– Et kvinneliv i rus er ofte ensomt og slitsomt

Trondheim.
I Helse- og overdoseteamet i Trondheim jobber tospannet jordmor Kathrine Raaen og psykiatrisk sykepleier Hilde Mandt. Arbeidsplassen deres er både på gata og på helsestasjonen. En dag i uken jobber de med den sosiale kvinnedagen Subrosa.

De forteller at kvinnene er en minoritet i et lukket samfunn med menn som tar mye av plassen. Det er et tøft miljø å leve i, og det virker som det hardner til. Derfor legger de to til rette for at kvinnene skal få et eget rom i rusmiljøet med rundt 70 prosent menn og 30 prosent kvinner.

Noen av kvinnene Kathrine og Hilde møter, har en oppveksthistorie med manglende omsorg, overgrep, vold og/eller vanskelige og brutte relasjoner. Uten tidlige erfaringer med relasjoner som bygger på tillit, samhold og kjærlighet er det vanskeligere å bygge et robust og trygt nettverk rundt seg når man blir eldre. Uten nettverk er det enda vanskeligere å komme seg ut av en rusavhengighet og klare å bygge en stabil hverdag med et sted å bo og forutsigbar økonomi. 

Det er et tøft miljø å leve i. Det virker som det hardner til.

– Det illegale rusmiljøet er et skjult og lukket miljø. Det gjør det ekstra vanskelig å oppsøke og få hjelp av politiet eller andre hjelpeinstanser. Redselen for å bli fratatt rusmidlene kan være stor, forteller Kathrine. – Et kvinneliv i rus er ensomt og slitsomt, ikke minst hvis kvinnene blir gravide eller får barn.

De står på farten til å reise på hjemmebesøk til en kvinne de har kjent i mange år. Kvinnen, som vi kaller Sofie, har sagt seg villig til å snakke på facetime med Rus & Samfunns utsendte.

En halvtimes tid etterpå er Sofie på tråden. Hun ser rett inn i kameraet, er blid og pratsom og virker ikke ruset der hun sitter i baksetet på en bil. Hilde og Kathrine sitter foran, og stemningen er god.

Amfetamin og hasj fra tidlig i tenårene

Allerede før Sofie var 16 år, vanket hun sammen med de eldre i rusmiljøet. Hun har ruset seg blant annet på amfetamin siden hun var 15 og hasj fra hun var14. Før det var det alkohol.

Som tenåring forsto ikke Sofie hvorfor hun kastet opp og ble så tynn. Forslaget om gravitest kom fra en kvinnelig ansatt på Helseteamet. 

Hvis jeg virkelig trenger hjelp, er de alltid på pletten

–  De var med meg til sykehuset. Det var det akkurat på grensen til at det var for sent for abort. Da hjalp de meg slik at systemet jobbet raskt. Ingen andre visste om svangerskapet. Rus og barn hører ikke sammen, sier Sofie.

– Som å ha to tanter 

I dag er hun midt i 30-årene, har nylig fått uføretrygd og bor i kommunal bolig. Hun har brukt tilbudet på Helseteamet i 20 års tid. Hun opplever gang på gang at det føles best å snakke med de kvinnelige ansatte.

– Hvis jeg virkelig trenger hjelp, er de alltid på pletten. Jeg kan ringe direkte til dem. Det er ingen sekretær som først skal høre hele historien. Hilde og Kathrine er som å ha to tanter.

– En dag jeg var syk, banket de på døren min hjemme. Der stod de med frokost til meg. De er tryggheten, de man kan stole på. Det er noe annet enn resten av helsetjenesten – selv om jeg benytter dem også. Men da er Hilde og Kathrine ofte med meg.

De kan følge henne når Sofie skal til legen, NAV eller andre hjelpeinstanser.

– Det å ha med noen som kan huske det som ble sagt eller forklare meg det etterpå, er gull verdt. Når jeg blir stressa, kan jeg få blackout. Selv om jeg skriver ned det jeg skal si, glemmer jeg det. De minner meg på hva jeg må huske på underveis.

To ukers avrusning på landet

Innimellom oppdager Hilde og Kathrine at hverdagen til Sofie blir for tøff. Det kan for eksempel være ekstra tungt når hun blir plaget av en mann som har besøksforbud. Uroen kan gjøre at hun ruser seg ekstra mye. 

Det blir fort sjalusi, drama og misforståelse mellom kvinnene når mannfolk er til stede

– Da foreslår de gjerne en 14 dagers avrusningsplass et sted på landet utenfor byen. Av og til kjenner jeg selv at jeg trenger det. Da hjelper de meg slik at jeg får en plass.

Helt fra Sofie var svært ung har hun stort sett bare hatt menn i nettverket sitt.

– Det blir fort sjalusi, drama og misforståelse mellom kvinnene når mannfolk er til stede. Det er mulig det er damene som skaper litt av det seg imellom, men uten mennene blir det en annen stemning.

Et treffpunkt kun for kvinner

På samlingsstedet Gryta i annen etasje ser rundt ti menn ut til å kose seg med lunsjmat, prat og musikk. De virker lite opptatt av at det kommer fremmede inn i lokalet. Kvinnene mangler.

– Det skjer overgrep, vold og trusler innad i rusmiljøet. Det gjør det vanskelig for kvinnene å møte i fellesskapet. En egen sosial dag for kvinnene er derfor viktig. Der får kvinnene et rom for å snakke om hva de vil, forteller Hilde.  

