Abdi (22) sitter i fengsel på tredje året: – Camilla er min andre mor

Abdi smiler, ser meg rett i øynene og hilser med et fast håndtrykk. Camilla Wright får en bamseklem og et enda større smil.

– Camilla er min andre mor, forklarer Abdi. Vi er i besøksrom 1 på Trondheim fengsel og forvaringsanstalt. Han foreslår at Camilla kan sitte i sofaen, mens han og jeg setter oss i hver vår stol.

Så lukker den uniformerte, høflige fengselsansatte en dør med et vindu til korridoren. Langs langveggen av det totalt strippede rommet, er det et langt «enveisvindu». Bak denne kan en fengselsansatt både se og høre det som skjer i rommet. Men bare hvis det er gjort vedtak om det, og den innsatte har fått informasjon om det. Det er ikke tilfelle denne mandags formiddagen. 

Abdi er ikke hans egentlige navn. 22-åringen soner en dom på åtte års fengsel for å ha påført en annen person grov kroppsskade. 

Camilla er leder av Uteseksjonen i Trondheim kommune, avdeling sentrum. De to har kjent hverandre siden Abdi var 12-13 år og livet hans var preget av rus, vold og konflikter.

Livet ble verken slik  Abdi eller Camilla hadde håpet på, men begge har stor tro på at fremtiden hans likevel skal bli bra. 

Et liv uten frihet

I storbyen i Somalia besto barndommen til Abdi av fotball, ufrihet og vold. Han snek seg ut for å spille fotball med kompisene. Så ble han låst inne i et voldelig hjem.

– Det var mye ensomhet. Hvis jeg var alene, ble jeg veldig urolig, oppsummerer han kort.

Som 12-åring kom han til Trondheim sammen med moren og en langt større søskenflokk enn det som er vanlig i Norge. Han gledet seg til friheten. Til skolen. Til fotballen.

Abdi hadde en plan. Først ville han gå på skole for å lære. Så skulle han reise tilbake til Somalia og forandre landet. Han ville bli president.

Abdi kunne lese og skrive sånn noenlunde da han kom til Norge, men hadde ikke hatt noe som kunne minne om norsk skolegang. 

Friheten kom. Det lokale fotballaget tok ham i mot og skolen sto klar. Først gikk han i innføringsklasse i ett år, deretter i vanlig norsk skole.

Bygatene ble tumleplassen

Men språkbarrieren mellom ham og de andre guttene på fotballen ble for stor. Og leiligheten til den store familien var altfor liten. 

Bygatene i Trondheim ble i stedet hans tumleplass. Der traff han andre som heller ikke fant seg til rette. Flere hadde bakgrunn fra andre land enn Norge. I miljøet fantes både legale og illegale rusmidler.

– Jeg røyka hasj hver kveld for å roe meg ned og for å få sove. Så ble det mye alkohol. Og kokain, og en sjelden gang tabletter, sier han. 

Ungdommene på gata manglet penger og begikk flere ran. Det ble knuffing og konflikter, både dem imellom og med andre. Opphold i to barnevernsinstitusjoner – én i Trondheim og én langt fra byen – endret ikke Abdis hverdag. 

Abdi forteller at han ikke var den som startet volden, men legger ikke skjul på at han fort lot seg fyre opp. Han ville forsvare venner han opplevde ble behandlet urettferdig. Da kunne det gå helt i svart for ham.

– Det skjedde bare når jeg var rusa. Men det er likevel ingen unnskyldning. 

Til slutt skjedde det som absolutt ikke skulle ha skjedd. Etter den svært alvorlige voldshendelsen ble han umiddelbart satt i isolasjon i varetekt. Etter seks måneder i varetekt, ble han dømt til totalt åtte års fengsel. Han har sonet to år og har seks nye år foran seg – hvis han ikke blir løslatt etter to tredels soning.  

