Hun brenner for å hjelpe andre: - Det viktigste er å gi håp

Førde

Inger Marie Berg Thune har jobbet mye med historien sin og føler seg ferdig med det som har vært. Hun identifiserer seg ikke lenger med den hun var, men den hun er i dag.

– Livet jeg har levd, motiverer meg både i jobb og studier, men det er ikke identiteten min. Jeg er stolt over det jeg har fått til og er åpen i jobben om hvor jeg har vært, sier hun.

I årene hun var en del av rusmiljøet i Nygårdsparken i Bergen, hadde hun alltid en tanke om et annet liv.

– Jeg ønsket og håpet på endring, men visste ikke til hva. Jeg visste bare at jeg ikke ville ende opp slik.

En dag hun sto i sentrum og solgte Megafon, kom en eldre elegant dame bort til henne for å kjøpe bladet.

«Jeg har vært der du er», sa hun. Hun så ut som en koselig bestemor. Jeg skjønte at det var mulig. Det vekket et håp om at jeg også kunne få det til.

En viktig brikke

Møte med en kliniker som hadde egenerfaring, ble en av mange viktige brikker i Inger Maries prosess.

– Å møte noen som hadde kommet så langt, var stort. Han anbefalte meg å ta kurs som erfaringskonsulent og treningskontakt. Så ba han meg om å søke jobb som erfaringskonsulent på Tronvik, forteller hun.

Inger Marie var den første erfaringskonsulenten som ble ansatt i Helse Førde med Tronvik som arbeidsplass. Tronvik var den største og eldste rusinstitusjonen i gamle Sogn og Fjordane og tilbød tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB).

Øyeblikk som tenner håp

– Læringskurven var bratt. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men følte at jeg hadde noe å bidra med. Det er stort å få bruke egne erfaringer til å bidra positivt for andre. Mer mening finnes ikke, sier hun.

–  Noe skjer idet jeg sier at jeg også har vært der. I det øyeblikket tennes et håp. Har du klart det, kan jeg også. Vi er alle forskjellige, men samtidig er det mye gjenkjennbart, sier hun.

Da Tronvik ble lagt ned i 2024, fikk hun jobb i DPS døgn ved Helse Førde.

– Parallelt tok jeg utdanning som erfaringskonsulent ved KBT fagskole. Nå er jeg i gang med sosionomstudiet, og skal fullføre i 2027. I tillegg jobber jeg deltid som erfaringskonsulent.

Ble Årets erfaringskonsulent

I 2024 ble hun Årets erfaringskonsulent. Prisen deles ut årlig og er en viktig markering for erfaringskonsulenter over hele landet. I begrunnelsen står det blant annet at hun bidrar med stort engasjement for rusbehandling, og at hun med faglige og etiske refleksjoner utfordrer både pasienter, innbyggere, kollegaer, systemer og samfunnet.

Hun brenner for brukermedvirkning, antistigma og engasjerer seg i språket som benyttes i rusfeltet. Hun kjemper for pasienters og innbyggeres rettigheter og mot sosial urettferdighet. For mange er hun bæreren av håpet.

– Klart jeg ble glad. Prisen var en voldsom bekreftelse på at jeg gjør noe riktig og at jeg bidrar for andre.

Inger Marie startet opp et etterverntilbud i Høyanger i regi av rusettervernet i Sogn og Fjordane. På grunn av studier er tilbudet satt på pause.

Rusfri etter Pedro

Hun mener flere hendelser og øyeblikk førte til rusfrihet. Blant annet å få en hund. Det hadde hun ønsket seg fra hun var liten, men aldri fått.

– Da jeg hentet hunden min Pedro, flyttet jeg fra Bergen i håp om å få et bedre liv. Å få Pedro var stort for meg. Jeg har ikke tatt heroin siden, forteller hun.

Flere i hjelpeapparatet har hatt betydning. En klinisk terapeut skapte rommet hun trengte for å vokse.

– Møte med henne var viktig. Tidligere var jeg møtt paternalistisk av behandlere som ville ta vurderingene om hva som var mitt beste. Hos denne terapeuten var alt på mine premisser. Før hadde ingen speilet meg, ingen hadde hatt tro på meg.

Ubetinget kjærlighet

En dag fikk hun øye på fostermoren hun hadde hatt i en kort periode mange år tidligere. Det ble starten på en ny, god relasjon.

– Hun hadde hele tiden forsøkt å opprettholde kontakt, uten hell. I dag er det hun og mannen hennes som i praksis er mine foreldre. De sier tydelig fra at de ikke gjør forskjell på egne barn og meg. De stiller alltid opp, det er ubetinget kjærlighet. Det burde være en menneskerett å oppleve det.

Inger Marie kom seg ut av et destruktivt forhold, flyttet for seg selv og begynte å trene. Trening er god og viktig hjelp også i dag.

Språkets makt og feiltolkninger

Hun er opptatt av språkets makt. I journalføring er ikke samfunnsstrukturene nøytrale, men skjevfordelende.

