– Det jeg husker mest, er uforutsigbarheten og uroen.

– Rusen var en så viktig del av livet hans at det hadde store konsekvenser for familien. Og det preget hele min oppvekst.

Det sier Kristin Oudmayer om faren, som døde for to år siden. Han var avhengig av alkohol og vanedannende, beroligende medisiner.

–  Så du kan si at jeg har førstehåndserfaring med å vokse opp med den type belastninger, sier Oudmayer.

Frem til hun var syv år bodde familien sammen med faren. Oudmayer forteller at hun bokstavelig talt listet seg rundt. Sto opp kjempetidlig hver morgen for å sjekke om det sto tomflasker på stuebordet.

– For hvis det gjorde det, da visste jeg hvordan dagen kom til å bli. Mørk. Og at han kanskje ikke engang kom til å stå opp. Rusen medførte også at han kunne bli fryktelig sint for ting som ingen forsto. Det var vanskelig å glede seg til ting som bursdager og jul. Alt var styrt av hva slags humør han var i. Hvor mye han hadde drukket. Eller tatt av medisiner.

Lite hjelp å få

Uroen og behovet for å lese av, og prøve å forstå situasjonen før den oppstår. Det er noe som mange barn kan kjenne seg igjen i.

– Nå er jeg 50, så det er jo noen år siden jeg vokste opp. Den gang var det lite kunnskap om hva dette medførte for oss som barn. Og fint lite hjelp å få fra hjelpeapparatet, sier hun.

Foreldrene til Oudmayer ble skilt da hun var syv år. Moren flyttet med barna til familien sin i Tranby.

– Jeg er utrolig takknemlig for at moren min klarte å komme seg ut av dette destruktive forholdet for å redde oss. Livet ble bedre. Men noe satt fortsatt igjen, sier Oudmayer:

–  Fordi da var jeg jo redd for at han var alene. Og hvem skulle passe på ham? Disse tankene slet jeg med i ganske mange år.

Fikk omsorgsrolle

– Da jeg var på besøk hos ham etter at foreldrene mine ble skilt, fikk jeg i tillegg en sånn omsorgsrolle: Jeg gikk på butikken og handlet for ham. Jeg kjøpte mat. Men også ting som jeg i dag ikke skjønner hvordan var mulig, men på den tiden gikk det: Han skrev en fullmakt slik at jeg kunne kjøpe både øl og røyk for ham. Jeg trengte noe å gjøre for å komme meg igjennom de dagene, sammen med en som bare lå i senga.

Jeg hadde behov for å passe på ham. Og å bli elsket.

– Han kunne være veldig avvisende. Allikevel var det noe som gjorde at jeg også ville være sammen med ham. Fordi jeg hadde behov for å passe på ham. Og å bli elsket.

Hun forteller at hun har funnet noe etter hans død. Noen tegninger og kort hun sendte til ham og tryglet om å få komme på besøk. Dem hadde han tatt vare på.

– Det var sørgelig, men også fint å se, sier hun.

Delte naturopplevelser

– Viste han deg noen gang kjærlighet, eller måtte du jobbe for å bli sett?

– Veldig godt spørsmål, sier Oudmayer: – Altså, han viste kjærlighet på noen måter. Han var veldig glad i turer og naturopplevelser. Lærte oss å fiske. Jeg tenker at det lå mye kjærlighet i det. Det var ting som han var skikkelig god til, og som han kunne dele med oss barn. Men han hadde rett og slett ikke så veldig god omsorgsevne. Hverken for oss eller for seg selv.

Det er sånn jeg opplevde det.

–  Masse prat 

– Det var utrolig mange brutte avtaler. Det var masse prat om alt vi skulle gjøre. Og hvor mye han skulle stille opp. Men han klarte aldri å stille opp på noe som var viktig for meg i mitt liv. Og det er klart at det var utrolig sårt.

Da hun selv fikk barn, tenkte hun: "Nei, dette trenger ikke mine barn å oppleve." Hun tok en avgjørelse.

– Det var ikke noe dramatisk oppgjør. Men det var veldig mange år vi ikke hadde kontakt med faren min. Noen ganger er det enklere å kjempe for andre. Jeg kunne påvirke hva de skulle oppleve. Og nå er jeg veldig glad for at jeg gjorde det.

Ressurssterke folk i familien

– Hvem bidro til at du tross alt ble den du ble?

 – Jeg tror først og fremst jeg hadde et veldig stabilt forhold til min mor, som har vært godt for meg. Jeg var også mye sammen med mine besteforeldre. Og med min tante, som bare er halvannet år eldre enn meg. Det var ressurssterke og flotte folk.

De visste jo at jeg hadde det vanskelig, og ga litt ekstra for at det skulle gå bra med meg.

 – Jeg har alltid følt meg annerledes sammenlignet med andre barn. Blitt mobbet på skolen. Men hos dem fikk jeg være med på veldig mye. Det gjorde at jeg følte meg nesten som alle andre. De visste jo at jeg hadde det vanskelig, og ga litt ekstra for at det skulle gå bra med meg. De trodde på meg. Og gjør det fortsatt, sier hun.

Oudmayer forteller at hun har fått bearbeidet mange ting og plassert ansvar der det hører hjemme. Hun går ikke rundt med hverken anger eller dårlig samvittighet og har klart å lande godt i sitt voksne liv. Likevel har hun erfaringer hun håper og tror påvirker hvordan hun lever og arbeider.

Ble barneansvarlig i psykiatrien

Hun begynte tidlig å jobbe innen psykiatrien. Først på Lier sykehus, senere på Blakstad. Et av de første stedene hvor barnefaglig tilnærming til barn som pårørende ble testet ut. Hun var barneansvarlig, spesialisert på dem som hadde foreldre med akutte psykiske lidelser og rusutfordringer.

– Så jeg fikk tidlig mulighet til å være med om å utvikle og påvirke det rent faglige, sier hun.  – Vi lærte utrolig mye i løpet av de ti årene. På veldig lite kunnskapsgrunnlag. Men kunnskapsgrunnlaget økte betydelig gjennom de årene. Og i ettertid er det er jo mye som har skjedd. Barn har fått selvstendige rettigheter som pårørende, blant annet.

–  Et stort og viktig ansvar

– Det skal ikke være en kamp for det enkelte barn å bli sett og få den informasjonen og støtten som trengs for å håndtere en vanskelig hverdag. Den nye jobben som generalsekretær i Barn av Rusmisbrukere gir meg nærheten til denne store gruppen med pårørende. Å få lede arbeidet med å sikre at barn som vokser opp med avhengighetsproblematikk rundt seg, får oppfylt sine rettigheter. Gi dem trygge og tilpassede tilbud.

Det kjennes som et stort og viktig ansvar. Jeg gleder meg veldig til å ta fatt i jobben, sier Oudmayer.