Gatefotball satte fart på Cathrines helomvending i livet

Lørdag ble VM i gatefotball sparket i gang i Oslo. 500 spillere deltar. Men gatefotball er så mye mer enn «gate+fotball».

I land utenfor Europa handler det om fattige barn som samles i gatene for å spille fotball. I Europa snakker man om gatefotball når mennesker som sliter eller har slitt med rus og/eller psykiatri trener fotball flere ganger ukentlig på egnede idrettsbaner. Tanken er likevel den samme – å hjelpe mennesker til et bedre liv og bort fra et liv på gata. Fellesnevner er fysisk aktivitet, samhold, mestring og aller helst endring.

Denne uken arrangerer Frelsesarmeen VM i gatefotball på Rådhusplassen i Oslo. De 500 spillerne kommer fra 48 nasjoner, fordelt på 63 lag (herre- og damelag). Banene er en «lukket boks» på 16x22 meter. Det er kun fire spillere på av gangen, hver omgang varer sju minutter.  Alle landslagene får spille to kamper daglig.

– Det er stor forskjell på prestasjonene. Jevnt over er de ikke-europeiske nasjonene best. Spillerne derfra er ofte unge og drømmer kanskje om å bli med på proffe fotballag langt fra gatene. For Europa-lagene handler det om noe annet, forteller Cathrine Johansen, 42 år og landslagstrener for kvinnene.

Snudde om på livet da hun selv fikk spille i VM
Cathrines egen helomvending i livet tok skikkelig fart ved opptakten til VM i gatefotball i 2014. Hun var tatt ut til den såkalte bruttotroppen og hadde skrevet kontrakt på at hun skulle være rusfri under mesterskapet og alle de fem månedene i forkant.

Hvis hun stilte med gjentatte rene urinprøver, trente godt og stilte på landslagssamlingene, skulle hun få bære landslagsdrakt med eget navn på ryggen. Så skulle hun og lagvenninnene kjempe om ballen sammen med kvinner fra hele verden. Dessuten ville det bli en gratistur til Chile.

– Jeg tenkte at jeg kunne utsette rusen til etter VM. Men da jeg kom tilbake fra Chile, var jeg full av all moroa og fellesskapet. Jeg var kommet på et annet sted og valgte å fortsette uten rus. Det ble helsefagarbeiderutdanning og flere jobber. Men det har periodevis vært hardt å holde seg borte fra rusen, forteller Cathrine.

Tungt å stå i et stort ansvar med fotball og jobb

Cathrine har hatt en heftig vinter. Hun er trener både for landslaget og det lokale fotballaget til Frelsesarmeen i Bærum, der hun også er miljøarbeider. Dessuten skal jo livet leves utenfor alle jobbforpliktelsene.

– Da det var tøft i vinter, skjønte jeg at jeg måtte begynne å spille fotball igjen. Jeg er tilbake på det samme laget som jeg spilte i fra starten i 2013. Det var rusmiddelkonsulenten min som foreslo gatefotball tre ganger i uken. Jeg hadde aldri hørt om gatefotball og hadde akkurat hatt et mislykket forsøk med innebandytrening.

Inn og ut av psykiatrien

Cathrine hadde vært inn og ut av psykiatrien med rusutløste psykoser og selvmordsforsøk. På det verste følte hun seg forfulgt av Deltapolitiet og hadde en følelse av dyr som krøp under huden. Til slutt gikk hun med bluser med strikk rundt håndleddet for å unngå at dyrene skulle snike seg forbi.

Under et opphold på en rusklinikk skled rusbruken bare mer ut. Hun opplevde at medpasienter ikke ville være med og bruke kroppen i lek eller spill, slik hun hadde behov for. I stedet ble det mye lediggang i fellesrommene.

– Det var der jeg lærte å sette amfetamin og piller intravenøst. Jeg ble kastet ut av behandlingen. 

Litt annerledes både her og der

Til tross for et «uskyldig» utseende, har hun brukt det meste av rusmidler, med unntak av heroin. Gang på gang har andre rundt henne blitt stoppet av politiet mens hun har gått fri. Få visste at hun hadde blitt utsatt for både en overfallsvoldtekt og et annet overfall, og at ettervirkninger av de episodene er mye av grunnen til rusproblemet. Hun var på et vis et utskudd både i rusmiljøet og i det streite vennemiljøet i forstaden Asker, vest for Oslo. 

