-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
Sceneskrekk og katarsis
Hva lå bak de sterke protestene mot rasering av rusfeltet i fjor høst? – Det hadde bygget seg opp et raseri og en enorm frustrasjon over tid, skriver Niels Erik Opdahl i dette debattinnlegget.
Dette er et leserinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning.
Niels Erik Opdahl er cand. polit. og har jobbet i rusfeltet i mer enn 30 år, både som kliniker og som veileder for ansatte. Som pensjonist jobber han fortsatt som prosessveileder på en rusinstitusjon på Østlandet. Han er også forfatter av boken «Faen jeg overlevde: 12 personlige beretninger om rus og tilfriskning».
Når filosofen og forfatteren Jean-Paul Sartre betraktet livet som en stor scene, og menneskene som skuespillere i en livslang forestilling, er metaforen først og fremst provoserende. Provoserende i den forstand at han mener vi er frie til å skrive våre egne «manuskripter», og ikke kan klandre andre enn oss selv for en dårlig «rolle». De «skuespillerne» som tillater at andre skriver deres roller, benekter at de er frie til selv å velge.
Det er Helse Sør-Øst som skriver manuset og utformer rollene.
Ja, hadde det enda vært så vel. Har du hørt om systemtvang, dokumentasjonskrav, kommersiell tankegang, Sartre? At det er Helse Sør-Øst som skriver manuset og utformer rollene. Det handler om «å gjøre tingene riktig», ikke om «å gjøre de riktige tingene».
La gå at folka i miljøet er på «scenen» og spiller sin rolle så godt de kan. Men hvor «frie» er de egentlig?
Hva gjør det med folka på gølvet i tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser (TSB)? La gå at folka i miljøet er på «scenen» og spiller sin rolle så godt de kan. Men hvor «frie» er de egentlig?
Denne frykten fører til selvkritiske holdninger. Er jeg bra nok?
Min erfaring gjennom mange år, er at de er blitt reddere for å gjøre noe gærent. Denne frykten fører til selvkritiske holdninger. Er jeg bra nok? Ja, det skal jeg love at du er. Men la meg gå litt nærmere inn på denne rollen på «livets scene».
Som mennesker er vi stand til å spille mange ulike roller – bare i løpet av en dag. Vi tar av og på masken og tilpasser rollefiguren vår til den situasjon vi til enhver tid befinner oss i.
Det var nettopp de begrensende systembetingelsene som fikk det til å koke over
«Vær deg selv» kan lett bli en klisjé i den sammenheng. De andres forventninger gjør oss tilpasningsvillige, og vi møter dem med vårt «falske selv». En rolle de fleste av oss tenker er nødvendig for sosial overlevelse.
Så hva skal til for å endre innholdet i disse rolleskiftene? For det første at vi er i stand til å gjennomskue dem. At vi ser oss selv utenfra: «Ok, så her må jeg ta den rollen.» Da bidrar du i det minste litt til ditt eget «manus», selv om systembetingelsene er sterkt begrensende.
Folk var drittlei hele anbudssystemet og protesterte mot raseringen av rusfeltet.
Og det var nettopp de begrensende systembetingelsene som fikk det til å koke over da Helse Sør-Øst la frem resultatene av anbudskonkurransen. Det hadde bygget seg opp et raseri og en enorm frustrasjon over tid. Folk var drittlei hele anbudssystemet, og protesterte mot raseringen av rusfeltet.
Fakkeltoget 7. november var en kollektiv, katarsislignende utblåsning. Folk våget å stå frem med sitt sanne selv.