De ga ham ikke opp

Lenge før Abdi havnet i fengsel, var det noen som så ham ute i gatene i Trondheim. Camilla og andre ansatte i Uteseksjonen fulgte ham opp. Det gjør de fortsatt. Deres arbeidsfilosofi gjør at kontakten ikke stopper opp selv om Abdi er borte fra bybildet og har de fengselsansatte rundt seg. I stedet samarbeider de med miljøpersonalet på fengselet.  

Et par ganger i måneden er Camilla eller en av de andre på besøk, akkurat slik hun er i dag. Når det blir for vanskelig i fengselet, ringer Abdi dem. Han er svært glad for at ringereglene i fengselet gjør det mulig å ringe hjelpeinstansene uten å bruke av de 42 minuttene han har til disposisjon for å ringe familie og venner i løpet av en uke. 

Direktenummer til Camilla og tre av hennes kollegaer mobiltelefoner kan han utenat. Camilla har snakket med han både morgen, middag og kveld – også når hun har kommet hjem fra jobb. Det er slik de gjør i Uteseksjonen. 

«Oppsøkerne» leter etter ungdom i gatene

Camilla leder et team på rundt 30 ansatte, eller «oppsøkere» som hun kaller dem. De leter etter ungdom mellom 13 og 23 år som trenger hjelp i Trondheims gater. Målet er å lose ungdommene til et sted der det er trygt å være, og videre inn i hjelpeapparatet. De gir også råd til foreldre og foresatte. Ifølge nettsiden deres vektlegger de blant annet «nettverksteori og kognitiv terapi samt sunn fornuft» i arbeidet sitt. 

Abdi et glad for at Uteseksjonen aldri ga opp å få kontakt med ham. 

– Det tok lang tid før jeg fikk tillit til dem. Jeg snek meg unna. Ville ikke snakke med verken dem, politiet eller barnevernet. Men etter at vi fikk kontakt, har de vært helt avgjørende. 

Bilal var den første fra Uteseksjonen som snakket med Abdi. Abdi var 12-13 år, og «oppsøkerne» hadde hatt ham i kikkerten allerede et halvår etter at han var kommet til Norge. 

– Bilal hadde noe av den samme bakgrunnen som meg. Jeg skjønte at han skjønte.

Det samme opplevde Abdi senere i Guttegruppa, et tilbud for gutter med ikke-norsk bakgrunn som møtes en gang i uken i Uteseksjonens lokaler. Rett etter skoletid spiste de pizza eller kebab før de snakket sammen om vanskelige ting, i gruppe eller individuelt. Litt fotball kunne det også være. 

Det hjalp, forteller Abdi. Men han kom seg likevel ikke helt på rett kjøl. I alle fall ikke på en varig og stabil måte.

Flere sjanser

Abdi var gjennom både Ungdomsoppfølging og Ungdomsstraff . Begge deler gjaldt mindre alvorlige voldshendelser enn den alvorlige voldshandlingen han nå soner for.

Konfliktrådet var involvert i begge straffereaksjonene, en straffereaksjon som benyttes for ungdom mellom 15 og 18 år. I Abdis tilfelle kom man aldri så langt som en forsoningssamtale, eller gjenopprettende prosess. De fornærmede ønsket ikke å møte ham.

Uteseksjonen var en del av ansvarsgruppen rundt straffereaksjonene. De ga aldri opp selv om mye var vanskelig. De skaffet ham en jobb og i en periode gikk det mye bedre. Abdi ble til og med vurdert som en mulig kandidat til å hjelpe Uteseksjonen i arbeidet deres, gjennom såkalt ung-til-ung-metodikk.

Var ikke stabil nok

– Det er for de som har kommet et hakk videre og som har sluttet med det aller verste. De får lov til å jobbe sammen med oss ute på gata. De blir en fin brobygger inn mot miljøer som kan være vanskelig for oss voksne å komme inn på, forteller Camilla.

Men Abdi var ikke stabil nok. Han begynte å ruse seg mer, og oppdrag for Uteseksjonen var uaktuelt.

 I stedet toppet det seg med den svært alvorlige voldshandlingen, som resulterte i at han forsvant fra bybildet og inn i full isolasjon i varetekt i tre måneder. Etter totalt seks måneder i varetekt, ble han dømt til åtte års fengsel og overført til vanlig fengselsavdeling.