– Journalføring er en av flere faktorer som svekker pasientens rettsikkerhet. På den ene siden er det ment for å styrke den. Systemet vil ha ryggen fri. Men andres fortolkninger av situasjonen blir sannheten. Definisjonsmakten ligger hos den som fører journalen.

Hun mener journalskriving kan begrense en frihet. Feiltolkninger blir videreført og feil tilnærming kan føre til feil behandling.

– Jeg har møtt mange pasienter som ønsket å endre det som er journalført. De sier det ikke stemmer, men får ikke endret. Feiltolkninger kan ikke endres.

Hun ser for seg en funksjon, eller en retningslinje, som sier at pasienten kan få anledning til å bekrefte om det som journalføres er riktig.

– Det er systemet som har definisjonsmakten. I juridisk sammenheng er sannheten det som står i journalen.

Dette vil hun gå i dybden av i bacheloroppgaven hun skal i gang med. Neste mål er å søke masterløp i tverrfaglig psykisk helse og rusarbeid.

Du er ikke dine utfordringer

Hun er glad for at hun valgte sosialt arbeid.

– Det er et riktig valg for meg, med tanke på forståelsesrammen i profesjonen. Som erfaringskonsulent er det viktig å gi dem jeg møter, en mulighet til å se seg selv uten sykdomsforståelse. I møte med helsevesenet kan du bli satt i en kategori og stemplet. Du blir satt i en avmaktsposisjon. Du er ikke dine utfordringer. Å se bak dem er så viktig, sier hun.

– Med en gang det settes en diagnose, er det fare for at det er diagnosen man ser, og ikke hva som har ført til symptomene.

– Hvordan vi forstår rusproblemer, handler om holdning og tilnærming. Å forstå rusutfordringer alene som en sykdom er det samme som å individualisere sosiale problemer. Det er som å si at det handler om egenskaper ved individet, og ikke alt rundt. Det fratar personen myndighet og autonomi til å gjøre noe. Det kan føre til hjelpeløshet, understreker hun.

Tillit kan ikke overvurderes

Hun understreker at vi må vise folk tillit.

–  Det som går igjen i rusbehandling, er at man fratar pasientene muligheten til å gå ut uten følge, går gjennom bagasjen og tar urinprøver. Det er ikke å vise tillit, men det samme som å si at du ikke vet ditt eget beste. Du blir fratatt muligheten til å ta ansvar for egen prosess. Vi snakker om åpenhet og tillit, men stoler ikke på deg. En mistillit henger igjen i systemet. Folk må få muligheten til å vise ressursene sine, og til å vise et ønske om endring.

Kaotisk oppvekst

I dag vil hun ikke dvele så mye over alt som var, hun velger å se fremover. Kort fortalt har hun hatt en vanskelig oppvekst preget av mye uro. Hun kom i fosterhjem som 14-åring, det gikk ikke så bra. Senere ble det diverse barnevernsinstitusjoner. Hun har bak seg flere overdoser og mange innleggelser, både på tvang og frivillig.

– Spiseforstyrrelsen kom først. Det var en mestringsstrategi som skapte forutsigbarhet i alt kaoset. Jeg opplevde kontroll og mestring.

Spiseforstyrrelsen forfulgte henne langt inn i voksen alder, men sjelden samtidig med rus. Det var enten eller. Funksjonen var den samme. Det handlet om å kontrollere følelsene.

– Jeg distanserte meg fra meg selv og følte på selvforakt.

Startet med alkohol som 12-13 åring

Det begynte med alkohol i 12-13 årsalderen, deretter hasj. Etter hvert ble det amfetamin og heroin.

– Noen får en sterk belønningseffekt av rus. Det kan forskning bekrefte. For min del ble effekten stor.

Hun manglet trygghet og slet med å høre til. I rusmiljøet er det positivt å ikke passe inn i storsamfunnet. I rusmiljøet fant hun tilhørighet og likeverd. I dag er hun for lengst ferdig med rus, hun har et veldig godt liv og jobber for å gi andre håp.

Knall, fall og tilbakefall

– For meg var det to steg fram og et tilbake. Knall, fall og tilbakefall. Det som var avgjørende, var at jeg hadde mennesker rundt meg som støttet meg og hadde tro på meg, når jeg ikke hadde tro på meg selv. Noen sier at det handler om viljestyrke, og det er jeg sterkt uenig i, for det impliserer at det handler om å bare ville det nok, sier hun.

Hun fortsetter:

– Selvfølgelig krever det en egeninnsats, men for å få til endring, må man få den støtten og hjelpen man trenger i sin prosess. Så skal man ikke undervurdere en god porsjon flaks også. Jeg har funnet mening med å leve livet uten å døyve oppturer og nedturer med rusmidler. 

Hadde noen sagt til meg for 15 år siden at jeg en dag kom til å stortrives i meg selv, ville jeg ikke trodd det.
I dag er jeg takknemlig og ydmyk. Jeg vet hvordan det kunne gått.