Uten filter på scenen: Musikk og åpenhet ga livet ny mening

Jeg husker godt mitt første møte med Morten Sommerbakk. Det var høsten 2022 i Huset Bergen, som nettopp hadde åpnet. Han kom mot meg, stor og kraftig, med Peaky Blinders-frisyre, tatoveringer på armene og rundt halsen, ringer i ørene og noen dagers uflidd skjegg.

Jeg vil ikke si at jeg ble urolig, men han levde på mange måter opp til de stereotype forestillingene om en «narkoman». Så kom han bort og ga meg en bjørneklem. – Velkommen til Huset.

Slik er Morten. Mer en godmodig bamse enn en farlig grizzly. Allerede da hadde han vært rusfri i flere år. Jeg fikk umiddelbart sans for ham.

Jeg lever og ånder for musikken. Og jeg elsker å holde foredrag. Kombinasjonen er helt fantastisk.

Nå har Morten (58) vært rusfri i ti år. I disse dager er han i gang med det som kanskje er det største prosjektet i livet hans. Han bygger opp sitt eget selskap for å kunne leve av det han liker best.

– Jeg lever og ånder for musikken. Og jeg elsker å holde foredrag. Kombinasjonen er helt fantastisk, sier han, på bredt bergensk.

På skolebenken

Det er en iskald vårdag i Bergen. Inne på VilVite er et seminar for gründere i gang, der entreprenører presenterer forretningsideene sine. Alle har fått hjelp til å starte egen bedrift gjennom NAVs etablererskole.

Morten er en av dem. Han går på scenen som tredjemann. Før salen får summet seg etter forrige presentasjon, tar han frem Martin-gitaren og begynner å synge. Det er hans egen sang, og han avslutter slik:

«… før du vet ordet av det, er det gjort, livet som var evig, gikk så fort».

Salen er målløs et øyeblikk, før applausen bryter løs. Så begynner Morten å fortelle.

Hvor mange av dere har ikke fått høre at rusavhengige er blant de svakeste i samfunnet? Det er det tåpeligste jeg vet.

– Jeg har nesten 30 år som rusavhengig bak meg. Det vi nettopp gjorde, er det jeg holder på med. Vi har bygget opp et konsept som heter konsertforedrag. Når du begynner med musikk, kjenner du ikke at noe åpner seg inni oss? Det senker garden littegrann, og ordene kommer lettere.

Bruker egen erfaring

Morten treffer forsamlingen med åpenheten, engasjementet, spontaniteten og den upretensiøse måten han legger det frem på. Han er helt seg selv på scenen. Gir alt, og betror meg etterpå at han glemte mye av foredraget han hadde planlagt.

– Hvor mange av dere har ikke fått høre at rusavhengige er blant de svakeste i samfunnet? Det er det tåpeligste jeg vet. Hadde du fått noen av byrdene de bærer på, hadde du knukket sammen på et øyeblikk. De er de sterkeste menneskene jeg kjenner. Og vi snakker om entreprenører? Jeg kan love deg, disse kan skaffe penger. De kan lage penger av ingenting. Og det er slett ikke alle som er kriminelle.

– De er en ressurs. Vi må lære oss å se verdien i mennesker, også de rusavhengige.

En god forretningsidé

Det er denne erfaringen Morten bruker i konsertforedragene sine, enten det er for skoler, myndigheter eller institusjoner.

– Det jeg lærte på entreprenørskolen, var verdien av det jeg holder på med. Og at jeg har solgt meg for billig.

I pausen kommer flere bort og takker for det ærlige og personlige foredraget. Samtidig roser de forretningsideen.

Det gjør også Linda Mahiout, entreprenørrådgiver i Sosolo, som er med og arrangerer etablererskolen.

– Morten har vært en inspirasjon for alle. Humøret hans smitter. Og forretningsideen er svært god. Jeg tror dette blir en suksess, sier hun.

To erteris

Vi møter hverandre igjen noen dager senere på en kafé. Ny bamseklem, selvsagt. Med seg har han søsteren, Beate Sommerbakk. Som broren er hun raus med klemmene.

Beate har alltid vært en bærebjelke for Morten, særlig når det har vært som tyngst. Gjennom nesten 30 år med rus har de holdt tett kontakt. Hun har aldri sagt nei. Alltid stilt opp.

Jeg måtte vite hvor han var. Da kunne jeg slappe av.

