- Det kan kjennes som å reise på en ekspedisjon med feil utstyr

«Alkoholen la seg som et slør mellom oss. Hun ble en annen. Jeg fikk ganske lange antenner, fulgte med på hvor mye hun drakk og hvordan hun forandret seg. Når hun forsvant inn i rusen, skygget jeg banen. Det var en veldig kontrast mellom mamma som var så tilgjengelig og kjærlig, og den mammaen som ikke var hjemme i seg selv».

Disse ordene er hentet fra psykolog Anne Marthe Kaldestad Hanstveits bok «Med hjertet i halsen. Å vokse opp med alkohol eller andre rusproblemer i familien».  Her har flere unge pårørende delt sine erfaringer. De forteller om hvordan rusbruk har belastet livet i familien i oppveksten, om sine erfaringer og om utfordringene i livet som ung voksen.

– Hovedmålgruppen er unge voksne som ser tilbake på sin egen oppvekst. Det er skrevet fra et pårørendeperspektiv og  er myntet på unge som har flyttet hjemmefra. De som har stått i mye utfordringer med alkohol og rus hjemme, og som har tatt fatt på voksenlivet, sier Hanstveit.

Hun er avdelingsleder og psykologspesialist ved Blå Kors kompasset. Det er et landsdekkende rådgivnings- og terapitilbud for unge mellom 13 og 35 år som har vokst opp i hjem der foreldre eller søsken har alkohol- eller andre rusproblemer.

– Boken handler også om hvordan de profesjonelle møter de unge, sier forfatteren.

Preger livet

Å vokse opp med foreldre eller søsken som strever med alkohol- eller andre rusproblemer, preger manges liv. Disse erfaringene fører ofte med seg en rekke bekymringer og utfordringer. Ikke bare i barndommen og ungdomsårene, men for mange også langt inn i voksenlivet.

Mange av de unge har ikke snakket om dette fordi det er tabubelagt og fordi de vil beskytte seg selv og familien

– Motivasjonen for å skrive boken er at mange har levd med taushet rundt utfordringene fra oppveksten. Mange av de unge har ikke snakket om dette fordi det er tabubelagt og fordi de vil beskytte seg selv og familien. De føler at de mangler språk og det å få sette ord på det som er vanskelig i møte med helsepersonell, sier Hanstveit.

Boken er utarbeidet i samarbeid med hennes kollegaer ved Blå Kors kompassets avdelinger, samt unge som selv har benyttet seg av tilbudet.

Boken er myntet på unge som er vokst opp med rus, for profesjonelle innen rusfeltet og andre som har interesse for temaet. Det viktigste budskapet er: Selv om belastningene kan være store, er det fullt mulig å finne gode og meningsfulle veier videre i eget liv.

Mens noen har hatt gode samtalepartnere og støtte i oppveksten, har andre stått alene

– I boken beskrives reaksjoner på langvarig belastning. Mens noen har hatt gode samtalepartnere og støtte i oppveksten, har andre stått alene. Gjennom kunnskap om vanlige opplevelser og reaksjoner på det å vokse opp med rus, og hvor krevende overgangen til voksenlivet kan være for mange unge pårørende, kan fagfolk og profesjonelle hjelpere bidra til at unge kjenner seg mindre alene og annerledes.

Unge pårørende

Psykologen understreker at rusproblemer ser forskjellig ut fra familie til familie. Ikke bare på grunn av omfanget av selve rusbruken, men fordi konsekvensene av rusbruken virker sammen med de styrkene eller utfordringene som ellers påvirker familiespillet.

For eksempel grad av åpenhet, grad av positivt samspill og gode erfaringer i familierelasjonene. På den andre siden vil noen familier oppleve samtidig høyt konfliktnivå, stor grad av uforutsigbarhet eller fravær fra omsorgspersoners side, vold eller andre grenseoverskridelser.

Hvordan rusproblemer virker inn på unge pårørende, handler derfor om hvordan alle beskyttelsesfaktorene og belastningene virker sammen – også hva som skjer i hverdagen rundt familien, som sosiale støtte hos venner eller andre trygge arenaer.

Lever med taushet i oppveksten

– At mange unge lever med taushet knyttet til utfordringer med rus i oppveksten, har motivert oss i Blå Kors kompasset til å skrive en bok der mange stemmer får plass. Vi ønsker at boken gir flere muligheten til å ha noen å kjenne seg igjen i. Mange har ikke snakket om sine opplevelser og utfordringer knyttet til rus i familien, og kan oppleve at de mangler språk til å beskrive sine erfaringer, forteller Hanstveit.

Det er kanskje lett å glemme at de unge pårørende som har flyttet hjemmefra, fortsatt er barn av noen eller noens søsken - selv om de har blitt voksne.

Flere står fortsatt i store belastninger på grunn av hjemmesituasjonen. Det kan handle om bekymring for foreldre eller yngre søsken, opplevelse av ansvar for å forhindre at ting blir verre, dårlig samvittighet, skam over at ting er som de er, og en opplevelse av å miste kontroll når man flytter ut

Det å sette grenser og gi plass til seg selv kan være svært vanskelig, og mange strekker strikken for langt i flere retninger

 Samtidig skal de etablere seg i sine egne liv som voksne, med alle de utfordringene det normalt sett innebærer: være student eller arbeidstaker for første gang, finne sin plass i nye nettverk og relasjoner, og kanskje stifte egen familie.

