– Jeg har levd det harde livet. Her er alle snille med hverandre.

Desember, ruskevær, kulde og mørketid. Klokken er 14.00, dørene i Huset Stavanger åpnes. Den ene etter den andre kommer inn, henter seg en kopp varm kaffe og slår seg ned. På kjøkkenet er Klara Veronika Tobiassen og John Erik Askø i gang med dagens varmrett, mens Ingrid Kyllevik spiller biljard med et par av gjestene.

– Hei Stian, sier Silje Gundersen og gir ham en klem.

– Det er herlig å være her. For meg betyr det mye at jeg har noe å komme til. Her er alle høflige og snille med hverandre, sier Stian.
– Jeg har levd det harde livet, legger han til.

– Du hjelper gjerne til, Stian, og det er så bra. En dag du så at det manglet sukker, gikk du straks ned i butikken og kjøpte for egne penger. En annen gang hadde du med deg 36 små kaker. Det vekket begeistring, og vipps var de borte, sier Silje.

– Ja, jeg vil gjerne bidra. Her kjenner dere meg, og gir meg et tegn hvis noe skal gjøres. Nå skal jeg servere vår eldste gjest en kopp kaffe, sier Stian.

Ramlet inn med gjester

Da dørene åpnet i oktober, var alle spente på hvordan det ville gå. Samarbeidspartnerne kom innom, men gikk etter hvert.

– Da de nyktre hadde gått, satt vi ansatte igjen. Da hev jeg og Veronika på oss jakker og gikk ned i svingen. Det ble kø oppover gata. Det ramlet inn med gjester som hadde gledet seg, forteller Ingrid.

Huset forventer aktiv deltakelse, og aktiviteter skal komme etter gjestenes ønsker og behov. Her er det ingen brukere, bare gjester.

– Språk og hvordan vi omtaler menneskene vi møter, er viktig, sier Silje.

Miljøvandrere

– Huset har fra første dag fått et fantastisk godt rykte. Gjestene digger det, sier Ingrid.

Hun hadde vært utenfor arbeidslivet lenge da hun ble oppfordret til å søke stillingen som miljøvandrer. Er det mulig? tenkte hun da de sa de ville ha henne med på laget. Ingrid og Klara Veronika er begge miljøvandrere i 20 prosent stilling.

– Huset er et supplement til andre tilbud, ikke en konkurrent. Vi åpner dørene når andre stenger. Vi har samtaler, eller lytter til monologer. Det trenger de av og til, forteller Ingrid.

Som alle ansatte i Huset har hun bak seg mange år med rusmiddelavhengighet.

– Egentlig har jeg vært rusfri en god stund, men hasj har plaget meg lenge. Derfor er det flott å jobbe her – da må jeg la være, sier hun.

Varme klær

Siden åpningen har hun og Klara Veronika kledd opp mange gjester. I andre etasje er det to rom fulle av varme klær donert av privatpersoner.

– Det er mange som fryser og trenger en varm ullgenser og en jakke, forteller Ingrid.

Hun har fått et travelt liv, og det er bra. Det gir ikke rom for rus. Hun synes det er kjempemotiverende å jobbe på Huset.

– Vi får masse kos, klemmer, skryt og fine ord. Jeg klemmer gjerne. Å kjenne at det er bruk for deg i et fellesskap er en grunnleggende menneskerettighet, selv om du ruser deg. Det er mange tilbud i Stavanger og omegn, men lite for denne målgruppen på ettermiddag og kveld, sier Ingrid.

Begge miljøvandrerne bruker mye av tiden sin ute på gata.

– Vi ser at det er en styrke å ha en oppsøkende tilnærming, sier Silje.

Brukererfaring er gull verdt

Kvinnen vi kaller Randi er innom for tredje gang, og mener det er bra at alle de ansatte har brukererfaring.

– Det er gull verdt. De sitter på en kompetanse fagfolk og teoretikere har lest seg til. Livserfaring er motiverende, og det er så viktig å se andre som klarer seg fint med et rusfritt liv. Det er helt uvurderlig, sier hun.

