=Oslospelet: Livet på gata fortalt uten filter

Scenen er Vaterlandsparken, midt i Oslo. Rikke fester en blødende menneskefinger i øreflippen. Hun er overbevist om at den makabre øredobben beskytter henne mot CIA. Kanskje er hun langt inne i en rusutløst psykose når en finsk øksemorder skriker til henne. Han vil ha spriten som han ble lovet for å hugge av seg tommelen. I  samme øyeblikk som han får spriten, ramler en annen fra gatemiljøet overende. Han blir liggende livløs på bakken bare noen skritt fra bredden av Akerselva. Det blir full overdoseutrykning med ambulanse og deretter legevakten. Men denne gangen uten at datidens fryktede politimenn dukker opp. Det skal de være glade for.

Et ekte gatespel fra gatelivet i Oslo

Rus & Samfunn er med på en av prøvene til teaterstykket  «=OSLOSPELET - et sted å være». Stykket har premiere denne uken, torsdag 21. august og er en markening av 20 års jubileet til ErlikOslo.

En uke før premieren øves det uten kostymer, rekvisitter og scenografi. Men det er likevel ikke vanskelig å skjønne at det skal handle om feider innad i hovedstadens rusmiljø. De største kampene blir likevel mot foreldre, politiet og samfunnet. Da blomstrer fellesskapet og kjærligheten. Det er akkurat slik et spel skal være.

Bygget rundt virkelige hendelser og personer

Hovedpersonene heter Rikke og Elisabeth.

– Scenene er bygget opp rundt faktiske hendelser som mennesker har fortalt om eller som er dokumentert. Øyeblikkene er satt sammen til ulike fiktive liv på gata i hovedstaden. Janne (Bøhmer Killingstad) og jeg spiller de to eldre damene som ser tilbake på livene sine, forteller Nina Lothe (61).

Hun har aldri stått på en teaterscene før, men har alltid drømt om det. Lothe liker godt at man tør å si fra og fortelle sannheten, men hun har sjelden klart det så godt selv.

– Jeg har alltid hatt lyst til å være mer åpen om bakgrunnen min. Jeg er oppvokst på vestkanten med ressurssterke foreldre og fikk tatt egen utdanning til tross for et hardt liv i rus.

Det første skuddet ble satt av en tilfeldig forbipasserende mann som selv var på kjøret.

– Da satt jeg i trappa på Kongeterassen i Vika. Rusen løste alt der og da. Hadde jeg hatt en bedre grunnmur, så hadde jeg skjønt at jeg skulle holde meg borte fra det der, sier Lothe, som i mange år har vært på LAR.

Gjennom arbeidet med teateret har hun blitt mer åpen. Det er hun glad for. Nå har hun for første gang bestemt seg for at hun skal stå frem med hele navnet sitt til en journalist.

Fra 1960-70 tallet til etableringen av ErLik i 2005

Lothe ser opp til sin medspiller Killingstad, som har vært tydelig i mediebildet i mange år. Det er ikke lenge siden Killingstad talte i begravelsen til Ingvar Ambjørnsen.  Da takket hun forfatteren som hadde satt ord på det livet som mange i Oslo har levd - og mange fortsatt lever. Nå står Janne selv på scenen for å vise publikum hvordan livet som rusavhengig på gata kan være.

Personene i stykket beveger seg gjennom historien fra 1970-tallet til 2005, da ErLik etableres. Spelet er blant annet innom i Slottsparken og Nisseberget, Plata og kjelleren på politistasjonen på Grønland samt flere politiaksjoner. 

En lege og en sykepleier gir seksualopplysning og informasjon om AIDS på Metropol, et kjent sted for skeive på den tiden. Videre deltar de på demo sammen med AKP ml-ere. Den unge Erling Borgen (senere NRK-journalist, forfatter og dokumentarist) dukker også opp. Han støtter uteliggerne og de narkomane, som de ble kalt på den tiden.

Uteliggere ble «inneliggere»

– I en periode gikk de faktisk fra å være uteliggere til å bli «inneliggere». Det var da de fikk muligheten til å bo inne på Vaterland skole. Før skolen ble revet, hadde unge radikale tatt over huset, som ble kalt «Et sted å være». De unge inviterte inn folk som trengte et sted å bo, forteller Flo Fagerli, som spiller Rikke som ung.

Fagerli er født lenge etter at disse hendelsene fant sted. Tross ung alder, 21 år, er hun allerede profesjonell skuespiller.  

– Da jeg spilte Lena i teaterstykket Døden på Oslo S hadde vi noen researchmøter med brukere for å forstå hvordan de ulike rusmidlene virker inn på et liv. Deretter måtte jeg bare stole på at jeg ble realistisk nok i den karakteren jeg spilte.

Nå har jeg førstehåndskilder overalt rundt meg. Særlig det å være abstinent har vært det aller vanskeligste å ta inn, fortsetter Fagerli. 

Lea Myren er en av de andre unge skuespillerne. Hun fikk nylig Amanda-pris for beste nykommer i filmen "Kids in Crime". Begge de svært unge skuespillerne har hatt ekstra stor nytte av å se dokumentarfilmen fra 1969: «Et sted å være», som ligger på NRK.  

Lik timelønn, uavhengig av CV

På og bak scenen er det folk i alle aldre. Dette er ikke en dugnad, slik det oftest er på spel rundt i Norge. Timelønnen er lik for alle, uavhengig av CV.  Alle stiller med sine kvaliteter, evner, historier og erfaringer – og alt deles til beste for alle og for det kunstneriske resultatet.

