Rusfeltets urokråke – og samvittighet

– Her på Huset kaller de meg Mussolini.

Marianne Cook Pierron (58) er en bestemt dame som vet å sette skapet på plass. Men hun har det største hjertet som tenkes kan. Alle blir omfavnet av hennes hjertevarme. Uteliggeren, den som har rusutfordringer, venner, meningsmotstandere, behandlere og politikere. I hvert fall de som ser mennesket, uansett hvor det måtte befinne seg på sin livsreise.

Men nåde den som ikke ser mennesket bak fasaden, som gjemmer seg bak systemet, som opptrer rigid eller likegyldig, som kommer med forutinntatte holdninger. De får merke Mariannes vrede og sylskarpe tunge.

Marianne er ikke redd for å tale Roma midt imot når hun ser at det gjøres urett mot dem hun har lagt sine vinger over, de som sliter med rusavhengighet og -utfordringer, de som resten av samfunnet ofte behandler som en pariakaste.

Blant rusmiddelavhengige i Bergen er hun blitt som en mor. De vet at de alltid kan komme til henne, at de alltid blir behandlet med respekt, blir sett og møtt med verdighet. Og kjærlighet. Hun er en av dem.

I en ny rapport blir det slått fast at Huset Bergen fremstår som en av de mest kostnadseffektive investeringene kommunen kan gjøre innen rusomsorg. Det er en stor fjær i hatten for Marianne Cook Pierron, som har vært en av initiativtakerne.

Mot alle odds fikk hun det brukerstyrte huset opp å stå for litt over tre år siden (Les mer om konklusjonene i rapporten nederst i saken).

Sjefen

Klokken 9.08 mandag morgen. Marianne, sammen med mannen, Herman Steffensen, parkerer foran Huset Bergen i Sverresgate midt i sentrum. Hun haster ut fra passasjersiden, tar seg en rask røyk, får låst opp det brukerstyrte huset som har skapt en revolusjon i rusmiljøet i Bergen. Deretter stumper hun røyken og farer opp på kontoret sitt under taket i tredje etasje.

– Faen. Jeg har glemt nøkkelen til kontoret, utbryter hun.

Telefonen ringer. Den første av sikkert hundrevis av samtaler i løpet av dagen. Marianne slenger fra seg vesken på en stol i møterommet i tredjeetasje. Før samtalen er avsluttet, har hun fått satt kaffetrakteren i gang på det lille kjøkkenhjørnet der en må gå med bøyd nakke for ikke å støte hodet i skråtaket.

Noen minutter senere ankommer Juni Meyer, avdelingsleder for Huset Bergen. Marianne styrer nemlig ikke i Bergen lenger. Hun liker ikke titler, men hun er blitt daglig leder i De brukerstyrte hus AS.

Hun er sjefen for det som er blitt en franchise med brukerstyrte hus i flere storbyer, foreløpig i Bergen, Oslo og Stavanger, med Trondheim på trappene i 2026.

– Jeg håper at vi etter hvert får etablert hus i flere andre byer.

Redder liv

Juni blir redningen denne morgenen. Hun får låst opp kontoret til sjefen. Der slenger Marianne fra seg sitt pikk og pakk, skyver opp takvinduet ut mot det bergenske morgengry, som ikke helt har bestemt seg for om det skal bli regn i dag.

Mens hun står der med hodet ut vinduet og trekker frisk luft, strømmer de til, en etter en, de ansatte og frivillige. De skal gjøre i stand Huset før det åpner klokken ti.

Klokken 9.29 blir den herværende journalisten jaget ned fra administrasjonsetasjen. På møterommet skal det diskuteres en medarbeiderkonflikt. Nede i første etasje, i stuen og kjøkkenet som er blitt samlingsstedet for rusmiddelavhengige i byen, gjøres det i stand. Kaffen koker, rundstykker settes ut på disken, saft- og vannmugger fylles, det tørkes av på et bord, en fruktskål gjøres i stand.

– Marianne reddet livet mitt.

Det er det Tom André Faye som sier. Han har vært med siden starten. Han var en av de første frivillige på Huset. Før han ble fanget opp av Marianne, hadde Tom André et langt og tøft liv med rusmiddelbruk bak seg. En dag, for tre og et halvt år siden, var han inne hos en musikkterapeut. Der kom plutselig Marianne farende inn.

– Du må bli med i det nye brukerstyrtet huset, fikk han vite. Det ble begynnelsen på en ny tilværelse. I dag er Tom André ansatt som brobygger i Huset.

