen som barnepleier, og jobbet mange år i barnehage og på SFO. Hun forteller at hun har levert flere anmeldelser om omsorgssvikt og andre kritikkverdige forhold.

–  Sjefen min skjønte at jeg hadde andre kvaliteter enn det hun hadde. Vi var begge godt skolert, men jeg hadde en personlig ballast.

Nyhus merker raskt energien i et rom, og er god på å lese folk. Hun sier at det er en fin egenskap å raskt plukke opp hvordan de rundt henne har det.

– Jeg bryr meg virkelig om hvordan andre har det. Men det kan også være utmattende å hele tiden skulle lese mennesker og ha kontroll på folk i et rom.

Det er da jeg innser at plasseringen ikke er tilfeldig. For Nyhus var det helt essensielt å kunne se ut over den lille kaféen og alltid vite hvor andre mennesker oppholder seg i rommet.

– Jeg må ha en vegg i ryggen, eller så klarer jeg ikke å sitte der. Jeg må vite hvem som er rundt meg.

Hun forteller at hun sover i stua med lyset og tv’en på. Når hun ikke kan drikke vekk traumene, trenger hun andre verktøy for å holde tankene i sjakk. 

Døden i hver hånd

Ann Helen Nyhus er moren til rapperen og artisten Mikael «Endless» Nyhus. Mikael har vært åpen om sitt tidligere rusmisbruk, og Ann Helen forteller at han var klinisk død i armene hennes flere ganger.

Da sønnen endelig kom på rehabilitering i 2015, ramlet tilværelsen sammen for Ann Helen. Nå var sønnen trygg, og hun kunne gi slipp på de hemningene hun hadde.

– Jeg har aldri drukket så mye i mitt liv. Jeg isolerte meg helt, og var bare utenfor leiligheten for å handle på Polet.    

Samtidig ble hun diagnostisert med brystkreft.

– Jeg satt på en kafé sammen med en drikkevenninne. Jeg hadde en nyoperert pupp i den ene hånden og en øl i den andre. Plutselig ble det et bilde på at jeg har døden i begge hender. Det ble en oppvåkning på et vis.

Senere samme natt sendte hun en melding til drikkevenninnen om at hun ikke skulle drikke på 14 dager. Nyhus har vært edru siden.

Håp om håp

Nyhus forteller at hun fikk mye støtte fra Mikael da han forsto at hun ønsket å legge vekk drikkingen.

–  Han hadde fått mye kunnskap gjennom Behandlingstunet i Fetsund, som han delte med meg, forteller hun.

Men det å stå alene i en cellegiftkur uten det vante drikkenettverket, var krevende.

–  Jeg hadde ingen venner ut over dem jeg pleide å drikke med. Jeg innså fort at jeg ikke kunne gå tilbake i det gamle mønsteret. Jeg måtte finne en måte å beskytte meg på.

Nyhus begynte å skrive dagbok, og postet innimellom noen av tekstene på Facebook. Her opplevde hun at det hun skrev var til støtte for andre.

Det er ikke lett å slutte å ruse seg alene

–  Jeg ble oppfordret til å ha en livesending på Facebook, og begynte med noe jeg kalte «Morratryne.»

Hver dag fortalte hun litt om hvordan hun hadde det, viste frem smykker hun hadde laget og snakket løst og fast om opp- og nedturer.

– Det hjalp meg med å føle at jeg ikke var så alene. Jeg fikk beskjed fra folk som hadde søkt hjelp, etter å ha lest om mine erfaringer.

Refleksjonene ble til slutt samlet i boka «Håp om håp – en historie om overlevelse».

– Det er ikke lett å slutte å ruse seg alene. Det gjelder å finne noen som kan bære håpet for deg, inntil du klarer å bære det selv.

Et samfunnsproblem

Nyhus sier at hun i utgangspunktet synes fredagspils er et kjempehyggelig initiativ.

–  Hvis du klarer to pils er det helt nydelig. Problemet er hvis du ikke klarer å slutte før du har drukket ti. Da er det en sykdom.

Selv har hun aldri klart seg med det ene glasset.

– Jeg har aldri kost seg med ett glass vin. Tankene har alltid spunnet videre til hva som skjer etterpå. Har jeg nok penger til et glass til?

Nyhus blir provosert når folk tror det er greit for henne å ta bare dette ene glasset, eller kanskje et alkoholfritt alternativ.

–  De møter meg med sine egne fordommer, og vil ha meg for å rettferdiggjøre drikkingen. Det er ikke lurt å drikke av et vinglass, selv om det bare er vann oppi. Hjernen klarer ikke å skille mellom forventningene.

Vi må slutte å tenke at alkohol ikke er rus

Hodet hennes kjenner igjen lukten og hvordan glasset holdes, og hun kan aldri bare ta et glass.

– Jeg er alkoholiker. Jeg kan godt putte tørrlagt foran, men jeg er det. Vi må slutte å tenke at alkohol ikke er rus. Hvis jeg sier at jeg er rusavhengig, så tenker folk umiddelbart drugs. Jeg blir like fort full som noen andre som snorter et eller annet. Rus er rus.

Hun oppsøker sjelden tilstelninger hvor hun vet at det drikkes, og hvis hun drar, så går hun tidlig hjem.