Han har alltid kunnet komme hjem til henne, så lenge han ikke var ruset og ga beskjed om hvor han gikk.

– Jeg måtte vite hvor han var. Da kunne jeg slappe av. Men noen ganger tok han det litt vel bokstavelig. Som da han klokken tre om natten banket på soveromsdøren for å si at han skulle ut og ta en røyk. Eller den gangen han skulle ut og gjøre et brekk. Da gikk det litt langt, sier Beate og ler.

– Beate satte regler, og de styrte hun med jernhånd. Jeg skjønte det var nødvendig, selv om det kunne være tøft. Det var hennes hjemmebane. Hun hadde barna sine der og mannen sin, som heller aldri sa nei til at jeg kunne komme.

De vanskelige samtalene

Morten erkjenner at det innimellom kunne skjære seg mellom dem. Men da tok de de tøffe samtalene på riktig tidspunkt, når de ikke lenger var sinte, eller når betennelsen hadde roet seg, som han sier.

Beate forteller:

– Da jeg var liten, hadde jeg ingen venner. Jeg var veldig utagerende og vanskelig. Morten var den eneste vennen jeg hadde. Han tok vare på meg, tok meg med på søndagsturer og museer, holdt meg i hånden.

Det skapte en spesiell forbindelse mellom dem. Da rollene snudde, var det Beates tur å ta vare på ham. Morens ubetingede kjærlighet da Morten begynte med rus, var også med på å endre perspektivet hennes.

Noe av det som har vært fint med Morten, er at uansett hvor ruset han har vært, har han alltid brydd seg om andre.

– Det har ikke alltid vært enkelt. Vi måtte finne grensene, og hvordan vi kunne ha en relasjon uten at det slet meg ut, sier Beate, og legger til at noe av det viktigste som pårørende er å ta vare på seg selv.

Fant roen i rusen

– Noe av det som har vært fint med Morten, er at uansett hvor ruset han har vært, har han alltid brydd seg om andre.

Én gang holdt Morten likevel på å drepe søsteren. Det var ikke med vilje, men et uhell i affekt. Han dyttet til henne slik at hun datt og slo bakhodet. Helt utilgivelig, erkjenner han. Han trodde forholdet var ødelagt. Men etter en uke ringte Beate: – Skal vi aldri snakke om dette?

Hun fant meg løpende ute i bar overkropp i psykose

Morten er ingen voldelig person. Han har aldri vært i slåsskamp i løpet av de 28 årene i rusmiljøet. – Jeg hater vold, sier han, selv om det har vært mye sinne.

Historien hans er ikke så forskjellig fra mange andre som havner i rusmiddelavhengighet. Han satte sitt første skudd med amfetamin som 20-åring og opplevde en ro han aldri før hadde kjent. Det var som om støyen forsvant.

– Det var som å stå i en storm som stilnet. Plutselig kunne jeg for eksempel lese. Det hadde aldri skjedd før.

Et nytt menneske?

Det spesielle med Mortens historie, er at han som 48-åring, den gruppen som i behandlingssammenheng ofte er blant de tyngste å jobbe med, ble rusfri – på egen hånd.

Du må gjøre bevisste valg. Du må rett og slett omprogrammere deg sjøl.

– I dag er det nesten som jeg snakker om en annen person. For elleve år siden måtte Beate holde rundt meg hele natten. Hun fant meg løpende ute i bar overkropp i psykose. Reisen min har vært fantastisk, men hvis jeg sier at den ikke har kostet noe, ville jeg ha løget.

Morten sier det krever masse arbeid, masse disiplin og en vilje til å strukturere livet og tankene. – Du må gjøre bevisste valg. Du må rett og slett omprogrammere deg sjøl.

Beate skyter inn:

– Du har mennesket. Og så har du rusen. Når du er i rusen, er du ikke deg selv. Nå har jeg fått Morten tilbake.

Morten er ikke i tvil om at Beate også er grunnen til at han har fått kontakt med faren igjen. De hadde lenge et dårlig forhold. Faren drakk mye hjemme, og Morten fikk juling. Da Morten begynte å ruse seg, ville faren ikke ha noe mer med ham å gjøre. Morten innrømmer at han lenge hatet ham.

 – Nå skjønner jeg at han projiserte alt over på meg. Og det går mye bedre mellom oss. Vi var nettopp på tur til Gran Canaria, bare oss to. Det hadde jeg ikke trodd for noen år siden.

