Pårørende på rusfeltet: Ressurs – eller til bry?

– Det er lite systematikk, kultur og forståelse for at vi må følge opp pårørende over tid, sier sosialfaglig rådgiver i ARA, Kristin Sanne Mohn.

Mohn har jobbet med pårørendesamarbeid i rusfeltet i 25 år. Hun har ansvar for å koordinere tilbud til pårørende i ni kliniske enheter i Avdeling rus- og avhengighet (ARA) Helse Stavanger. 

– Det er slående at det er personavhengig. I stor grad handler det om ildsjeler. Det betyr at systemene ikke er gode nok, sier Mohn.

Pårørende har høy risiko for å få egne helseplager. Å være nær en med rusavhengighet innebærer ofte langvarig stress, uforutsigbarhet og belastninger. Derfor trenger pårørende oppfølging over tid.

– Både erfaring og forskning viser at avhengighet er en kronisk lidelse. For enkelte pårørende kan det bety resten av livet.

Selv om pårørende kan oppleves som en belastning, viser forskning at det ofte skyldes systemfaktorer og ikke de pårørende selv.

– Med riktig støtte, struktur og kompetanse kan de bli en viktig ressurs. Jeg tror fremdeles det er en lang vei å gå. Det er rart, som om det er en motstand.

Forskning viser at godt samarbeid mellom tjenestene og de pårørende bidrar til mer effektiv behandling. 

Mohn legger til at dedikerte fagpersoner gjør mye godt pårørendearbeid.

– Det er mye å hente hvis vi får til et samarbeid. Det kan inspirere oss og gi oss energi. De pårørende sier også at de setter stor pris på å bli inkludert og tatt på alvor.

– Må kjenne at du klarer å stå i det

Reidunn Borsheim Riskedal er leder i Ivareta Sandnes, en organisasjon av og for pårørende og etterlatte berørt av rus og psykisk uhelse. Hun har selv erfaringer fra å være pårørende.

– I dag blir pårørende tatt mer på alvor, men samtidig må vi passe på at de pårørende ikke blir pålagt å gjøre hele jobben. Det må settes grenser. Vi må ikke vite alt om den som sliter, sier hun.

En mor til en tidligere rusavhengig fortalte at den dagen du skal sette grensen, må du gå grundig i deg selv.

Sønnen ruset seg

– Du må kjenne at du klarer å stå i det. Sønnen vår var uønsket her hjemme når han var ruset. Vi sa at den dagen han ville gjøre noe med livet sitt, ville vi hjelpe ham.

Da det var som verst, holdt det henne oppe å høre andre fortelle historier som endte bra. Uten veiledningssenter og pårørendegruppe ville hun aldri vært der hun er i dag.

– Det ga meg kraft til å sette grenser. Det er tøff kjærlighet, sier hun.

Riskedal valgte å være åpen, og anbefaler pårørende å være det samme. Det kan hindre spekulasjoner. I nabolaget kan det fort bli snakk når de ser politiet kommer på døra.

Vonde minner kommer opp

– Smerten er krevende, men håpet må vi aldri miste. I dag er min historie solskinn, sier Reidunn Riskedal.

I april er det 15 år siden sønnen, Tor Arne Risekdal, sluttet å ruse seg. Likevel, hver gang hun forteller sin historie, kommer det opp vonde minner.

– Rusavhengigheten kom snikende da han gikk siste året på videregående. Han begynte med anabole steroider, som førte til bruk av hasj og andre sterke stoffer. Han forandret seg. Kom og gikk til alle døgnets tider, og kunne være sløv, frekk og aggressiv.

Vår verden falt i grus, og vi følte oss maktesløse. Vi følte på både sorg og skam.

Aluminiumsfolie forsvant, og de fant brusflasker med hull i. Foreldrene visste ikke at dette ble brukt til hasjrøyking. Da de fant den første klumpen med hasj, sa han at han kunne slutte når som helst.

