Fotogruppe skaper trygghet, kreativitet og nye fortellinger

– Når du kommer inn døren her, så er du kunstner. Det er liksom dette det handler om. Om å skape noe – hver og en, men samtidig sammen i trygge omgivelser, sier kunstfotograf og leder av fotogruppen, Anita Nilsen. 

Det er få forskjeller på et fotokurs på Huset Oslo og andre steder der ute. 

– Må vi hele tiden dvele ved en eller annen mørk bakgrunn vi har? Eller kan vi få lov til å være her og nå – og bare være helt vanlige mennesker, fortsetter hun. 

Resultatet er seks svært forskjellige fotografiske uttrykk. Utstillingen, som åpnet på Huset før sommeren, rommer både fargerike og drømmende motiver og mer konkrete fortellinger.

Ser man godt etter, ser man noe som kan ligne på både engler og dyr i skygger eller skyer. Disse skaper stemninger som inviterer betrakteren til å tolke bildene ut fra egne assosiasjoner. Andre fotografier forteller mer direkte historier, men uten å gi alle svarene.

Ingen mørke bakgårdsgater

Det som ikke finnes, er kanskje like interessant. Ingen av bildene viser mørke bakgårdsgater, institusjonskorridorer eller sprøyter og brukerutstyr.

– Det har jeg ikke tenkt på. Men det er jo ikke så rart. Livene til alle her er mye mer enn bare rusen. Da har vi lykkes, slår lederen fast med et smil.

Initiativet til Anita sprang ut av et tidligere samarbeid med Gatestemmer der hun på eget initiativ laget et bilde til hver av menneskene som modig forteller fra egen rushistorie til Oslofolket. Fotografiene ble så godt mottatt at hun ble spurt om å starte en fotogruppe. Gatestemmer finansierte det første semesteret, mens Huset nå har overtatt finansieringen.

– Fotogruppa har samling hver fredag ettermiddag. Da får vi en god start på helgen – helt uavhengig av hvordan uken har vært, forteller Anita.

Komme som man er

En varm julidag møter bare to av de seks deltakerne opp. Noen er bortreist, andre har forståelig nok valgt stranden. Likevel kommer Mantas, opprinnelig fra Litauen, nesten tre kvarter før samlingen starter. Med eget kamera og PC vil han arbeide videre med bildene han har tatt siden sist. Det meste av fotograferingen skjer mellom samlingene.

June kommer også tidlig. Hun fotograferer som regel med mobiltelefon, men den siste tiden har sorgen etter at hunden hennes måtte avlives, gjort det vanskelig å finne motivene.Likevel vil hun være med.

Anita låner henne et kamera som er donert av en kvinne som mistet sin fotograferende bror i en overdose. Det kan kanskje motivere June til videre fremdrift. 

En tett gjeng

June har alltid likt å lære.

– Her slipper man å dukke opp sånn helt alene på en ny plass og si «Hei, her er jeg», samtidig som man hele tiden har i tankene om hvordan jeg kommer til å bli mottatt med min bakgrunn. Spørsmålet «Hva jobber du med?» dukker aldri opp her. Heldigvis, sier June.

Da gruppen startet, visste ingen hvem som ville komme. Den har utviklet seg underveis. Kvinner og menn, norsk- og engelskspråklige deltakere har funnet sammen. Omtrent halvparten av de opprinnelige deltakerne har falt fra. Nå er seks igjen. De har blitt en tett gjeng som skal fortsette utover høsten. 

Denne dagen foregår mye av undervisningen på engelsk, helt til Mantas oppdager en spennende musiker som øver i kjelleren og vil fotografere henne. Da går samtalen over til norsk.

Å tegne med lys

Ordet fotografi kommer fra gresk og betyr «å tegne med lys».

– Det er lurt å lære seg håndverket. Slik blir det bedre bilder. Man kan bryte med de vanlige reglene for et teknisk godt bilde, men man må vite hva man gjør og hvorfor. Å gå mot reglene kan skape noe helt nytt, sier Anita. 

Sammen leker deltakerne med lys, farger, komposisjon og perspektiv. Anita har med seg en egen «fattigmannsstudio». Lommelykter, aluminiumsfolie og matpapir samt en liten menneskefigur i tre, gjør det mulig å utforske hva lyset gjør med motivet. Like viktig som teknikken er den enkelte sin evne til å se. 

Når deltagerne har tatt ut bilder de vil jobbe videre med, vises de på en storskjerm. Alle kommer med forslag til utsnitt, endring av lyset i hele eller deler av bildet eller andre effekter. 

