Å stå i tunge prosesser

Denne kronikken er skrevet av Mickael Sommerseth, erfaringskonsulent og miljløarbeider i Tromsø

Jeg heter Mickael Sommerseth og er en erfaringskonsulent i NAV Tromsø. Jeg er i tillegg miljøarbeider som jobber som tilkallingsvikar på Rusbehandling ved UNN Åsgård. For tre år siden tok jeg utdanningen som erfaringskonsulent på KBT Fagskole.

Min egen erfaring er generelt rus og psykiatri, og måten jeg jobber på er i stor grad å vekke frem mestring og selvtillit hos brukerne.

Vil synliggjøre sårbare mennesker

Hovedgrunnen til at jeg ønsker å formidle mine tanker i Rus & Samfunn er å synliggjøre  glemte, sårbare mennesker som er i tunge prosesser. Å ha et alvorlig rusproblem i tillegg til andre diagnoser,  gjør det mer krevende for den enkelte å stå i tunge prosesser.

Jeg har ærlig talt i en periode av livet mitt trodd at jeg var behandlingsresistent. Men nå har jeg per definisjon vært rusfri eller total avhold i snart sju år, fra jeg startet i frivillig arbeid på Kafe X- Rio til senere å utdanningen som erfaringskonsulent.

Glemmer aldri den tunge prosessen

Jeg begynte å ruse meg da jeg var 16 år og sluttet da jeg ble 30 år gammel. Etter flere forsøk på ulike behandlinger løsnet det i 2017. Jeg glemmer aldri den tunge prosessen jeg har stått i: å prøve ulike medisiner, å forsone meg med diagnosen jeg har fått, å ta imot terapeutisk kunnskap og handlinger. Jeg kan forstå nå at recovery eller tilfriskning ligger i hver enkelt som et basketak man må ta selv. Hvis ikke, tar rusbruk over hele livet og blir altoppslukende.

Men rusavhengighet er en progressiv sykdom, og kombinert med andre helseplager gjør det en person dessverre mye mer sårbar. Mange er ofte så syke at de ikke klarer å oppsøke hjelp på egen hånd.  

Sammensatte tilstander

Det virker som om flere og flere blir sykere av ulike sammensatte årsaker. Det er ikke tilstrekkelig oppsøkende hjelp for sårbare grupper,  spesielt i distriktene, de fleste ressursene befinner seg i byene. Personer som daglig må kjempe for å bli frisk har tendenser til uutholdelige smerter, tankekjør, forestillinger, tidsklemme, sorgprosesser, ensomhet og fastlåste handlinger. Tilstander kan være så sammensatt og komplisert at behandlere ikke kommer videre og det ender i en runddans i systemet.

Hvorfor er det egentlig sånn at det er få som klarer å forbli rusfri? Det er ikke meningen å være pessimistisk, men de fleste som prøver å være rusfri sprekker eller stagnerer, begynner å bruke igjen eller i verste fall dør. Rus tar ingen hensyn, hverken til klasseforskjell, alder, religion eller livssyn. Det er  en kjent faktor at en persons viljestyrke  bør være solid for at sjansen for å bli rusfri skal lykkes. Uansett om man er på et utrolig bra behandlingssted med dyktige fagfolk, leger, sykepleiere, vernepleiere, erfaringskonsulenter og psykologer, er det svært mange som ikke klarer å bli rusfri.

Selvmedisinering

En annen problemstilling er sårbare mennesker som har flere diagnoser samtidig, ellersom  i verste fall er feildiagnostisert eller feilmedisinert. Å skulle hjelpe sårbare personer er en tålmodighetsprosess.

Et eksempel på dette er dersom en sårbar person har et rusproblem, spiseforstyrrelser, er motorisk urolig og har agorafobi. Denne personen ønsker sterkt å komme til fastlegen fysisk, men klarer ikke på grunn av for mye angst for å gå ut og møte andre. Terskelen for å komme ut av døren er så stor at selvmedisineringen blir hyppigere og hyppigere på alkohol eller andre type rusmidler.

 Dette forklarer en del av hvorfor flere går inn og ut av rehabiliteringer flere ganger. Jeg har selv vært der. Hastverk, ubesluttsomhet og ekstrem impulsivitet gjør at man havner i ulike sprekkfaser i rusbruk.

Hva kan gjøres?

Hva kan vi gjøre for disse sårbare mennesker? Hvilke løsninger finnes det her i Norge for pasienter som har diagnoser som ikke er lett å behandle? Kan vi tolerere at flere og flere som er syke av rusbruk bli mindre prioritert?

Siden jeg jobber i et oppsøkende og variert arbeid innenfor rus og psykiatri, har jeg lært at mestring og inkludering er alfa omega for den enkelte. En annen ting er å synliggjøre de undervurderte tingene, man skal ikke stemple mennesker for hverken diagnoser eller deres rusproblematikk, heller vekke frem hva de liker å gjøre i fritiden sin.

Man må også anerkjenne og respektere når en person står i tunge prosesser, gi dem håp og tillit. Spør dem gjerne hvor de ser for seg at de er fem eller ti år senere hvis de fortsetter å bruke rusmidler som de gjør per dags dato. En annen ting er å delta på aktiviteter eller interesser som faller i smak for den personen og gjennom dette kan man få en tilhørighet, oppleve samhold, kommunikasjon og lagspill.