46-åringen har ruset seg siden hun var 16. Hun har tidligere jobbet med mennesker og føler hun har mye å bidra med.

– Helt magisk 

– Jeg tror jeg kan være en ressurs i miljøet, og jeg vil gjerne bidra.

Hun kjenner alle gjestene fra før, etter å ha hengt i byen i årevis. – Det er veldig bra å være samlet her i stedet for å være synlig i byen, der unge folk lett kan bli lokket til rusbruk, sier hun.

Randi synes de ansatte er fantastiske og føler seg godt tatt imot.

– Mange av gjestene sitter på ressurser og talenter de endelig får mulighet til å bruke. Det er helt magisk her, sier hun.

 – Her blir vi sett, hørt og behandlet som medmennesker. Her kan vi blomstre.

 – Endelig er jeg til nytte

John Erik ruset seg med mye forskjellig fra han var 16 år gammel og forstod at det var på tide med en endring. Han fikk høre om planene med Huset da han var i behandling. Da han ble utskrevet, trengte han noe å gjøre.

– Jeg er vanvittig glad for at jeg får være frivillig her. Endelig får jeg gjøre noe jeg har greie på og erfaring med. Endelig er jeg til nytte, sier John Erik.

Han er en av tre frivillige knyttet til Huset.

– Noe slikt skulle jeg begynt med for 20 år siden. Å jobbe med folka her er bra. Huset betyr mye for de som er her, forteller han.

På vei hjem fra jobb føler han seg alltid glad. Helst ville han jobbet flere dager i uken.

– Folk trenger Huset. Mange tror kanskje at et sted som dette fører til bråk, men det har ikke skjedd. Mange ser ned på folk i rusmiljøet, men det er en hårfin linje. Det kan skje den beste. Her er det lav terskel – du kan komme som du er.

Han synes ikke det er et problem at gjestene er ruset i ulik grad, så lenge de oppfører seg.

– Uten innsatsen fra de frivillige ville det ikke gått, sier koordinator for frivillige, Hilde Askildsen.

Hilde forteller at den eldste gjesten er 84 år gammel, den yngste 22. På det meste har 48 gjester tatt turen innom. Snittet ligger på 30.

– Et par episoder har det vært, men det har de ordnet opp i selv. Slik vil vi at det skal være – en slags indre selvjustis, sier Hilde.

Hun håper de etter hvert kan ansette flere frivillige. Først kan de øve seg innenfor noen rammer, så kan de kanskje ansettes, slik de har erfart i Bergen.

Tverrpolitisk enighet

I kommunen var det enighet om at noe måtte gjøres for målgruppen. Brukerrom ble nevnt. Silje kjente til Huset Bergen og likte modellen som legger stor vekt på brukerstyring, deltakelse og involvering. Selve kjernen er bruker-til-bruker-tilnærming.

For å høre hvilke ønsker og behov målgruppen hadde, samarbeidet A-larm og Kirkens Bymisjon om å intervjue ti personer.

– Da var det en som sa: Vi mangler noen vegger og tak som beskytter mot vær og vind. Jeg syntes det var hjerteskjærende. De fortjener så uendelig mye mer, sier Silje.

Da hun fortalte dem om Huset Bergen, ble det stille. Et slikt hus ville de gjerne ha. Fra det øyeblikket var det ingenting som kunne stanse Silje og de andre i prosjektgruppa.

Stavanger kommune og de tre brukerorganisasjonene signerte en intensjonsavtale for etablering av Huset Stavanger. Deretter ble det søkt om midler til kommunalt rusarbeid.

Silje Gundersen ble ansatt i full stilling som daglig leder våren 2024. Lars Morten Wathne og Hilde Askildsen ble ansatt i deltidsstillinger.

– Vi var kjempeivrige etter å komme i gang. Å få et hus tok sin tid, til tross for velvillighet fra kommunen.

Lokalene til Huset Stavanger het Huset tidligere også, og var et kommunalt tiltak for mennesker med utfordringer innen rus og psykiatri. 

– Da var kravet rusfrihet. Det er ikke et krav her. Hos oss er rus en del av bildet, forteller Silje.

 Huset åpner offisielt 3. februar 2026.