– Det er ikke bare mitt liv hun har reddet. Uten Marianne hadde det aldri blitt noe Huset i Bergen.

Stor arbeidskapasitet 

Det er ingen tvil om at Marianne har vært drivkraften, er den som har kjempet, har godsnakket, har utløst sin vrede – når det har vært nødvendig – for å få det til. Men hun vil ikke være med på at Huset Bergen står og faller på henne.

– Jeg har hatt, og har mange, gode medarbeidere med meg, ikke minst et godt styre med styreleder Espen Aas. Huset er ikke avhengig av meg, understreker Marianne.

Det er likevel ikke til å komme utenom at hun har et engasjement og en arbeidskapasitet som går utenpå det meste. Hun brenner sitt lys i begge ender. Så skal det sies at lyset hennes nok er lengre enn de fleste andres. Eller at noen har åtte gir, som hun selv sier.

Er det noe Marianne virkelig brenner for, er det Huset og for alt som har med brukerstyring å gjøre. Som en virvelvind fyker hun rundt og styrer, organiserer, tar et tak med, drar på møter, holder foredrag, promoterer Huset, er på telefonen, legger større enn store planer.

Hun går aldri tom for ideer. Er et overflødighetshorn. Med en gjennomføringsevne som et nesehorn med skylapper.

Det er som en av de frivillige sier: – Noen ganger sier vi til Marianne, nå må du roe deg ned. Dette kommer aldri til å gå. Men så gjør det, det likevel. Marianne får til alt.

Hverdagen hennes kan være aldri så travel, men uansett hvor mye hun løpet rundt, har hun alltid tid til en besøkende som har en dårlig dag, til et oppmuntrende ord til en frivillig eller til en klem. Hun er raus med klemmene.

Dagens første møte

– Nå må du skynde deg. Vi skal nå et møte på Murallmenningen klokken halv elleve.

Marianne kommer farende ned trappen med Espen Ass hakk i hæl. Han er ikke bare styreleder, men hennes høyre hånd og den hun deler kontor med. Espen er den eneste på Huset Bergen som ikke har bruker- eller pårørendeerfaring.

Østre Murallmenningen, det er der Avdeling for rusmedisin i Helse Bergen, holder til. De to fyker bortover brosteinsgatene, rundt Teateret, under Smørsbroen, runder noen kvartaler til, inn døren til det som heter Dahlegarden Murhjørnet, heisen opp i åttende etasje, og så gjennom den lange korridoren mot kontoret til Christian Ohldieck, direktør for Avdeling for rusmedisin, helt innerst.

10.29. Christian Ohldieck, sitter allerede i et møte og er forsinket. Men fem minutter over tiden blir delegasjonen fra Huset Bergen, sammen med de andre som skal være med på dette møtet i en arbeidsgruppe, ønsket velkommen. På møtet skal de diskutere hvordan Husets brobyggere kan være til beste for både brukere og tjenestene.

Bygger broer

Brobyggerne er en av Mariannes ideer, en av hennes hjertesaker. Allerede i det første miniportrettet av henne i Rus & Samfunn, i januar 2021 da hun var den første erfaringskonsulenten i LAR, snakket hun om det å være brobygger.

– Det viktigste i jobben min er å kunne se det enkelte mennesket. Jeg er brobygger – som språk- og kulturoversetter, uttalte hun.

Nå er det satt i system. Brobyggerne er ansatte i Huset som skal bistå gjestene i kontakten med systemet. Det er mange barriere som gjør denne kontakten utfordrende.

– Marianne er en tydelig brukerstemme. Hun bidrar med en åpen og ærlig dialog. Hun hører på motargumenter, lytter alltid godt og kommer med gode refleksjoner om hvordan situasjonsbildet ser ut for rusavhengige, sier Christian Ohldieck.

De to har kjent hverandre i flere år. Han oppfatter Marianne som veldig kompetent, kraftfull og klok. Han peker på at hun har god systemforståelse, hun anerkjenner systemet, men er samtidig god på å se områder hvor systemet kommer til kort – og komme med konkrete, konstruktive forslag til systemforbedring.

Christian trekker spesielt frem medborgerskapsbegrepet som noe Marianne har skapt forståelse for, et begrep han mener blir viktig i fremtidens offentlige samtale om rusmiddelavhengige sin plass i samfunnet.

– Man bør lytte når Marianne snakker, understreker han. 

Mer handling, færre ord

Etter arbeidsmøtet på Murallmenningen haster Marianne tilbake til Huset i Sverresgate. Hun har en del papirarbeid hun må få unna før neste post på dagens program. Klokken 13.00 kobler hun seg på et Teamsmøte. Det er med Helsedirektoratet om  overdose.no som snart skal lanseres..