Siv Løvland spiller flere karakterer, slik mange av de andre gjør. Blant annet spiller hun en ihuga AKP ml-er.

– I starten tittet jeg alltid bort på regissøren for å få tilbakemelding på det jeg gjorde, forteller hun.

– Det er akkurat slik mange proffe skuespillere også gjør, ler regissør Simen Formo Hay. Han trygger henne på at hun har blitt mye bedre på å stole på seg selv.  

På dagens prøver gjøres det gjennomgang i ekspressfart både inne i lokalene på ErlikOslo og utendørs ved Akerselvas bredder. I tillegg har de en del øvelser som skal gjøre at alle skal tørre å slippe seg enda mer løs. Det gjenstår fortsatt noe før alle klarer helt å gå fra manusteksten til en levende dialog i øyeblikksituasjonene.

Noen politifolk ville man helst ikke møte

De som spiller de tre-fire politimennene i stykket, trenger virkelig å gå inn i helt nye karakterer. Det er fortsatt litt uvisst om tatoveringene skal skjules når de skal inn i den svarte pressede uniformsbuksen og jakken og med gammeldags båtlua på hodet. Det ryktes at de skal ankomme spelet vannveien. Det kan bli moro å se, men like moro var det nok ikke å bli tatt av politiet. Det har mange erfaringer fra.

Utsatt for vold i politiets varetekt

– Jeg har selv vært utsatt for vold i politiets varetekt på 1960-70 tallet, både i det som ble kalt «kaninburene» på stasjonen på Vika terrasse og i kjelleren på Grønland politistasjon. Spurte vi om et glass vann, kunne vi risikere å bli spylt ned med en vannslange.

Andre ganger kunne det være å bli slått med våte håndklær mens vi var ble beordret opp i en ribbevegg med ansiktet mot veggen, forteller Tom Charlie Melby. Han er teaterensemblets eldste med sine 74 år. Melby har vært rusfri de siste 30 årene.

– Det er vel slik at vi spiller politimennene litt for snille? spør Christian René Wold medspilleren. Wold spiller den mest nedlatende politimannen.

– Absolutt. Vi spiller dem snillere enn i virkeligheten dengang. Dagens politi er også blitt mye bedre. Den litt milde politimannen i stykket er forresten bygd på en grei politimann som jeg traff mange ganger. Han kjørte oss av og til helt ut til Ingierstrand. Slik kunne vi få noen timers avstand fra miljøet før han hentet oss om kvelden. Han ga oss til og med noen lommepenger til å bruke på Ingierstrand, forteller Melby.

Begge disse to har erfaring fra gata, fra ulike deler av norsk teater- og kulturliv og jobber innenfor rusomsorg og forebygging. Melby har blant annet vært med på 50 ulike oppsetninger av Maridalsspelet og har jobbet som frivillig på Blåkors i 30 år. Wold driver med ulike forebyggende prosjekter innenfor rus- og kriminalitet i tillegg til å jobbe kreativt på flere fronter.

Hardt arbeid som må tilpasses hverdagenes sysler

Ensemblet har tre økter om dagen nå i sluttfasen av prøveperioden. Men ikke alle kan være tilstede hele tiden.

Produsent Espen Kvark Kvernbergh forteller om et eget manifest som handler om hvordan de skal jobbe for at alle skal få det til.

–  Folk har ulike muligheter. Noen må gå på LAR eller har avtaler i forhold til medisiner. Andre må kanskje røyke en bønne for å være helt på plass. Vi må ta hensyn til alt dette, men samtidig være tydelig på at dette er hardt og krevende arbeid som krever at man er fokusert. Det er ingen som har falt fra underveis, forteller Kvark Kvernbergh.

Værforbehold gjelder ikke 

Da Rus & Samfunn er på besøk, er det fortsatt mye å gjøre før premiere.Det skal bygges sitteplasser for publikum. Lys, lyd, scenografi og flere musikkgrupper skal på plass. Scenografien skal hjelpe publikum til å forstå hvor handlingene foregår. Det kan bli nødvendig ettersom tempoet er høyt og det ikke bare er skuespillerne som må være skjerpet for å få med seg alt som skjer.

Det vil bli både voldsomme, triste og rørende scener. For bare noen prøvedager siden begynte Lothe å gråte i forbindelse med et dødsfall som skjer på scenen.

– Treffer jeg noen fra rusmiljøet som jeg ikke har sett på en stund, går vi gjerne gjennom felles gamle kjente. Omtrent så naturlig som andre spør om hvor folk jobber for tiden, så spør vi om den eller den fortsatt lever. Det er så mange som er borte, forteller hun.

– Den dagen jeg begynte å gråte da vi spilte den scenen, ble jeg igjen påminnet om hvor mange av de jeg har kjent som nå er borte. Det var sterkt. Jeg håper at det samme vil skje på forestillingene. Da kan det bli enda mer ekte, oppsummerer Lothe.

Prisen bestemmer man selv

Spelet starter klokken 20 og avsluttes i mørket to timer senere. Prisen bestemmer man selv, men billetter må bestilles.

– Vi har hver kveld en del billetter som ikke er solgt i forkant. Det kan for eksempel være til mennesker som ikke har så ordnede liv av forhåndsbestilling er gjennomførbart, forteller produsent Kvernbergh.  

Det er ingen værforbehold. Det er naturlig ettersom livet på gata aldri - verken før eller nå - har blitt avlyst selv om været har vært aldri så ille.