Nytt liv i «narkoblokka»

På folkemunne hadde høyblokka flere tilnavn. Narkoblokka. Dødsblokka. Brannblokka.

– Det var skikkelig ille, med mye vold og bråk. Nå er det trygt og godt å bo her, forteller Ronny, som har bodd i blokka i 18 år.

Natasha Espelid er rådgiver for Boligsosialt Arbeid Helse og velferd i Stavanger kommune. 
– For å få et bedre bomiljø måtte vi gjøre noe, sier hun. Kommunen tok initiativ til samarbeid med Kirkens Bymisjon og A-larm.

Omfattende oppussing

Ole Jonny Svela i A-larm kom tidlig inn i prosessen, våren 2024.

– Da kommunen kontaktet oss, var vi enige om at dette var noe som ville være til brukernes beste. Absolutt et samarbeid å satse på, forteller Ole.

Blokka har 50 leiligheter, alle kommunale. Om lag 20 prosent er forbeholdt beboere som har utfordringer med rus og psykiske lidelser. Første steg handlet om rehabilitering. Ny heis ble installert, kafeen og leilighetene ble pusset opp.

– Aktivitetskafeen åpnet dørene i oktober i fjor og ble offisielt åpnet i mars i år, forteller Ole.
Han jobber i kafeen sammen med Tom Erik Eltervåg fra Kirkens Bymisjon, Ingeborg Lund i A-larm og en fra kommunen. Frivillige fra bymisjonen stiller også opp. Driften er finansiert av tilskuddsmidler fra Statsforvalteren.

Kafeen har åpent hverdager fra 10.00-14.00 og kan benyttes av alle blokkas beboere. Per i dag har 31 av 50 flyttet inn i blokka, som ligger et par kilometer fra sentrum. Trøbbel med noen gamle rør har ført til at rørleggerne fremdeles holder på med rehabilitering.

– Prosjektet er todelt. Bedre boforhold og et løft for nabolaget. Allerede nå ser vi naboer sette seg ned på benkene utenfor. Før var det utenkelig, sier Natasha.

Trygt og godt

Ronny har vært i kafeen nesten hver dag siden dørene åpnet i oktober i fjor.

– Før var det ikke bra å bo her. Sykler og møbler ble rett som det var kastet ut av vinduet. Folk våget nesten ikke å gå forbi. Nå er det noe helt annet, forteller han.

Et mål er å skape et miljø der beboerne får eierskap til blokka, at de bidrar og deltar. To dager i uken hjelper Ronny til med å holde området utenfor ryddig og rent.

– Jeg plukker søppel, men nå er det så fint at det er mindre å gjøre. Jeg hjelper til med andre ting, som å rydde i kjelleren, forteller han.

– Kom Ronny, sier Ingeborg. – Nå skal vi lage banansjokoladekake.

– Det blir uten tvil en suksess, jeg gleder meg allerede, sier Jan Schouw, som er frivillig fra Bymisjonen.

Da han var i jobb, gikk han daglig forbi flere rusmisbrukere.

– Som de fleste andre var jeg uvitende og hastet forbi. Som frivillig i bymisjonen oppdaget jeg fort at de er som oss. De har bare noen andre utfordringer. Jeg møter fine personligheter i et sart og følsomt miljø. De er lette å komme inn på. Det handler om å være til stede, å være et medmenneske, sier Jan.

Trives på kjøkkenet

På kjøkkenet er de godt i gang med å mose bananer og hakke sjokolade. Ronny liker å lage mat, og er med så ofte han får anledning.

Kaken er i ovnen. Etterpå skal de lage aspargessuppe. I mellomtiden går Ronny ut for å ta seg en røyk.

– For meg er dette alfa og omega. Jeg har fått et mye bedre liv. Jeg får være med på Vikingkamper så ofte jeg kan, og mange andre aktiviteter i regi av A-larm og bymisjonen.

Han forteller at han er rusfri og at neste mål er å kutte røyken.

– Det kan holde hardt, jeg synes det er vanskelig. Jeg har ruset meg på det meste, heroin, amfetamin, ja, alt jeg fikk tak i. Røyken er god å ha, medgir han.