Da rusmiddelkonsulenten spurte om hun ville starte med gatefotball, var hun full av fordommer for hvem hun skulle møte på treningene.

– Jeg skulle liksom ikke stå og spille fotball i Asker sentrum med de andre rusmisbrukerne der.

Samtidig visste hun at hun trengte å få sparket fra seg – både i overført og konkret betydning. Det hadde hun erfart som skoleungdom. Å sitte stille var aldri hennes sterkeste side.  

– Jeg fleipet med at jeg ville prøve gatefotballen hvis også ruskonsulenten ble med. Hun tok meg på ordet. Nå spiller vi igjen på samme lag.

Nå er også en annen ruskonsulent som med på treningen. Det er et samarbeid de har med Asker kommune. 

Tillit og forventninger til hverandre

Allerede ved de første treningene for snart 12-13 år siden, la hun merke til at de andre sa at de ville savne henne hvis hun ikke kom neste gang. Var hun rusa og ble sendt hjem, så var det med en beskjed om at hun var velkommen tilbake neste gang.

– Det var fint å få positive tilbakemeldinger igjen. Fotball har vært en stor del av livet mitt før. Plutselig husket jeg Norway cup fra barndommen.

De trente og spiste lunsj sammen. Samtalene rundt maten handlet verken om hvilken utdannelse eller jobb man hadde, eller hvor man kunne få tak i rusmidler. De dreide seg mye om fotball og andre mer nøytrale ting. Å få bruke kroppen var avgjørende.

Først da hun fikk tilbud om å være med på landslaget om lag et halvår etter, ble det aktuelt å kutte rusen helt ut. Å forplikte seg var vanskelig, men det gjorde at hun kom inn i et annet spor. Hun trente jevnlig og så fremover mot et mål om VM.

Kun ett VM per mann eller kvinne

Kampresultatene i VM 2014 ble underordnet – faktisk så underordnet at hverken hun eller Rus & Samfunns medarbeider tenkte på å snakke om det.

– Men ble det ikke flere mesterskap på deg?

– Nei, nei. Det er ikke mulig å være med på mer enn et VM. Det er et poeng at andre skal få muligheten til å utfordre seg selv - aller helst med tanke på å kutte all rus. Jeg er slett ikke alene om å ha klart det. Det hadde vært topp om flere på årets lag lykkes med det samme!

Egen skole for trenere med ruserfaring

Fem-seks år etter at Cathrine hadde vært i Chile, fikk hun forespørsel om hun ville være trener. Hun var begeistret, sa ja og startet på Frelsesarmeens egen skole som utdanner trenere som selv har erfaring fra et liv i rus. Rollen som trener og spiller er veldig forskjellig. Det er både fordeler og ulemper ved å ha egenerfaring fra rusmiljøet.

– For å være ærlig, så ser jeg at kvinnene har mindre fokus på sportsprestasjonen enn mennene, både på lokalt og nasjonalt nivå. Kvinnene trenger i større grad enn mennene det sosiale i lunsjen og i garderoben. De trenger å bli sett av meg som trener og av hverandre. Jeg vet hvordan det føles å ikke få det helt til. Jeg har vært der og lærer hele tiden noe nytt om meg selv også.

Å være trener for gatefoballen er en blanding av å være omsorgsarbeider, trener og kompis, selv om hun vet at den sistnevnte rollen er den hun kanskje ikke burde være så mye i.

– Å bli godtatt i en jentegruppe er veldig stort. Det er ikke det vanlige. I rusmiljøet  er jo jenter stort sett konkurrenter. Her er man på lag.

Under koronaen ble det ekstra tydelig at det var noe som manglet.

– Det var en skikkelig vanskelig tid for spillerne. Alt det vi hadde bygd opp, manglet. Samtalene vi fikk til når vi gikk gatelangs med en meters avstand, hjalp litt, men fellesskapet ble mindre.

– Blir du lei deg hvis en spiller havner enda lenger ut på kjøret, for eksempel blir borte fra treninger?

– Vi trenere er tydelige på at det er viktig å skille på hva som er mine valg og hva som er andres valg. Men ja, jeg kan bruke mye energi når slike ting oppstår. Vi er jo mennesker aller sammen.