-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Leder Reidun Wilhelmsen (tv) har jobbet på Arken i 17 år.  Sissel Høibraaten som har vært ansatt i 28 år, har egenerfaring som verdsettes høyt. Begge vil kjempe for at Arken skal bestå.
Leder Reidun Wilhelmsen (tv) har jobbet på Arken i 17 år. Sissel Høibraaten som har vært ansatt i 28 år, har egenerfaring som verdsettes høyt. Begge vil kjempe for at Arken skal bestå.

Fikk avslag fra Helse Sør-Øst: Vil kjempe for å unngå nedleggelse

Stillhet og tårevåte øyne. Alle tenker på det samme: Hva skal nå skje med de 12 damene som er innlagt på Arken kvinnekollektiv?

Mandag kom nyheten som mange behandlingssteder for rusavhengige har ventet på i spenning og frykt.

Helse Sør-Øst offentliggjorde hvilke institusjoner som hadde vunnet anbudskonkurransen.14 institusjoner fikk avslag og nådde ikke opp i konkurransen om nye avtaler med Helse Sør-Øst. Like mange fikk tilbud om avtale.

Se vinnere og tapere i anbudskonkurransen her.

På Arken kvinnekollektiv på Sinsen i Oslo er det stille denne mandagsettermiddagen. Det er nettopp kunngjort at Arken kvinnekollektiv ikke får fornyet sin avtale. Alle tenker på det samme; hva skal nå skje med de 12 damene som er innlagt hos dem?

 Når leder Reidun Wilhelmsen bryter stillheten med informasjon om hva som er skjedd, er det ingen som snakker om egne jobbutsikter. Det er tydeligvis underordnet.

– Vi er det eneste tilbudet i Helse Sør-Øst som behandler bare kvinner. Og så prioriterer de ikke oss!  

Det handler om sårbare kvinner med tunge opplevelser som endelig får oppleve en trygghet innenfor de behandlingsrammene vi gir, sier daglig leder Reidun Wilhelmsen. 

 

Har levd et liv i utrygghet

– Etter nesten 40 års drift, vet vi hva som er god hjelp,  sier hun, og er ganske så sint.

I fjor kom NOU-en Den store forskjellen — om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse. Der legges det vekt på forskning som sier at rusavhengige kvinner bør ha separat behandlingstilbud. Likevel blir ikke avtalen fornyet.

Mange av kvinnene har levd i utrygghet i hele sitt liv, ofte uten en eneste venn. Normalen har vært konkurranse på alle kanter om tjenester og dop.

Praktisk fellesskap

Her jobbes det med det som skjer på innsiden.

– Vi har enten kunstterapi eller gruppeterapi hver ukedag. Det praktiske fellesskapet ved å handle, vaske og lage mat er viktig for å skape seg et nytt liv. Det å tåle hverandre og ha det gøy sammen i hyggelige omgivelser er en del av opplegget, forklarer hun.

Vil kjempe videre

Flere snakker om behandlingsmodellen som gjør at «damene»,  som de kalles her, går fra å være et objekt til å bli et subjekt. De minnes en pasient som sa: «Jeg kom inn som en jente, og går ut som en kvinne». En slik utvikling oppnår man når det satses på relasjon på alle plan i behandlingen.

– Den roen som pasientene får her, er noe annet enn når det er store institusjoner med korte innleggelser og der kvinnene bare har sin en egen korridor med en dør inn til mennene.

Hvor skal pasientene dra?

Ikke minst gjelder det for innvandrerkvinnene. I sommer hadde vi 30 prosent kvinner med muslimsk kulturbakgrunn, sier Wilhelmsen. 

– Hvor skal vi viderehenvise dem som er under behandling nå, og hva med alle de kvinnene som er på vei til oss? Det er en umulighet å legge ned!  

For å unngå nedleggelse, vil de kjempe for en tilleggsanskaffelse.

Mange ansatte med egenerfaring

– Ved innkomstsamtalene puster mange lettet ut når de får høre at nesten halvparten av de ansatte enten har egenerfaring eller har pårørendeerfaring. Men kvalitetsindikatorene til Helse Sør-Øst vektlegger ikke denne viktige kompetansen. Da taper vi – det er sprøtt, sier en terapeut.

Lederen er tydelig på at de med egenerfaring kan være like godt kvalifiserte som dem som har bachelorutdanning eller mer. Å forlange at de skal ta igjen hele studieløpet inkludert videregående etter en lang ruskarriere, er virkelighetsfjernt. Mange har likevel utdanning, men ikke akkurat det byråkratene etterspør.

– Hvem skal vurdere om tilbudet vårt er godt eller ikke: Kvinnene som får hjelp, eller byråkratene? spør lederen.

 –  Ikke til å holde ut

88 prosent av dem som fullfører behandlingstilbudet, er rusfrie. Det er i tillegg lave drop-out tall.

– De ansatte blir værende. Det sier også sitt, sier lederen. Av de ni som sitter rundt bordet, har fire jobbet i mer enn ti år.

 Hvordan har kvinnene som er innlagt her, tatt nyheten?

– Det er det vi skal fortelle dem nå. Hva skal vi si til dem? At de nå må tilbake til den utryggheten de har levd med i så store deler av livet? Det er ikke til å holde ut å gi dem en slik beskjed! 

Rus & Samfunn vil gjerne snakke med kvinnene selv. Men her er det et prinsipp at de som er innlagt, skal slippe å stå fram for å fronte tilbudet.

–  Kanskje vi må gå til det skrittet å gjøre et unntak for denne ekstremt viktige saken, men det må vi tenke på, sier Wilhelmsen.

–  Vi kommer i alle fall ikke til å gi oss. Kvinnene må få hjelp! 

Les mer om følgende emner: