– Her må jeg stå i livets følelser uten å ruse meg eller flykte.

Daniel Jerdal Stenersen (26) begynte å ruse seg da han var 15 år gammel. Han har vært inn og ut av diverse institusjoner fra han var 17. For et par år siden fikk han for første gang høre om Jegersberg gård, et rehabiliterings- og kompetansesenter i Kristiansand.

– Jeg hang med en som hadde vært der. Han snakket godt om Jegersberg, men på den tiden var rusbruket mitt kraftig, forteller Daniel.

Rusmisbruket eskalerte. Han forstod at dersom han ikke sluttet å ruse seg, ville han ikke orke å leve lenge. Han kontaktet Nav og fikk plass på Fossumkollektivet. Etter 11 måneder der foreslo koordinatoren i Nav videre rehabilitering på Jegersberg gård.

– Koordinatoren har vært tett på siden jeg var 18. Nå har jeg innsett at det er noen som bryr seg. At jeg kom hit, er et lykketreff, sier Daniel.

Nå kan han se tilbake på ett år på gården. Han trives og opplever beboerne som motiverte.

– Med faste rutiner blir det som en arbeidsdag. Det er opplegg hele tiden, og det er vi som styrer gården. Til å være en gjeng «narkomane» går det overraskende bra, sier Daniel.

Etter halv fire på hverdager og i helgene er det ingen ansatte på gården. Beboerne har ansvar for alt som skal gjøres. Skulle det oppstå noe krøll, er de ansatte fleksible og tilgjengelige.

Håpsbærer

Fag- og kompetansesenteransvarlig Glenn Hansen (37) forteller at undervisning er en viktig del av modellen. –  Vi er et kompetansesenter og underviser også andre om modellen vår,

Ti år tilbake var livet hans preget av kaos. Alt så håpløst ut, og han så ingen vei mot et godt liv.

– Ruskonsulenten min foreslo Jegersberg. Først var jeg kritisk, men etter å ha fått mer informasjon skjønte jeg det kunne være bra. Et viktig element for meg var tid. Jeg kunne være her i tre år, forteller Glenn.

Det første halvåret var tøft. Han slet med uro, angst og lite søvn.

– Samtidig ble det stilt forventninger til meg. Å være i fellesskapet kunne føles tungt, samtidig var det medisin. Etter hvert slapp angsten taket. Jeg fikk håp og begynte å ta til meg modellen. Jeg forstod hvordan den fungerte.

Var skeptisk til mentor

Som alle beboerne på gården fikk han en mentor. Til å begynne med var han skeptisk og tenkte at mentoren var en autoritet.

– Etter hvert skjønte jeg at han var til hjelp. Jeg så at han var håpsbærer, en som hadde gått opp veien før meg og klart det. Samtidig tenkte jeg at det var umulig å nå like langt som han, sier Glenn.

Etter ett års tid ble han selv mentor. Først synes han det var skremmende og kjente på motstand.

– Selv om jeg hadde gått veien og knekt noen koder, var det skummelt å bygge opp en relasjon. Men jeg visste at det er god hjelp i å hjelpe andre. 

Etter hvert ble han mer komfortabel i rollen. Han tok fatt på studier mens han bodde på gården og er i dag vernepleier. Etter flere år med jobb i barnevernet i Agder søkte han jobb på Jegersberg.

Struktur og arbeid

De som ønsker å flytte inn, blir først invitert til samtale med informasjon om modellen. Er de fremdeles interessert, blir de invitert tilbake på intervju, en bli kjent-samtale.

– Det første året vies til gården. Så kan man begynne å snuse på fremtiden og begynne med studier, jobb eller fagbrev. På gården tilbys praksisplasser innen flere fag: Barne- og ungdomsarbeider, helsefag, anleggs- og maskinfører, kokk og konditor og hestefag, forteller Glenn.

Noen kommer rett fra behandling med avrusing, andre har tatt avrusingen selv. Beboerne må i løpet av oppholdet avlevere sporadiske urinprøver. Det er kapasitet til 24-26 beboere på gården.

– Trykket inn er størst når det går mot høst og vinter. Sommer og vår er det mindre interesse. Kanskje det skyldes at det er kjipere å droppe rusen når det er sol og varme ute, undrer Glenn.

Kjøkkentjeneste og dyrestell

Dagen starter klokken syv med morgenoppgaver som å lage frokost eller vaske fellesrom. Etter frokost begynner arbeidsdagen. Klokken tolv er det lunsj, så fortsetter arbeidsdagen til halv fire og klokken fem er det middag.

Noen benytter ettermiddagen til trening. Mandag kveld er det mentormøte med etterfølgende beboermøte. Beboerne rullerer på kjøkkentjeneste og stell av dyr. På gården er det villsau, alpakka, ender, hester og hunder. Det dyrkes grønnsaker og det er gårdsutsalg.

– Nøkkelen til at det går så bra, er elementene vi jobber etter: Tid, felleskap, mentorering og kvalifisering.  Ansvar og tillit er motgift mot kaos. Da jeg flyttet hit i 2015, fikk jeg fra første dag ansvar og tillit. Det bidro til å bygge meg opp, til å bli voksen. Jeg var alt annet enn voksen og fraskrev meg alt ansvar. Nå er det tvert imot. Det er veldig godt å jobbe her, sier Glenn.

Fra utenforskap til fellesskap

– Tid er bra. Mottoet her er at man må ha det kjipt for å få det bra. Det skal svi litt for å ha det godt, sier Daniel.

Før han kom til gården, tok han amfetamin daglig og veide under 75 kilo. Nå har han gått opp i vekt, fått et sunnere kosthold og trener flere ganger i uken. Etter et år på kjøkkenet er han blitt en kløpper på å lage god mat. Kokk vil han likevel ikke bli.

– Nå skal jeg være med bygg- og anleggsgruppen en stund, så får vi se.

Usikker på veien videre

Daniel har slitt med ensomhet. Nå er følelsesregisteret i endring, og han kjenner ikke på de samme utfordringene.

– Før gikk det mer på selvmedlidenhet og kaos. Nå er det viktig å få tilbakemeldinger og kjærlighet. Den kjærligheten jeg får, kan jeg gi videre. I rusmiljøet er det overfladiske relasjoner. Her er det genuint, skummelt og ekte, sier Daniel.

Glenn skyter inn: – Slik er livet. Konflikter må løses og tilbakemeldinger må gis. Det får vi øve oss på her.

Daniel er usikker på veien videre når det gjelder utdanning. Skole har alltid vært vanskelig. Han ble mobbet og var en hakkekylling.

– Jeg har frykt for at det vil skje igjen. I tillegg vet jeg ikke om jeg vil få det til. Egentlig er jeg innesluttet og vil holde på med mitt. Her er jeg en del av fellesskapet.

Ingen sovepiller

Behandlingen på Jegersberg er medikamentfri. Beboerne kan ikke være i LAR og de kan ikke ta medisin for ADHD. Regelen er at A- og B-preparater (sterkt vanedannende eller vanedannende medisiner) ikke kan benyttes. Andre reseptbelagte medisiner, C-preparater, er lov. 

– Hvorfor tillater dere ikke medisin mot ADHD?

– Begrunnelsen for å ikke tillate ritalin og lignende handler om at det er sentralstimulerende. Erfaringen er at flere beboere klarer seg godt uten medisiner for ADHD, ved hjelp av struktur, aktiviteter og arbeid, sier Glenn. 

Beboere forteller at det også er andre grunner til at de ønsker det medikamentfritt. Det handler om å unngå bytting av medisiner og at sentralstimulerende medisiner kan gi økt russug.

– Det finnes mange andre gode behandlingsinstitusjoner hvor man får støtte i medikamenter. Vi opplever at mange søker seg nettopp hit fordi vi tilbyr rehabilitering uten medisiner. Når mennesker i for eksempel LAR ønsker seg hit, har vi bistått i prosessen og lagd en god plan for nedtrapping før innflytning, forteller Glenn.

Han forklarer at de selvsagt tillater livsnødvendige medisiner ellers. Skulle noen brekke et bein eller få store smerter på grunn av operasjon, vurderer felleskapet sammen med ansatte og i samråd med lege behovet for smertelindring. Noen ganger må dette skje utenfor gården.

 – Flere beboere forteller at de velger seg hit fordi vi er strenge i forhold til medikamenter. Flere har et ønske om å komme bort fra blant annet LAR, sier han.

Daniel har ADHD. Han synes trening er den beste medisin. Han er blitt roligere.

Får snart sitt første "mentorbarn"

Daniel er blitt mentor og har en mentor. Snart får han sitt første mentorbarn.

– Det er en beboer som er på vei inn. For at han skal få en mykere overgang, har han vært på besøk flere ganger. Jeg gleder meg og er nervøs og spent.

Daniel mener ansvar og tillit er bra, samtidig kan det gjøre vondt. I et fellesskap er man aldri alene. Tett på andre kan være krevende. Han ser positivt på framtiden.

–  Å være skråsikker er farlig, men jeg føler meg trygg på at jeg vil svare nei dersom jeg blir tilbudt noe. Jeg er trygg på hvor jeg står og hva jeg vil, sier Daniel.

Modellen de bruker på Jegersberg, er inspirert av San Patrignano utenfor Rimini i Italia. Stiftelsen ble opprettet i 1978 og har siden hjulpet mange mennesker til et rusfritt liv. Ifølge stiftelsens nettside forblir 70 prosent rusfrie.

Glenn har vært der på studietur. –  Å bygge noe så stort er imponerende. Det er også interessant å se hvordan de satser på tidligere beboere. De kommer tilbake som leger, tannleger og en rekke andre yrker. Vår modell er i mye mindre målestokk og er tilpasset norske forhold, forteller han.

– Jegersberg er ikke for alle

– Vi ser at det virker å gi tillit og ansvar, sier enhetsleder Tina Bierud Hansen. – Hvordan vi bruker erfaringskompetansen, er også viktig. Over halvparten av de ansatte har ruserfaring. De sprer håp på en helt annen måte enn meg.

Åtte år på Jegersberg har vært lærerikt for sosionomen, som har 25 års erfaring innen psykisk helse og rus.

– Jeg har aldri lært så mye på en arbeidsplass som jeg har her. Jeg har tro på vår modell, men den er ingen fasit. Jegersberg er ikke for alle. De som flytter inn må forstå at det tar tid å skape seg et nytt liv. De må ha motivasjon og tenke at å være sammen med andre er medisin.

Respekt i alle ledd

Her handler det i bunn og grunn om hvordan vi ser på hverandre, med respekt i alle ledd. Det har jeg ikke opplevd på andre arbeidsplasser, sier hun.

Konteksten med landlige omgivelser og dyr betyr også mye. Tina tror kombinasjonen av flere elementer fører til gode resultater.

– En gang i året ringer mentorene til tidligere beboere og spør hvordan det går. Siste opptelling viser at det går bra med 70 prosent. Det er ikke forskning, men basert på tillit. Det er moro å se at vi har like høy prosent som San Patrignano.