– Vår verden falt i grus, og vi følte oss maktesløse. Vi følte på både sorg og skam. For meg handlet det om å gi opp eller kjempe.

Er dette sønnen vår, undret jeg, og tenkte at nå mister vi ham

Hun husker hvor fortvilet hun var etter et besøk på hospitset i 2011. Det sto skikkelig ille til.

– Er dette sønnen vår, undret jeg, og tenkte at nå mister vi ham. Jeg så for meg at livet hans ebbet ut. Jeg drømte om selvmord, overdose og mishandling, og planla begravelse, forteller hun.

Tilbakefall etter utskriving

Han hadde vært i behandling to ganger, men falt tilbake til rus med en gang han ble utskrevet. Han innså at han trengte hjelp og fikk tilbud om Fjordhagen, et småbruk i Strand kommune for mennesker som ønsker å skifte retning. På Fjordhagen er man ikke pasient, men elev.

– Det er et fantastisk sted, og de fleste som jobber der har egenerfaring. De legger vekt på aktiviteter og trening utenfor senteret, og har selvhjelpsgrupper.

– Er så stolt av ham

Etter en periode på Fjordhagen fikk sønnen jobb på et lakkeringsverksted. Da ryggen røk etter drøye tre år, begynte han som erfaringskonsulent. I dag holder han foredrag og har et godt liv.

– Han har gjort en fantastisk jobb. Jeg er så stolt av ham.

Siden har hun vært på Fjordhagen mange ganger. Hun har snakket med politikere, pårørende og elever ved Fjordhagen.

Å sette grenser er nøkkelen

I årenes løp har Riskedal snakket med hundrevis av pårørende, også fedre og barn av rusmiddelavhengige. Hun har regelmessig telefonvakt i Ivareta, og får anonyme henvendelser fra hele landet. Hun sitter også i flere brukerråd.

– Det gjelder å lytte. Ber de om råd, får de det. Å sette grenser er nøkkelen, sier jeg til dem, og legger til at det er kjempevanskelig.

Noen er pessimister og tenker at dette er noe den de er glad i, aldri kommer ut av. Riskedal kan fortelle at mange har klart seg, og har gode liv.  

– Det er viktig at de ikke er alene. Jeg viser til nettsiden vår. Der kan de finne ut om det er en pårørendeorganisasjon der de bor.

Både Riskedal og Mohn deltok på StaRus-konferansen, som ble arrangert for 22. gang i Stavanger i mars. For første gang var pårørende tema under konferansen, og de mener det er bra at dette settes på dagsorden.

Drøyt 80 deltok, blant dem pårørende, studenter, erfaringskonsulenter, brukerrepresentanter, forskere, leger, psykologer og annet helsepersonell innen rusfeltet.

– Vi må insistere på oppfølging

Mohn har både individuell veiledning og grupper for pårørende. Hun mener det er viktig å tilby –  eller kanskje helst insistere på –  å følge opp pårørende

– Det viktigste er ikke hvor tilbudene gis, men at de gis over tid og varierer ettersom behovene endrer seg, sier Mohn.

– Pasientene er og inn ut av tilbud i ulike faser og alvorlighetsgrad. Dette påvirker de pårørende.

Gjemmer seg bak taushetsplikten

– Hvordan blir pårørende tatt imot av hjelpeapparatet?

– Det er langt fra godt nok og er ofte personavhengig. Geografi spiller også inn. Kommunene er så forskjellige. Det er viktig å lytte til pårørendes bekymringer, understreker Riskedal.

Som telefonvakt i Ivareta server hun pårørende fra hele landet. Hun erfarer at det er store variasjoner, både på tilbud og måten de pårørende blir møtt.

– Mange synes dette med taushetsplikten er vanskelig, og opplever at fagfolk gjemmer seg bak den. Fagfolk kan likevel si noe generelt. Jeg anbefaler alle å be om samtykkeerklæring. Da er det enklere.