Tørrlagte i alkoholens paradis

Gran Canaria 

Barer på hvert hjørne. Paraplydrinker fra morgen til kveld. Men drikkekulturen blant langtidsferierende nordboere på Gran Canaria har sin pris.

Midt i alkoholens paradis møtes edrue og solbrune nordmenn og svensker hver fredagskveld til AA-møte. Her feies ingenting under teppet. Hverken alkoholen eller skammen skal få fortsette å ta kontroll over livet. Den tiden er forbi. 

Møtestedet er et litt stusselig bakrom i den katolske kirken i Arguineguín, en by kjent for norsk kort- og langtids­turisme for pensjonister og andre som elsker sol og varme. 

Den siste halvtimen før møtestart strømmer deltakerne inn – kvinner og menn, de fleste 60+, men også noen yngre. Noen kjenner hverandre fra før, andre er helt ukjente. Det serveres kjeks og kaffe, med og uten koffein. Småpraten om nyoppdagede steder på øya går lett før møtet starter presis klokken 19. 

Møtet er annonsert via AA-møtekalenderen og gjennom oppslag utenfor Sjømannskirken på strandpromenaden. Deltakerne er turister eller personer som oppholder seg i lengre tid på øya. At det er både pårørende og Rus & Samfunns journalist til stede denne kvelden, ser ikke ut til å påvirke stemningen. Her er fokuset på egen prosess – og på fellesskapet.

Ærlighet som smitter og heler

Møtet innledes med høytlesning fra AAs såkalte Storbok. Avsnittene leses på omgang. Budskapet er tydelig: Uten ærlighet – overfor seg selv og andre – er det ikke mulig å oppnå og opprettholde totalavhold.

Ordstyreren gir deretter en oppgave til dem som definerer seg som alkoholikere. De som ønsker det, oppfordres til å dele hvordan livet så ut da bunnen var nådd, hva som utløste endring, og hvordan hverdagen er i dag.

Fortellingene som følger, er dramatiske, men fremstilles likevel nøkternt. Alle snakker med klar stemme om tap av arbeid og hus, lange perioder med fornektelse og/eller ødelagte familier og relasjoner. Samtidig er håpet tydelig til stede – også hos dem som har opplevd sprekker underveis. Flere forteller at tilbakefall ofte har sammenfalt med fravær fra AA-møtene.

Noen kjemper daglig

Takknemlighet for det nye livet går igjen, uten at noen fremstiller tilværelsen som problemfri. Alkoholen har splittet familier og ødelagt tillit. Nye relasjoner har kommet til – både innenfor og utenfor AA. Noen har vært edru i flere tiår, andre i bare uker eller måneder.

Enkelte kjemper daglig for å holde seg unna alkohol og andre rusmidler, mens andre har et langt mer avslappet forhold til å være edru. Det å tilbringe dagene på den solfylte øya og kunne være en del av akkurat dette AA-fellesskapet, for ett eller flere møter, teller åpenbart mye for alle sammen.

Flere beskriver hvordan de forholder seg ulikt til det sosiale livet på øya. Noen kan besøke barer der alkohol serveres fra morgenen til langt på kveld, andre velger å la være. Flere nikker gjenkjennende når én beskriver behovet for å trekke seg tilbake «når alle som drikker, roper i munnen på hverandre uten å lytte til de andre». Det går et stille smil gjennom rommet.

Hjelp til varig endring

Stemningen på AA-møtet er annerledes enn den som tidvis preger barer og all-inclusive-hoteller i nærområdet. Her lyttes det uten å avbryte, korrigere eller konfrontere. Noen lukker øynene, mens andre holder blikkontakt og nikker forsiktig. Hver deling avsluttes med en felles takk før neste tar ordet. Ordstyreren er sist ut.

Den grelle lysstoffrørbelysningen i rommet passer godt med den fulle åpenheten som framføres i andres påsyn. Det gir hjelp til varig endring.

– Denne gangen fokuserte vi mer på fortid enn det vi pleier. Det var egentlig for at du, som journalist, skulle få høre ulike historier. Vanligvis snakker vi mer om her og nå; løsninger på problemet og livskvalitet, forklarer ordstyreren etter møtet.

Presis på timen

På nesten umerkelig vis har alle tilpasset taletiden slik at møtet avsluttes presis etter én time. Det gis anledning til å legge en frivillig donasjon i en liten hatt. Den katolske kirken tar ikke leie, men kan motta pengegaver. Ellers dekker pengene kaffe, kjeks og AA-litteratur. Eventuelt overskudd går til AA sentralt. Alt arbeid i gruppen er frivillig, ubetalt og går på rundgang for dem som er der over lengre tid.

Slik har det vært i Arguineguín vinter etter vinter. Slik er det også i hele verden, året rundt – siden 1930–40-tallet. Det finnes 123.000 AA-grupper, hvorav noen har flere møter ukentlig. De gjennomføres i 180 land, men med samme struktur for møter og andre aktiviteter.

Avslutningsritualet er fast. Alle reiser seg og tar hverandre i hendene.

«Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.»

Sidemannen min sier at disse ordene fortsatt virker forløsende. Han går på dette møtet ukentlig,  i tillegg på spansktalende AA-møter. Spansk forstår han bare delvis, men fellesskapet opplever han likevel som avgjørende. Det samme gjelder når han går på NA-møter (Anonyme narkomane). Digitale møter gir ham lite, men han vet at andre har stor nytte av dem.

Anonymitet uten skam

– Da jeg drakk, forsøkte jeg å skjule det, selv om alle visste hva som skjedde. Nå som jeg er edru, er jeg ikke redd for at folk skal få vite at jeg har sluttet. Samtidig skal jeg ikke stå fram som noe bedre enn andre. Det er hele poenget med anonymiteten, sier han som har ordnet med det praktiske på møtet.

AA-bevegelsen legger vekt på at enkeltpersoner ikke skal oppnå fordeler eller status gjennom å stå fram offentlig som AA-medlemmer. Det kan svekke fellesskapet og gi et feil bilde av hvem tilbudet er for. Ingen registreres med navn, og alle skal være velkomne – uavhengig av hvor i prosessen de befinner seg. Målet om å forbli avholdende står sentralt.

– Vi ønsker å støtte alle som vil slutte å drikke. Om noen velger å ikke komme tilbake, kan vi ikke gjøre annet enn å ønske dem velkommen hvis de en dag vil prøve AA igjen, fortsetter han.

Han peker på betydningen av å lære seg grensesetting – både overfor seg selv og andre – for å kunne håndtere hverdagen.

AA og Sjømannskirken – eneste rusfrie alternativ

Den norske Sjømannskirken er en viktig ressurs og  samarbeidspartner for AA-miljøet på Gran Canaria. Dagens AA-ordstyrer har tatt et særlig ansvar for å informere om AA-tilbudet. Han ønsker tettere samarbeid for å nå flere. Det gjelder både fastboende og turister på kortvarig ferie, men som likevel trenger «påfyll» av AA når de ikke kan gå på møtene hjemme.

Personer som oppsøker AA for første gang på Gran Canaria, blir tatt imot med åpne armer.

Ansatte i Sjømannskirken er positive til AAs aktivitet i byen. De ser at alkoholkonsumet er høyt for noen av dem som oppsøker kirken, men omfanget er ukjent. Kirken tilbyr rusfrie møteplasser gjennom gudstjenester og en populær kafédrift med vaffel og kaffe både på hverdagene og på lørdags formiddag.

Søndagsgudstjenestene er så godt besøkt at de må holdes i den katolske kirken. 300 fremmøtte er vanlig på en søndag, noe som er sjelden for kirker i Norge.

Ingen rusinstitusjoner på øya

– Gudstjenesten og kafeén gir et viktig rusfritt fellesskap. Begge deler er viktige, understreker presten Einar Andreas Weider.

Det hender at vi må dra på hjemmebesøk etter at pårørende hjemme i Norge har ringt oss. Da er det best å få personen hjem.

Kirken arrangerer også rusfrie fredagskvelder for ungdom ved den norske skolen. Konkurransen med nattklubbene i nabobyen er hard, ikke minst for videregåendeelevene som kanskje ikke har foreldrene sine på øya.

– Det kom bare én eneste person da kirken for en stund siden inviterte til et informasjonsmøte om alkohol. Ofte kommer problemene først til overflaten når alkoholen allerede har fått altfor stor plass, sier Weider.

– Det hender at vi må dra på hjemmebesøk etter at pårørende hjemme i Norge har ringt oss. Da er det best å få personen hjem. Det finnes ingen rusinstitusjoner på Gran Canaria.

Informere uten å bli «kjendis»

Etter AA-møtet går deltakerne samlet til en kinarestaurant. Servitørene kaller dem «La gran familia» (den store familien). De vet at ingen i følget drikker alkohol. Den gule snapsen som vanligvis kommer med restaurantregningen, er byttet ut med karameller.

– Vi må finne måter å bli mer synlige på, særlig gjennom Sjømannskirken. Jeg, og en som også er komfortabel med å vise ansiktet sitt, kan informere dem som kommer til Sjømannskirkens arrangementer. Poenget er bare at vi ikke skal bli tatt bilde av eller ende opp med bilde og navn i pressen. Slik gjøres det også på skoler, arbeidsplasser og behandlingsinstitusjoner, forteller ordstyreren for kveldens AA-møte.

Han opplever det meningsfullt å kunne bidra til at flere tar grep om et liv der alkoholen ødelegger. Å hjelpe hverandre er selve grunnsteinen i AA.

– Det gjelder ikke minst her på Gran Canaria, sier en annen av deltakerne før fredagskvelden er over. Han er en av dem som går på de ukentlige møtene gjennom vinterhalvåret, og som fortsetter i AA-gruppen i hjembyen i Norge.

Dagen etter skal han feire at en av de andre har hatt ti år uten alkohol. Det blir garantert rusfritt.

Les også denne saken om AA: –  Jeg hadde ikke levd uten AA