Marianne sitter også i Rusbehandlingsutvalget, utvalget nedsatt av regjeringen som skal utrede fremtidens rus- og avhengighetsbehandling.

– Dette og mange andre utvalg er vel og bra, men hvor ligger konsekvensen for den kommunen som for eksempel ikke følger opp rusreformens helsedel? Blir det slik at Riksrevisjonen skarpeste kritikk, som kom i februar 2025, blott ender i en enda mer forsterket kritikken om tre år? Når kan de gripe inn når urett er begått?

Hun ser at alle er enige om at endring er nødvendig, men hun synes det går for langsomt, at det er for lite fokus på at det blir en aldrende populasjon også på substitusjonsbehandling eller at verden gjøres unødvendig vanskelig når det må hete tek17 for at noen skal kunne bo.

Marianne er nok litt ambivalent til utvalg og arbeidsgrupper, men er glad for at det er et grundig arbeid som nå legges ned på feltet, hvor brukerstemmen er godt integrert. 

– Men kan vi ikke bare gjøre det, spør hun retorisk. Og så justere underveis. Det er sånn Huset ble bygget. – Vi visste ikke hvordan en drev et brukestyrt hus. Jeg har nå aldri vært noen leder. Jeg har ingen utdannelse, men sammen har vi funnet en vei her hvor vi hurtig snur oss rundt der vi ser det er et behov.

Under rusens svøpe

I 22 år var Marianne fanget i heroinavhengighet. Nå har hun vært nykter i 17 år.

Det begynte på ungdomsskolen, da hun ble med i en gjeng. Der drakk de på skoledanser, og etter hvert tok de også til med røyking. Så ble strikken tøyd, de begynte å teste ut andre rusmidler. To ulykker i rask rekkefølge rev teppet vekk under beina hennes. Først mistet hun kjæresten sin i en bilulykke. Så ble hun selv skadet i en motorsykkelulykke. Det var en bil som ikke overholdt vikeplikten. Marianne fikk store skader i kneet, noe hun har slitt med siden.

Nå begynte en rastløs tilværelse der Marianne flyttet mye rundt, til Tromsø, til Oslo, til Danmark. Det var en tid preget av texas som hun selv omtaler det. Hun giftet seg og sammen seilte de utpå.

Noe av redningen ble metadonbehandling i Danmark. Men Marianne ble gravid under en sprek. Hun fødte datteren Regitze, som viste seg å ha det sjeldne Charles Bonnet syndromet. Regitze ble bare sju måneder gammel.

Da hun døde, raknet det for Marianne og livet ble enda vanskeligere de neste ti år. Det ble en hjemmesykepleier i Danmark som til slutt fikk henne til å tro på livet igjen. Hjemmesykepleieren ble det første vendepunktet for Marianne.

– Det bygges en relasjon mellom oss. Gode samtaler. Det er noe med dette kontaktpunktet, tryggheten, Astrids måte å snakke om vanlige ting med meg, at hun ser meg og mitt potensial, forteller Marianne.

Som en stor familie

Relasjonsbygging er alfa og omega, en fanesak for Marianne. Det forebyggende arbeidet, all behandling og kontakt med rusmiddelavhengige står og falle med trygge relasjoner. Når hun holder foredrag, enten det er for sykepleierstudenter på Høyskolen på Vestlandet eller for Statsforvalterens avdeling for helse, sosial og barnevern, understreker hun hvor viktig det er at du kan stole på behandlere, stole på at de stille opp, møter brukeren med menneske- og likeverd og ikke bare plutselig en dag forsvinner ut av bildet.

Marianne er selv et forbilde for hvordan bygge relasjoner. Nede på kjøkkenet får hun en bjørneklem av Katarina Sundal Lien. Hun legger armene rundt halsen til Marianne og knuger henne. Katarina er medarbeider i =Bergen.

Før arbeidsdagen går mot en slutt, tar Marianne seg tid til å snakke med ansatte og frivillige. De er som en stor familie. Marianne er sjefen, ja, men her er alle like. Medmennesker. Venner. Støtter for hverandre. Huset Bergens utvidete familie.

Klokken tikker mot 17.00 før Marianne og Hermann kan låse seg inn i bilen igjen og sette kursen hjemover mot Hegreneset.

Men mange ganger går det hen mot både ni og ti før Marianne kan ta kvelden. Jobben er ikke bare en jobb, men en del av hennes liv. En altoppslukende del. Et kall, kanskje?