– Jeg blir stilt krav til

I utgangspunktet var det ikke plass til Abdi på rusmestringsenheten. Han hadde for lang tid igjen av straffen, og han hadde heller ikke klart å «oppføre seg», som han selv kaller det. Den unge alderen talte likevel for at han skulle få en plass.

– Først da jeg forstod at jeg måtte holde meg unna når aggresjon og vold oppsto inne på fengselsavdelingen, endret jeg meg. Jeg sendte tre søknader før jeg fikk plass.

På rusmestringsenheten settes det strenge krav til de innsatte. Det er faste måltider, skole og kurs. På kvelden og natta låses de inn på cella. Og det er absolutt ingen rus. 

– Jeg har måttet lære meg å sette ord på ulike vanskelige ting i livet mitt. Det har hjulpet.

Han trekker fram sinnemestringskurs, mentaliseringskurs og kurset kalt Kriminalitet som livsstil.  

I tillegg er det fotball flere ganger i uken og styrketrening nesten hver dag. Innimellom spiller laget, som består av innsatte og ansatte, kamper mot et av gatelagene i byen. Det liker Abdi.

– Det er veldig gøy å heie fra sidelinjen, skyter Camilla inn.

Flere fra Uteseksjonen stiller gjerne opp som heiagjeng under kampene. Det samme gjør familien til Abdi.

Fagbrev er et viktig mål

Abdi håper å få slippe ut etter at to tredeler av straffen er sonet.

Det aller beste for ham, slik han og Camilla ser det, ville vært å bli overført til åpen soning når skolegangen på Vg2 overflateteknikk (malerfag) er ferdig om noen måneder.

Håpet er å få startet på et lærlingeløp innen malerfaget. I så fall kan han rekke å bli ferdig fagarbeider før han igjen er en fri mann.

– Hva med russug og tilbakefall?

– Jeg har ikke russug, og jeg skal klare dette. Jeg vil ha familie, venner og et vanlig liv.

Abdi synes det er noe «rart i den norske kulturen» som lar eldre mennesker bli værende på sykehjem. Han har et klart mål om å kunne hjelpe moren når hun blir gammel.

– Jeg er en som liker å hjelpe. Derfor vil jeg også jobbe i Uteseksjonen. Det å kunne hjelpe andre som har opplevd det samme som meg, og som har kommet feil, slik at de kan klare seg.

Camilla utelukker ikke at en jobb i Uteseksjonen kan bli aktuelt.

Tillit og trening

Abdi vil gjerne være tett på.

– Snakke sammen. Kanskje hver dag. Være tilgjengelig, slik som de er på Uteseksjonen, oppsummerer han.

Han forteller også hvor fint det har vært at «oppsøkerne» gjerne deler litt fra sitt eget liv. I løpet av samtalen i det stusselige besøksrommet har Camilla fortalt litt nytt om familien sin. Det er tydelig at Abdi kjenner til deler av livet hennes. 

– Tar dere telefonen når ungdommen ringer når dere ikke er på jobb? Det må dere bli veldig slitne av? spør jeg Camilla.

– Tilliten ungdommen viser oss, sliter oss ikke ut. Det er praktisk talt ingen som slutter hos oss.

– Tillit og trening. Det er viktig, fortsetter Abdi.

T-skjorta under hettegenseren sier sitt. I bursdagsgave fikk han en lagdrakt med det franske fotballlaget Paris Saint-Germain og Neymar på ryggen.

Fotballen og drømmene er der fortsatt. 

Camilla og Abdi sysler med tanken om å skrive en bok sammen. En bok om historien hans og om hva støtten fra Uteseksjonen har betydd. En bok som kan hjelpe andre i samme situasjon – eller dem som skal bistå andre med lignende historier som Abdis. 

Det er en langt mer oppnåelig drøm enn å bli president i Somalia. Proff fotballspiller er det nok også for sent å drømme om.