Hun gikk selv fra offer til kriger. Nå bygger hun «mentale muskler» hos unge.

Det sier Linda Øye. Da hun endelig klarte å tenke slik etter mange år i psykiatrien, startet hun rett og slett «Fra offer til kriger», tilbudet hun selv hadde savnet. Nå har de 18 plasser for krigere mellom 18 og 30 år.

Øye tror det var i 2010 at hun satt sammen med kollegaen Marie i Mestringsenheten i Sandnes kommune. Hun sa: "Linda, du er mot alt man lærer på skolen, du skulle ikke klart deg så godt, du".

— Takk du, husker jeg at jeg tenkte, sier Linda Øye. — Men så visste jeg jo at det var fint ment, da. Så tenkte jeg: Ok, så har jeg opplevd mer motgang enn et gjennomsnittsmenneske. Men nå sitter jeg her likevel. Er jeg da et offer? Nei. Jeg er en kriger!

Det var etter dette at Øye lagde tilbudet hun selv hadde savnet. 

Lovet seg selv aldri å glemme

Det hele startet med kurs i 2014 og har utviklet seg siden. På hjemmesiden lyser det i mot dem som kommer inn: Vårt fokus er ikke hva du feiler. Vi vil se hva du kan! 

 I 2019 ble de tiltaksarrangør for NAV.

Selskapet driver arbeidsforberedende trening for unge mellom 18 og 30 år som har psykiske utfordringer. De som blir med, må enten ha lagt rusavhengighet bak seg, eller være veldig tydelige på at de er på vei ut av det. Hvis de ikke klarer å slutte selv, blir de koblet med ruskonsulenter. 

—  Jeg prøver å være den jeg selv hadde likt å møte. Og jeg har lovet meg selv å aldri glemme hvor jeg kommer fra, sier Øye.

"Tvang ikke hensiktsmessig"

Øye forteller at hun fikk diagnosen manisk depressiv lidelse (bipolar) i 1998. Men da hun i 2008 ble tvangsinnlagt, endret de diagnosen til «emosjonell personlighetsforstyrrelse» og «kronisk suicidal».

Hun ble innkalt til legetime for å bli informert om den nye diagnosen, men ble samtidig skrevet ut. Tvang var ikke «hensiktsmessig» for personlighetsforstyrrelser, ble det sagt.

— Denne tiden var nok aller verst for min mann og min familie, sier Øye.

Det ble mange turer inn til sykehuset. Og hver gang ble hun sendt rett hjem igjen. «Tvang var ikke hensiktsmessig for diagnosen».

— Jeg er heldig som har hatt min behandler der ute i 18 år. Hun har alltid kjempet for meg og hatt troen på at jeg skal bli bra. Hun visste at denne nye diagnosen var feil, og jobbet for å få den fjernet.

— En fryktelig frekk diagnose

Til slutt fikk Øye fjernet den nye diagnosen og fikk endelig behandling for sin depresjon. 

— Men ærlig talt. «Personlighetsforstyrrelse»? Er det ikke en fryktelig frekk diagnose? Hvem måles den opp imot? Hvem er normen den avviker fra? Og hvem i huleste er det denne personligheten forstyrrer? Er det legen som diagnostiserer, som blir forstyrret?

Personligheten er jo den du er. Hvis du blir fortalt at din personlighet er forstyrret, hvor mye håp om bedring har du da?

— Jeg har fått mange henvendelser, de fleste fra kvinner, som har fått diagnosen. De sier at de da er avskåret fra hjelp på sykehus. Og det har jeg selv erfart.

Så på seg selv som offer

— Man blir veldig avlært de sosiale kodene av å være pasient i psykiatrien i ni år, sier Øye.

Det merket hun da hun ringte sin venninne Henriette som hadde flyttet til Hønefoss. Og fått en sønn før de flyttet. Plutselig sa venninnen: «Linda, ikke for å være frekk, men nå har vi snakket i snart en time, og du har ennå ikke spurt meg om hvordan det går med meg og mine».

— Jeg ble forbanna og slengte på. Jeg trengte ikke å finne meg i slike kommentarer fra venner. Jeg gikk og la meg på soverommet og furtet. Da plutselig slo det meg: Det var jo sant. Ikke hadde jeg spurt hvordan det gikk med sønnen hennes. Ikke hvordan det gikk med henne. Hun hadde bygget et nytt hus, flyttet til en helt ny plass, begynt i en ny jobb. Og jeg hadde ikke spurt om en eneste ting! Da tenkte jeg: Oj, Linda, hva er det som har skjedd med deg?

— Men hva skyldes det at du ikke hadde spurt?

— Man mister helt dagligdagse måter å snakke sammen på når man er innlagt. De som jobber i psykiatrien, har ikke lov å være privat med en pasient. Du kan ikke spørre dem om ting som: Hva har du gjort i helga? Har du unger? Hvordan går det med deg?

— Jeg måtte ringe tilbake til Henriette og be om unnskyldning, og forklare hvorfor jeg ikke hadde spurt henne om noe. Og jeg husker at da hun fikk neste jente, så ringte hun og sa: «Linda, det er så godt å snakke med deg nå som du ikke er så «psyk» lenger.

Øye innså etter hvert at det ikke var hennes psykiske lidelse som hindret henne i å delta i for eksempel arbeidslivet, men at hun ubevisst hadde begynt å se på seg selv som et offer:

"Stakkars meg", "lett for deg å si", "livet er urettferdig", alle de tingene der.  Jeg måtte legge vekk kikkerten og ta frem speilet.

Bygge mentale muskler

— «Fra offer til kriger» jobber med å bygge mentale muskler hos alle våre krigere, sier Øye.

— De går alle ulike veier i livet. Så det viktige er å finne ut hva de drømmer om. Og hva som skal til for at de kommer dit de vil med livet sitt.  Min påstand er at vi er det eneste rehabiliteringstilbud innen psykisk helse som jobber på en sånn måte. Og jeg har ingen helsearbeider ansatt hos meg, for det finnes ikke noen «psykiske» måter å jobbe på.

Hun er veldig tilhenger av å ansette folk som er bedre enn henne.

— Vi har tre mannlige veiledere hos oss. En fra betongbransjen, en fra anleggsbransjen, og en fra forsvar og salg. Og så har jeg Merete på kontoret. De er gode på ting som jeg ikke kan.

— Jeg pleier å si at jeg har lederansvar for 23 mann. Eneste forskjellen på meg og en annen bedriftsleder, er at vår jobb er til hver tid å bli kvitt 75 prosent av de ansatte.

Øye mener det er en fordel for en gründer å ha vært så syk som hun har vært:

— Du blir verdensmester i motgang. Men jeg har møtt veldig lite motstand fra helsevesenet fordi jeg hele tiden har vært bevisst på at vi er et supplement, og ikke en konkurrent. Og det er bra. Vi er avhengig av et godt samarbeid med helsevesenet.

— Du glemmer aldri en kriger

Øye mener at vi er opplært til å lete etter feil helt fra vi er små barn. «Hvor mange feil hadde du på prøven?» Samtidig glemmer vi hvor mange riktige vi hadde.

— Når krigerne kommer til oss, har de fått høre at følelsene deres er feil. Derfor tror de at også de er feil. Og da har de glemt alt de kan. Vi bruker ganske lang tid på å lære språket til den enkelte i stedet for å ha en fasit. Sånn at de skal våge å tro og drømme. Og alle har jo ulike språk.

Øye forteller at de for mange år siden hadde en kriger: Han var 18 år. Hadde en CV «lang som et vondt år».

— Han snakket som en bryggesjauer. Og hver dag sa han, «jeg skal slutte her». Og så var det en dag, jeg var trøtt og sliten og sur. Så jeg sa: Ja vel. Da går vi inn og skriver den jækla sluttrapporten din. Jeg skal bare rydde litt og røyke først. Men da stakk han. Og kom ikke tilbake.

Vi kalte inn til formiddagsmøte med NAV og ham. Jeg ville be om unnskyldning for å ha vært så gretten. Men kun moren hans kom.Så, klokken ett ringer han. Jeg sier igjen: — Du kan ikke slutte, jeg trenger deg. Trenger du meg litt også?

"Ja," svarte han. "Jeg kan kanskje heller slutte i morgen da."

— Så da han sa: Jeg vil slutte, så sa han jo egentlig bare: Bekreft at du vil ha meg her.

Han gikk videre i arbeid.

Forventer at de møter opp 

Da Øye startet tilbudet, var det en ting som var spesielt viktig for henne: Alle som kom inn dørene skulle føle at «det er meg de har tro på».

— En gang spurte jeg en kriger om hva det er som fungerer her. «Det er jo første gang noen har hatt tro på meg», svarte han.

— Når de først er her, forventer vi at de møter opp. Vi har en del med startvansker, og jeg har reist hjem til krigere og hentet dem. Så vi jobber hardt for å få folk på plass. Det er viktig å ikke gi seg. Og alle er hundre prosent. Men hva som er hundre prosent for den enkelte, er litt forskjellig. Noen begynner med tre dager i uken, men innen de skal på ferie så er det fem dager i uken.

Møteplass uten fallskjerm

— Alle skal gå ulike veier. Men vi sikter oss inn på det vanskeligste stedet på alle arbeidsplasser: Lunsjrommet. Det er her du møter folk. Uten fallskjerm.

Hun synes ikke det er riktig at alle skal være med alle.

— Men alle trenger å være med noen. Fordi alle trenger å høre til en plass. Det er viktig at krigerne finner sin egen vei. Men det er noen ting alle trenger: Anerkjennelse, mestring, bli savnet, og sett. Men når jeg skal skrive og rapportere ting, så kan jeg ikke skrive om lunsjrommet. Jeg må skrive om sosial ferdighetstrening, for eksempel.

Hun var selv uføretrygdet. Og det kom til et punkt hvor ingen spurte etter henne.

— Og det er egentlig helt naturlig, sier hun. — For jeg hadde jo gitt opp meg selv.

Skrekken for forbedring er vond å snakke om. Plutselig har du noe å tape, og du kan skuffe alle rundt deg og deg selv. For tenk om det ikke går.

— De som kommer til oss, er mellom 18 og 30 år. Jeg skulle ønske jeg fikk dem fra de var 16. Men i og med at NAV er vår oppdragsgiver, så kommer de jo ikke inn i systemet før de er 18. Til da hører de til under barnevernet. Og hvis de ikke fikser videregående, da har de gått hjemme i to år før de kommer til oss. Det er veldig synd, for jo fortere vi får tak i noen, jo bedre er det.

— Barnevernet er faktisk noe av det vanskeligste å samarbeide med, synes Linda som selv er barnevernsbarn. Hun mener det er mye lettere med kriminalomsorgen, skolen, OT, arbeidsgivere, bedrifter, NAV og helse.

Mellom 60 og 75 prosent av krigerne kommer seg ut i arbeid.

— Jeg synes det er veldig gøy å se at tilbudet vårt funker, sier Øye. Nå er det over 90 krigere som har gått tilbake i arbeid.

Men all suksess kan ikke måles i tall. For eksempel suksessen til noen som endelig blir klar til å ta imot rusbehandling. Eller til den som bestemmer seg for å gå inn og sone straffen man er dømt til. De tallene måles ikke. Men de lagrer seg jo i hjertet vårt.

— Og det er så kjekt når gamle krigere kommer oppom igjen. Som den krigeren som en gang ringte og sa: "Linda, nå har jeg blitt leder her, jeg trenger noen folk. Har du noen krigere til meg?"