To vidt forskjellige opplevelser

Det er interessant å sammenligne Mortens første møte med NAV etter at han ble rusfri, og et møte for rundt et år siden. Begge gangene fikk han spørsmål om hva han ville satse på.

– Svaret mitt var det samme. Jeg ville leve av foredrag og musikk. Første gang lo hun og sa: «Nå må du få hodet ut av skyene og slutte å drømme».

Ni år senere var responsen en helt annen. «For en god idé. Det er jo du kjempeflink til».  Rådgiveren hadde selv opplevd Morten i foredrag og tipset ham om et etablererkurs i NAV.

Etter hvert har Morten utviklet åtte foredrag, og flere er på vei. Ett av dem er et pårørendeforedrag laget sammen med Beate.

– Det jeg kan best er å formidle. Folk sier det etterpå. Det er det beste foredraget de har hørt. Jeg tror det er ADHD-en min. Jeg leser rommet godt, leser folk raskt og tilpasser meg. Og så snakker jeg fra hjertet.

Uten filter

Faktum er at det er vanskelig å stoppe Morten. Han har snakketøyet i orden, som vi sier på bergensk. Kjeften er vanskelig å tøyle, noe han selv innrømmer. Men der ligger også engasjementet og evnen til å gi alt. Han er ikke redd for å by på seg selv. Han snakker åpent om ADHD og den bipolare diagnosen, som først ble oppdaget etter at han ble rusfri.

Han merker det når han holder foredrag på skoler. Han møter ungdom uten å moralisere, vel vitende om at de kjenner til rusmidler, men uten å forherlige det. Han snakker deres språk. Responsen blir deretter. «Endelig en som skjønner det». Det samme skjer når han møter fagfolk og beslutningstakere. Da ender det ofte med trampeklapp.

Selv om Morten nå er i ferd med å stå på egne bein med forretningsideen sin, vil han fortsatt ta vakter på akuttovernattingssteder som Natthuset, Indremisjonshjemmet, i Nyhavn. Han synes det er givende å jobbe der, og å ha kontakt med miljøet.

Musikk som terapi

Det var musikken som til slutt fikk Morten ut av rusen. Noe måtte inn i livet hans som gjorde ham i stand til å stå i rotløsheten og følelsen av aldri å passe inn, uten amfetamin.

Musikk har alltid vært viktig for ham. Han har alltid skrevet låter. Da han fikk tilbud om musikkterapi, begynte brikkene å falle på plass. Lasse Tuastad, gitarist, musikkterapeut og førsteamanuensis, så verdien i det Morten gjorde som historieforteller.

– Mellom låtene til bandet jeg spilte i, begynte jeg å snakke om hvordan det var å være rusavhengig. Da sa Lasse at kanskje jeg burde holde foredrag om det.

Jeg laget en kalender for når jeg kunne sette det siste skuddet før et foredrag

Det første foredraget var for musikkterapistudenter ved Universitetet i Bergen. Morten husker hvor stolt han var da han fikk sitt første honorar som gjesteforeleser. Det ble flere foredrag. Den eneste avtalen mellom Morten og Lasse var at han ikke skulle være ruset under foredragene.

– Kicket jeg fikk av å stå på scenen, rushet av å være nøkter, var så sterkt at jeg ikke ville ruse meg. Jeg laget en kalender for når jeg kunne sette det siste skuddet før et foredrag. Etter hvert fylte dagene seg opp, og det ble mindre og mindre av rusen.

En siste klem

I dag er Morten og Lasse venner. Sammen har de utviklet et konsertforedrag om musikkterapi. De har også laget det de kaller bilterapi. Det var i bilen, til og fra øvingene, at terapien skjedde. Samtalene der ble livsforvandlende for Morten.

– Det er enormt gøy å spille sangene til Morten. De betyr noe. Sammen har vi noe spesielt, sier Lasse.

Jeg møter Morten en siste gang for denne reportasjen i Huset Bergen. Han var med på å starte det og jobber ikke der lenger, men er ofte innom. Alle kjenner ham, og han kjenner alle.

Utenfor, etterpå: En siste bamseklem. Idet vi skiller lag, står en mann på andre siden av gaten.

– Hvordan går det, Morten? Den litt loslitte fyren roper over. Så er det tid for enda en klem -  og enda en prat.