Her jobber et team på 20 fagfolk for å finne det beste tilbudet for pasienten

Får du en alvorlig kroppslig sykdom, sender fastlegen vanligvis en skriftlig henvisning til den aktuelle sykehusavdelingen. Innen ti virkedager får du beskjed om du har juridisk rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten – og når utredning og behandling kan starte.

Innen rusbehandling er inngangen annerledes. Flere instanser kan henvise, og det skal gjøres en tverrfaglig vurdering der du selv skal være aktivt med i valget av behandling. 

Rus & Samfunn har besøkt Stavanger, der både rettighetsvurdering og beslutning om behandlingssted for alle pasientene i Helse Stavanger skjer på samme sted. Inntaks- og oppstartsteamet (kalt IO-teamet) har sin egen poliklinikk. Der bruker 20 ansatte all sin tid på å kartlegge behov, og – sammen med pasientene – finne hvilket tilbud som passer best.

Før var det henviser og pasient som sendte henvisningen direkte dit de tenkte var best. Det kunne gjøre at pasientene fikk avslag og ble sendt videre, eller i noen tilfeller falt ut av systemet. 

– Organiseringen i IO-teamet  gjør at behandlingsinstitusjonene kan konsentrere seg fullt og helt om selve behandlingen. Vi har større mulighet til å bruke tid og være mer fleksible enn det behandlingsinstitusjonene kunne være da de gjorde dette selv, sier leder for IO-teamet, Karianne Borgen.

Hun kjenner ikke til at denne modellen finnes andre steder i landet.

Syv trinn fra start til mål

Arbeidsprosessen i teamet foregår i syv trinn:

1. Har pasienten juridisk rett til helsehjelp?

Henvisningen til rusbehandling kan komme fra fastlege eller andre leger, NAV/sosialtjeneste, barnevern, psykolog eller annen del av spesialisthelsetjenesten.

Første skritt blir å avgjøre om pasienten har juridisk rett til nødvendig helsehjelp innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB).

Forarbeidet gjøres av to forløpskoordinatorer. De innhenter eventuell annen skriftlig informasjon og kontakter henviser eller pasient per telefon. I god tid innen ti-dagers fristen, legges det fram en oppsummering til et beslutningsmøte. Der møter teamets lege, psykolog og en med sosialfaglig kompetanse.

– Vi har en veldig lav avslagsprosent, 3-5 prosent for de førstegangshenviste.  Er vi i tvil, lar vi tvilen komme pasienten til gode. Avslagene handler for eksempel om at kommunehelsetjenesten vurderes som bedre egnet for videre behandling, sier Borgen.

2. Hvilke tilbud er aktuelle?

Så starter samtalene om hvilket tilbud som passer best: legemiddelassistert rehabilitering (LAR), poliklinikk, døgnbehandling eller aktivt oppsøkende behandlingsteam, ACT-team. De offentlige og de private aktørene som har avtale med helseforetaket er helt likestilt når behandlingssted bestemmes.

3. Hvordan gjøres kartleggingen av pasienten?

Alle pasientene får timer hos lege, psykologspesialist og helse- og sosialfaglig helsearbeider.

Kartleggingen hos de to sistnevnte omfatter blant annet:

• psykologisk helsetilstand
• erfaringer fra tidligere behandlinger
• rus- og levevaner
• sosialt nettverk og familieliv
• arbeid og økonomi
• selvmord- og voldsrisiko
• Registrering i Nasjonalt kvalitetsregister for behandling av skadelig bruk eller avhengighet av rusmidler

For tiden får alle kvinner i tillegg tilbud om traumescreening gjennom et pågående forskningsprosjekt.

Erfaringskonsulenten i teamet rekker ikke å snakke med alle, men prioriterer særlig de yngste.

– De unge er mer ambivalente. Er det dette her jeg vil, eller er det mor, far eller de rundt meg som er bekymret? Hva er den enkeltes drømmer, hvilken tanker har de om hvor de vil fremover i livet? Det er sentrale temaer, sier Borgen.

Legen går gjennom den somatiske helsen, overdoserisiko og medisinering.