–  I 20-tiden endres gjerne stemningen og målsettingen for det sosiale. Jeg har alt for mange ganger tenkt at det er samme hvem jeg er sammen med, så lenge det er noen jeg kan drikke med.

Ser positivt på fremtiden

Nyhus forteller at hun nå øver seg på å være sammen med snille folk.

–  Jeg har den luksusen å kunne si nei takk til folk som ikke gjør meg godt. Jeg trenger ikke løpe etter folk for å slippe å være ensom.

Hun har vært med på å starte en gruppe som heter «Voksne sammen.» Gruppa bytter på å møtes på dag- og kveldstid for å fange opp flest mulig. Målet er å gi folk tilhørighet. .

– Og så har jeg begynt å trene.

Hun ler høyt.

– Jeg må le når jeg sier at jeg har begynt å trene, hikster hun.

Det er vanskelig, særlig i min alder å skaffe seg et nytt nettverk

–  Det er så hyggelig å komme på treningssenteret. Jeg gikk dit alene, jeg turte det!

Hun har innsett at hun ikke trenger så mange i livet, men at de hun velger seg skal være viktige.

– Det er vanskelig, særlig i min alder å skaffe seg et nytt nettverk. Utgangspunktet når du skal ha et nytt nettverk er gjerne hund, unger eller felles interesser. I mange år hadde jeg kun alkoholen. Ved å fjerne den fjernet jeg belønningen, beskyttelsen og glidemiddelet i samtalen.

En kontinuerlig prosess

Nyhus forteller at hun gjerne skulle kost seg med et glass vin. Hun sier at det ser hyggelig ut når folk sitter i sosiale settinger og skravler, ler og drikker. Men selv etter ti år som edru vet hun at det ikke er et alternativ.

– Livet er kanskje litt kjedeligere, litt flatere, men jeg er friskere og ser folk i øynene. Jeg trenger ikke løpe fra vaskejobb til vaskejobb for å finansiere drikkingen.

Du trenger bare ett menneske som tror på deg.

Det å være åpen om sykdommen har vært viktig, for da er det ingen som kan ta henne på det.

– Belønningen for meg nå er å kunne vise at jeg fortsatt tar livet tilbake. At jeg ser at det går fremover.

Hun savner et samfunn som er mer påkoblet denne typen utfordringer, og politikere som ikke legger ned behandlingsplasser.

– Det er så viktig å søke hjelp.

Nyhus hadde en lege som hun kunne være åpen og ærlig med, og som ikke møtte henne med fordømmelse. Samtidig understreker hun at hjelpen ikke trenger å være å legge seg inn.

– Du trenger bare ett menneske som tror på deg. Så må man holde seg fast, og så kommer man seg sakte, men sikkert opp av gryta.

Ut av skammens klør

– Jeg ville ikke dø, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle leve. Det var vanskelig å finne en mening med livet, hva skulle jeg leve for?

Nyhus sier at hun har båret på mye rundt skam i forbindelse med drikkingen.

– Alt dreide seg om alkoholen. Nå ser jeg folk i øynene og har sluttet å gå med så tung skyldfølelse.

–Sønnen min har hjulpet meg mye, og jeg har hjulpet ham

Hun sier at hun fortsatt kan bli helt overmannet av følelsene, men at hun fokuserer på å tenke fremover.

– Sønnen min har hjulpet meg mye, og jeg har hjulpet ham. Vi trenger ikke tynge hverandre ned i samtalen. Det har vært jævlig og skamfullt, men vi har begge stått i det samme, og kan gå videre.

Selv om hun mener at det «å ta livet tilbake» blir feil tilnærming.

– Mange som ruser seg har begynt så tidlig at de ikke har et liv å gå til. De vet ikke hvordan det er å leve et rusfritt liv, de har ingen minner fra det. De må lære seg å leve. 

Lyspunkter å se frem til

Nyhus har sakte, men sikkert bygget seg opp et lite, trygt nettverk rundt seg. Sønnen begynte nylig å jobbe for Stiftelsen Petter Uteligger, og Nyhus trekker frem stiftelsen som en kilde til gode stunder i hverdagen.

– Deres aktiviteter gjør at jeg kan være en del av et trygt, rusfritt felleskap. Vi snakker samme språk uten at jeg må forklare meg eller være redd for at folk skal dømme meg eller ikke forstå, sier hun.

Når det er litt mørkt i hodet, så er det godt å se frem mot en aktivitet

Det å ha noe å glede seg til, gjør også vonde tanker enklere å bære.

– Når det er litt mørkt i hodet, så er det godt å se frem mot en aktivitet. Det kan virke rart for folk flest at det å komme seg på kino skal være vanskelig, men for meg så ligger det mange utfordringer bak.

Nyhus ramser opp angsten for å finne frem dit hun skal, frykt for nye mennesker og utryggheten ved å sitte i en stor sal som eksempler på noe som tidligere ville ha hindret henne.

– Jeg har ikke opplevd en slik trygghet før, men nå kan jeg nyte både film og popcorn. Varmen og rausheten jeg blir møtt med er helt fantastisk. Da tror jeg jo faktisk at jeg er verdt noe!