Har satt egne behov til side

Der en oppvekst med rusproblemer hjemme har ført til at unge pårørende har satt egne behov til side over flere år, kan dette være et mønster man tar med seg inn i voksen alder. Det å sette grenser og gi plass til seg selv kan være svært vanskelig, og mange strekker strikken for langt i flere retninger.

– Jeg tror det kan være lett å se den mestrende og tilpasningsdyktige siden som mange viser frem, men ikke se hvor omfattende vansker den samme personen kan ha i relasjon til seg selv og andre.

Hun fortsetter:

– Sårbarheten og overbelastningen kan være skjult, mye fordi den unge har vært vant med å skjule denne siden av seg selv og livet sitt for omverdenen. Mange kjenner seg utilstrekkelig og «feil», men uten grunn nok til å be om hjelp: «Det er jo mange som har det verre enn meg», hører vi ofte ved Blå Kors kompasset.

Større avstand til hjemmesituasjonen gi nye perspektiver på oppveksten. Det kan for flere åpne opp for nye følelser og reaksjoner

Dette kan også gjelde unge som har vokst opp med søsken med store utfordringer. Derfor har boken et eget kapittel som forsøker å belyse noen utfordringer som kan gjøre seg gjeldende når en søster eller bror strever med rus.

Nye perspektiver

I tillegg kan større avstand til hjemmesituasjonen gi nye perspektiver på oppveksten. Det kan for flere åpne opp for nye følelser og reaksjoner. Sinne og sorg over det som har vært, og sorg over situasjonen slik den er, og kanskje vil fortsette å være, er vondt for mange. 

Slik sier en av de unge voksne det i boken:

Som barn hadde jeg svært mye ansvar, og da jeg flyttet hjemme fra kapitulerte kroppen min. Jeg måtte jobbe mye med meg selv, og i den prosessen fikk jeg nesten en «ansvars-allergi», som en reaksjon på alt jeg har stått i. Derfor var jeg redd for at det ble altfor mye for meg å få barn: at jeg skulle få «overload», bli deprimert eller få så mye angst at det bare ikke gikk.

Ønsker et trygt hjem

Man kan ikke få barndommen på nytt, og også voksne barn ønsker seg et trygt hjem å komme tilbake til. Noen har foreldre eller søsken som svinger mellom gode, stabile perioder - og dårligere perioder preget av rusbruk og andre belastninger.

Andre opplever at det er lite eller ingen stabilitet og støtte i familien. Det å leve tett på pågående rusproblemer, vil for mange bety å leve med uforutsigbarhet og bekymring, ambivalente følelser, spørsmål knyttet til ansvar og gode grenser, og veksling mellom håp og håpløshet.

Hanstveit sier det for mange kan det være godt å etablere et liv med mer ro, samtidig som det er en vanskelig overgang om man har vært vant med å leve med mye ustabilitet og utrygghet.

Noen kan oppdage at problemer de skammer seg over i dag, er mestringsstrategier fra oppveksten

– For enkelte kan det kjennes som å reise på en ekspedisjon med feil utstyr. Det er viktig for helsepersonell å forstå at unge voksne pårørende kan leve med stor belastning, selv om det ikke alltid er like synlig. Andre har synlige utfordringer, men har ikke fått mulighet til å se hva som ligger bak.

Noen kan oppdage at problemer de skammer seg over i dag, er mestringsstrategier fra oppveksten. Da kan man kanskje se med et mildere blikk på seg selv.  Om fagpersoner og helsepersonell ikke stiller spørsmål om familiesituasjonen og oppveksten, kan det forsterke en opplevelse av at det ikke er relevant eller viktig nok for å bidra til å forstå det den enkelte strever med.

– Håpet er at boken kan bidra til at språket blir mer tilgjengelig for å sette ord på egne opplevelser, både gjennom det man kjenner seg igjen i, og ikke kjenner seg igjen i. Vi håper også boken kan bidra til at disse erfaringene blir mer tilgjengelige for fagpersoner og helsepersonell som møter pårørende, og familier som strever med alkohol eller andre rusproblemer, opplyser Hanstveit.

Gjelder to-tre elever i hver klasse

Det er ikke mulig å vite med sikkerhet hvor mange barn og unge som lever i familier med rus, men trolig er det så mange som 90 000 til 100 000. Det betyr at det finnes to til tre elever i hver skoleklasse som har en forelder med rusproblemer. I tillegg opplever mange flere barn sine foreldres alkoholinntak som problematisk. 

Psykiater Anne Kristine Bergem har skrevet flere bøker om barn som pårørende. Hun leder panelsamtalen ved boklanseringen tirsdag.

Bergem peker på at barn som vokser opp med rusavhengige foreldre, har økt risiko for traumer, omsorgssvikt og ustabile oppvekstvilkår. Det er ikke bare rusbruken i seg selv som belaster, men også fattigdom, flytting, uforutsigbarhet og skam.

– Rusavhengighet er skambelagt. Det gjør det vanskelig å snakke åpent og søke hjelp, sier Bergem.

Barna tar ofte tidlig ansvar, blir flinke til å lese andres behov og setter egne behov til side. Strategier som en gang var nødvendige for å håndtere utrygghet, kan senere gi utfordringer med grenser, selvfølelse og nære relasjoner. Mange bærer også på sorg over en barndom som aldri ble slik den burde vært.

– Skammen forsvinner ikke nødvendigvis når man flytter hjemmefra. Mange unge voksne lever videre med ansvar, bekymring og blandede følelser, understreker hun.

Bergem mener økt forståelse for sammenhengen mellom oppvekst og voksenliv er avgjørende – både for dem som har vokst opp med rus i familien, og for fagfolk som møter dem senere i livet.