Vurdering av helsekrav til førerkort og vurdering av grunnlag for bekymringsmelding til barnevern gjøres til slutt og i fellesskap i teamet.

– Disse to «upopulære» avgjørelsene setter behandlerne pris på at allerede er gjort nå pasienten kommer i behandling, sier Borgen.

4.  Hvordan kan pårørende involveres?

I TSB i Stavanger er det ingen nedre grense for rusbehandling. De har tradisjon for å behandle helt ned til 15 år, noen ganger også yngre. Er det stort behov for rusbehandling for en ung tenåring, er det viktigere enn at pasienten går med jevnaldrende på BUP.

Mange har med seg pårørende når de kommer. Pårørende tilbys også egen samtale dersom pasienten ønsker det.

– Det er viktig å koble på pårørende tidlig. Selv om pasienten ikke vil det nå, kan det bli avgjørende senere, sier Borgen.

5. Hvordan sørge for at også pasienter i utkanstrøk får tilbud? 

Helse Stavanger dekker et stort område. Reisen til IO-teamet kan bli for krevende for noen.To fra teamet kan derfor reise ut for å gjennomføre kartlegging lokalt, som oftest psykologspesialist og sosial- og helsefagarbeider. Legekonsultasjon kan gjennomføres digitalt, og blodprøver tas via fastlegen. 

6. Hva om pasienten likevel ikke skal til TSB?

– Hva med utredninger, for eksempel for ADHD eller andre diagnoser?

–Det gjør vi ikke her, men vi kan notere forslag til utredninger i oppsummeringen som vil følge med pasienten til behandlingsstedet.

Lengden på behandlingen bestemmer institusjonen i samarbeid med pasienten.

– Hva gjør dere hvis pasienten likevel ikke er egnet for behandling innenfor TSB ?

– Da avslutter vi pasienten, skriver en epikrise og henviser for eksempel til psykisk helsevern eller kommunehelsetjenesten.

6. Hvordan bygge bro til behandlingsstedet?

En fra IO-teamet og eventuelle andre samarbeidspartnere følger pasienten til behandlingsstedet. Er det ventetid på innleggelse, skal pasienten følges opp poliklinisk på behandlingsstedet i mellomtiden.

– Den tette kontakten vi har med behandlingsstedene, gjør at vi fortløpende oppdaterer oss på endringer i behandlingsoppleggene. Dessuten har vi regelmessige felles evalueringsmøter om hvordan samarbeidet fungerer.

Fra motstand til tilfredshet

IO-teamet startet som et prosjekt blant annet for å tilpasse seg nasjonalt pasientforløp og som et svar på sentrale signaler om å ha færre vurderingsenheter og tverrfaglige vurderinger. Det skulle sikre lik vurderingspraksis og raskere avklaringer i pasientforløpet.

Borgen avslører at det var noe motstand i det lokale fagmiljøet, ikke minst fra LAR.

– Men skepsisen er borte, forteller fungerende leder på LAR 78 i Helse Stavanger, Lene Madsen Gimnes.

– Vi er kjempefornøyde med pasientoverføringene. De ansatte på IO-teamet er så erfarne og grundige. Lurer de på noe, så tar de kontakt for drøfting. Vår erfaring er at pasientene også er fornøyde.

Kan være vanskelig å komme over dørstokken

En annen motforestilling var at pasientene kunne være for sårbare og ville få for mange ulike instanser og personer å forholde seg til før de var i gang med behandlingen. Selv om teamet tidvis erfarer at pasienter med lite velordnede liv har problemer med å gjennomføre kartleggingen, tror Borgen ikke det skyldes organiseringen.  

Noen pasienter kan ha behov for avrusning for å klare å fullføre kartleggingen i første omgang. Da kan avrusning prioriteres, og IO-teamet vil ved noen tilfeller møte der pasienten avruses.

Teamleder Borgen forteller at de fant lavere drop-out i prosjektevalueringen, både før behandlingsstart og etter at pasienten er i gang i behandlingen. Hun skulle gjerne gjort en ny, grundig evaluering, men tiden strekker ikke til.