På onsdager er kun kvinner velkommen på samlingsstedet Gryta. Fra klokka 15 er det åpent for å komme å lage mat, spise og snakke sammen. Det er gratis og ingen påmelding. Noen ganger møter tre-fire kvinner, andre ganger flere. De kaller det Subrosa-dagen.

– Vi veksler på å være her annen hver onsdag. Pensjonisten Wenche Anderson Halvorsen har jobbet her i over 40 år og kommer hver gang. Hun er kontinuiteten og kjenner kvinnene enda bedre enn oss. Kanskje kjenner hun til og med mødrene deres eller barna som de fødte for mange år siden. Hun er et eksempel på hvor lang tid det tar å skape tillit hos en kvinne, sier Hilde.

Kvinnefellesskap
Også Sofie trekker fram de viktige Subrosa-dagene.
– Jeg er der ganske ofte. Vi kan snakke om alle ting - med taushetsplikt.  Jeg har aldri opplevd at det som har blitt snakket om der, har kommet ut. Vi føler fellesskap med de andre kvinnene, snakker om opplevelser som mange av oss har felles. Overgrep, forhold, vold. Da støtter vi hverandre. At det bare er kvinnelige ansatte på Subrosa, gjør det ekstra trygt.

– Hvorfor det?

– Vi er jo samme sorten. Tror ikke jeg kan si noe mer enn det.

– Hvor ofte snakker du med Kathrine og Hilde?

– Omtrent én gang i uken. De eller jeg ringer, eller de kommer på besøk her hjemme. Jeg går på Subrosa og kanskje stikker jeg innom på Helseteamet. I dag hjalp de meg med et ærend før de kom på hjemmebesøk.

Sofie bruker jordmor Kathrine til gynekologiske undersøkelser. Det føles trygt. Men gynekologiske undersøkelser er bare en ørliten del av jobben til jordmoren.

Jordmorutdanning alene er ikke nok

– Det fungerer ikke slik at jeg kan si at «jeg er jordmor, kom til meg!» Det kan ta uker mellom hver gang jeg gjør gynekologiske undersøkelser. Jeg må først bygge tillit der jeg er. Det kan være når jeg steller sår, deler ut rent brukerutstyr eller prater med de rusavhengige på gata eller her. Det kan ta lang tid før det blir snakk om disse mer private tingene, forteller hun.

Med overgrep i bagasjen kan undersøkelser være skremmende

Kathrine tenker at hun mest av alt jobber på samme måte som de andre på teamet, men tror likevel at det kan hjelpe på at kvinnene vet at hun er jordmor og har jobbet på kvinneklinikken.

– Med overgrep i bagasjen kan undersøkelser være skremmende. Derfor går vi gjennom hvorfor og hvordan undersøkelsene gjøres. Jeg gir mulighet for å prøvesitte gynstolen og tenke høyt om følelser som eventuelt kommer.

Vel så ofte som å gjøre undersøkelser selv er hun med som støtte til den gynekologiske poliklinikken på sykehuset. De kan undersøke og følge opp mer enn det hun kan gjøre, men samtalene i forkant kan være avgjørende.   

Noen velger å selge seksuelle tjenester

Noen kvinner og menn velger å selge seksuelle tjenester for å tjene penger. Noen av dem kommer til Helse- og overdoseteamet, for eksempel hvis det kommer ut av kontroll.    

– Dersom man lever uten fast bolig, kan en slik handel utvikle seg i flere retninger. Man kan bli utsatt for hendelser der sex blir betaling for tak over hodet eller rusmidler, med en klar eller uklar avtale i forkant. Vi ser at det kan utvikle seg til overgrep og vold av ymse slag. Ved abstinens er man enda mer sårbar for slike uheldige situasjoner, forteller Hilde.

Ikke gruppeterapi

På Subrosa er det ikke lagt opp til gruppeterapi eller selvhjelpsgrupper, men de kvinnelige ansatte skjønner gjerne når en har noe spesielt på hjertet. Enten finner man en litt rolig plass for å snakke der og da, eller så følger man opp dagen etter. Hilde og Kathrine er sjelden urolig for at de ikke vil finne igjen folk. Fleksibilitet er avgjørende.

– Det kan handle om å fortsette samtalen der man slapp dagen før. Eller kanskje er det behov for rent brukerutstyr, sårstell eller prøvetakning på helsestasjonen eller å følge opp til ulike instanser i helse- og sosialtjenesten. Å oppsøke politi eller få anskaffet voldsalarm, kan for eksempel være aktuelt. Noen ganger er hjemmebesøk det viktigste, forteller Kathrine.   

Også på gaten snakker de mest med kvinnene

Hilde og Kathrine har et mål om å være ute i gatebildet hver arbeidsdag. De er koblet på nødnettet og rykker ut ved overdoser. Motgiften nalokson-spray har de alltid på seg.

Er det ikke noe spesielle hendelser, snakker de med både kvinnene og mennene i miljøet på gata eller rundt og for eksempel i Vår Frue kirke. De erfarer likevel at kvinnene tar mer kontakt enn mennene, også ute på gaten.

– Det er vanskelig å si akkurat hvorfor det blir sånn, men det handler blant annet om å ta seg tid til å speile den andre kvinnen. Det virker som at kvinnene har et stort behov for virkelig å bli sett og forstått. Mennene er mer utydelige på hva de trenger.  Det å jobbe to kvinner sammen, slik vi gjør, funger veldig bra for oss, avslutter Hilde og Kathrine nærmest i kor.

Den ene står på farten til å gå ut i ferie. De gir hverandre en god klem.
Samholdet dem imellom smitter kanskje også over på kvinnene de møter.