Konkrete resultater

Kommunens nabolagssatsing har gitt resultater. 17. mai kom skolekorpset og spilte rett utenfor blokka.

Det har ikke skjedd før.

– På terrassene sto beboere og klappet. Jeg fikk frysninger, forteller Tom Erik.

Han er opprinnelig taktekker, men måtte gi seg på grunn av ødelagte skuldre og knær. Etter flere års jobb i barnevernet, begynte han i Kirkens Bymisjon.

– Det gir meg mye å jobbe med folk som har rusutfordringer. Jeg har hatt det i familien, og vet hva det medfører for alle som står rundt. Jeg har også hatt kompiser på kjøret som ikke lever lenger. Det gjør inntrykk. Mitt mål er å gjøre dagen deres litt bedre, og det får jeg til. Det er en absurd måte å jobbe på, for jeg vet aldri hva som møter meg. Jeg er alltid dønn ærlig, og det er viktig. Alle fortjener et ærlig svar, sier Tom Erik.

– God bruk av midler

Han er sikker på at det er samfunnsøkonomisk besparende. Ødelagte leiligheter og hyppige uttrykninger er kostbart.

– Når vi ser hvordan det fungerer i dag, tenker jeg det er god og forsvarlig bruk av midler. Tilbudet er nytt og spennende. Å få være med å påvirke hvordan vi skal gjøre det er gøy, sier han.

– Dette er en modell andre kan benytte. Alle byer, store som små, trenger noe som dette. Holder du en person unna rus, er store summer spart, sier Natasha.

Konkrete resultater er færre klager og konflikter og færre uttrykninger med ambulanse, politi, brannvesen og ambulant team.

– Før skjedde det hele tiden. På mer enn ett år har det bare vært en uttrykning, sier rådgiveren.

Samlingspunkt

Sammensettingen av beboerne er gjennomtenkt. Det er ikke krav om rusfrihet, men oppfører noen seg tydelig ruset, får de beskjed om å ta en pause av hensyn til de andre. Daglig kommer åtte-ti innom kafeen. Noen vil bare ha en kopp kaffe og en prat, eller se på TV. En beboer forteller at han har bodd i blokka i 23 år.

– Jeg merker at det har blitt roligere. Før ble det noen våkenetter, medgir han.

Et par andre beboere har tatt seg en kopp kaffe. Kjøkkenet er blitt et samlingssted. Aldersspennet er fra slutten av 20-årene til godt over 60. Mange har jevnlig oppfølging av ruskonsulent.

For Ole er jobben i A-larm en påminnelse om hvordan han hadde det før. Nå har han vært rusfri i åtte år, og prøver å hjelpe de som virkelig vil prøve å holde seg unna rus.

– Jeg er også mentor i A-larm, og stort sett veldig tilgjengelig. Mange følges opp over tid. Ofte er det ett skritt fram og to tilbake. Etter mange forsøk går det ofte bra. Det er godt å se. Jeg liker å tro at det jeg gjør spiller en rolle. Beboere melder at de setter pris på at jeg tar meg tid til prat og samvær. Jeg prøver å motivere dem til å bli med på andre aktiviteter, sier Ole.

Natasha opplever at samarbeidet er bra, og tenker dette er en modell andre kan benytte.

– Å samarbeide med frivillige organisasjoner på denne måten er nytt for oss. Det har gått seg til underveis, sier Natasha.

– Det er et spennende samarbeid. Uenigheter har det vært, vi jobber på ulike måter. Kommunen har en litt rigid måte å tenke på, mens vi i A-larm er mer flyktige, sier Ingeborg.

Hun er rusfri, og i likhet med Ole ansatt i A-larm.

– Å forstå hverandre har vært utfordrende. Vi i kommunen er vant til å holde en viss avstand, mens de i A-larm er mer private i måten de tilnærmer seg beboerne, sier Natasha.

Å snu et stigma er krevende. På folkemunne snakkes det fremdeles om Narkoblokka, men i mindre grad.

– Ting tar tid, sier Ingeborg.