Én regel gjelder alltid: Tilbakemeldingene skal være positive eller konstruktive.

Slik vokser både bildene og fellesskapet. 

Manipulasjon eller kunstnerisk frihet?

Photoshop er tillatt. Kunstig intelligens også.

– Hver enkelt må prøve ut hva de vil ha fram i bildene sine. Noen kaller det å manipulere virkeligheten. Jeg mener at vi egentlig manipulerer bildene våre hele tiden, også det som vi kaller dokumentarbilder. Den som tar bildet, velger selv hvor, når og fra hvilken vinkel bildene skal bli tatt fra.

Fotografen har derfor alltid makt til å forme historien som fortelles.

Samtalen beveger seg videre til fotografiets historie. Da noen spør når det første fotografiet ble laget, kommer svaret: omkring 1830.

– Men også da var det mye manipulering. Man kunne for eksempel skrape på negativen for å fjerne rynkene på folk. Polfarer Amundsen ble fotografert i hjemmet utenfor Oslo, men bildet så ut som var tatt på Sydpolen, forteller Anita.

June følger godt med. Hun bruker selv kunstig intelligens for å utforske nye uttrykk, men har også opplevd hvor galt det kan gå.

– Jeg ba KI om å fjerne pølsa som jeg lokket hunden min med da jeg fotograferte. KI fjernet samtidig personligheten til hunden. Blikket ble helt uten sjel. Da er poenget borte.

Diskusjonen om virkelighet, manipulasjon og kunst fortsetter. Like mye som den handler om fotografi, handler den om hvordan mennesker velger å se verden.

Å utfordre seg selv

Stemningen i rommet blir mer personlig. Bildene åpner rom for samtaler som ellers kanskje aldri ville oppstått.

Samtalen dreier etter hvert inn på blikk og kontakt mellom mennesker.

– Jeg har begynt å ha en konkurranse med flere av beboerne og de ansatte der jeg bor. Vi utforsker hvor mange mennesker som vil møte blikkene våre når vi møter fremmede på gata. Det er jammen ikke så mange, oppsummerer June.

Hun forteller at hun utfordrer seg selv etter mange år med utenforskap. Å være utenfor er et tema som har vært snakket om før. 

– Å møte i fotogruppen gjør at jeg kan klare å fokusere på noen annet enn problemene i livet mitt. Livet er ganske kaotisk for tiden. Gruppen og fotograferingen blir en pause som er skikkelig viktig.

Bygger hverandre opp

Mantas forteller at han allerede som ung lengtet etter noe annet enn hverdagen i Litauen. Teaterstudier førte ham til flere europeiske land før han etter hvert ble værende i Norge. 

– Her i gruppen bygger vi hverandre opp, oppsummerer han.

June fortsetter:

– Forrige uke møtte jeg tilfeldigvis en fotograf. Plutselig kunne jeg forstå det han snakket om. Jeg kunne spørre han om nye ting uten å føle meg som en idiot. Det var godt.

Sosial isolasjon kan bekjempes på flere måter. 

– Kameraet kan være et verktøy man skjuler seg litt bak når man treffer mennesker. Det kan gjøre det lettere å være i verden, skyter Anita inn. 

Ny utstilling i høst

Anita smiler lett beskjemmet når June forteller hvor mye gruppen har betydd for henne. June framsnakker hvordan Anita stiller opp. Mellom samlingene kan deltakerne få tilbakemeldinger på bildene sine og hjelp med tekniske utfordringer.

– Men bare ikke om natta. Da sover jeg, ler Anita. 

På skjermen viser Mantas fram fotografier fra steder han har besøkt den siste uken. Han har tydeligvis med seg blikket hvor enn han beveger seg. Han bor i båt, og har mange bilder der havet er med. 

Nå har han fått tips om nye motiver i musikkrommet i kjelleren på Huset. Før han løper ut med Rus & Samfunns utsendte i hælene, får han med seg oppgaven til neste gang.

Bryte fotoreglene

– Oppgaven er å bryte fotoreglene for gode tekniske bilder, men gjøre det fordi det vil gi noe ekstra til bildet, sier Anita.

Hun minner også om fristen til å sende inn bidrag til utstillingen Kaleidoskopet, der Oslo-kunstnere med rus- og/eller psykiske helseutfordringer stiller ut arbeidene sine.

Hun håper alle seks i fotogruppen vil sende inn bilder.

– Jeg vet at bildene er gode nok for den utstillingen. Jeg er heldigvis ganske god på å ordne opp slik at ting blir gjort innen fristen, sier hun som selv printet, rammet inn og kuraterte utstillingen som fortsatt står på Huset.