Her kan rusavhengige bruke lang tid på å bygge opp livet sitt igjen

Den sørspanske solen legger ekstra tyngde til den stupbratte bakken opp til rehabiliteringsinstitusjonen Proyecto Hombre i landsbyen Huétor Santillán. Men det var det først da de kom inn døren at den tøffe og lange jobben virkelig startet for de 20 brukerne som bor i dette kollektivet.

Oscar Venegas gikk gjennom en behandling på to år, før han ble skrevet ut i 2010.

– Jeg føler meg privilegert som har fått muligheten til å lære å håndtere egne følelser i stedet for å kamuflere dem eller distrahere meg bort fra dem. Noen bruker rus, andre begraver seg i arbeid, trening eller mobiltelefonen.

Den emosjonelle kompetansen jeg har fått hos Proyecto Hombre, er noe alle mennesker hadde hatt godt av, sier Venegas.

Proyecto Hombre er egentlig et behandlingsopplegg som ble utviklet i Italia på 1970-tallet. Den første avdelingen ble åpnet i Spania i 1984 da landet sto midt i en destruktiv heroinbølge med rundt 80.000 heroinavhengige det året.

I dag har de 28 behandlingssentre over hele Spania med ulike programmer for rehabilitering og forebygging av rusavhengighet.

Dekket over sorgen

44 år gamle Oscar Venegas blir varm i stemmen når han forteller om hvordan Proyecto Hombre fikk han på beina igjen. Faren forlot familien da han var fire år gammel, og moren måtte jobbe lange dager for å forsørge barna.

– Jeg orket ikke å være hjemme, så jeg brukte tiden på gatefotball med kompiser. Mødrene deres kom med sjokolademelk og påsmurt mat, og fulgte dem hjem etterpå. Jeg måtte gå hjem alene. Det var en indre sorg som jeg dekket over, eller på et vis lot som ikke eksisterte.

Da han ble eldre fikk han en kjæreste. Faren hennes så at unge Oscar var et stort fotballtalent, og oppmuntret ham til å satse.

– Senere, gjennom selvransakelsen jeg har gjennomført her hos Proyecto Hombre, har jeg skjønt at jeg egentlig ikke brant for fotballen i seg selv, men anerkjennelsen og bekreftelsen den ga meg. 

Etter hvert fikk Venegas spille profesjonelt, først for Xerez i hjembyen og så for klubben Vecindario på Gran Canaria. Det var under oppholdet på den største av Kanariøyene rusproblemene startet.

Varme i alkohol og kvinner

– Kjæresten min var der bare en uke før hun måtte tilbake til fastlandet for å studere. Da var det som om livet mitt sluknet. Jeg følte meg overveldende alene. I stedet for å dra hjem etter trening gikk jeg på bar eller på spillehaller. Jeg søkte varme i alkohol og bekreftelse hos tilfeldige kvinner jeg ble kjent med.

Så gikk det nedover, både i fotballdivisjonene og i rus-spiralen. I tillegg til alkohol begynte han også å eksperimentere med andre stoffer. Fotball-lønnen strakk ikke til, og han begynte å smugle hasj fra Marokko for å finansiere forbruket.

– Livet mitt ble fylt av løgner og misbruk. Det føltes som jeg hadde havnet i en stadig trangere trakt.

I 2008 søkte han hjelp og fikk plass hos Proyecto Hombre i Granada. Han bodde i kollektivet sammen med andre brukere i Granada fra mandag til fredag i to år. Takket være et sunt sosialt nettverk og en trygg jobb i kommunen der han bodde, greide han å holde seg rusfri etterpå.

– Etter noen år ble jeg kontaktet av Proyecto Hombre som spurte om jeg ville begynne å jobbe som miljøarbeider. Jeg sa nei to ganger, men lot meg til slutt overbevise. Det har jeg ikke angret på. I 2016 begynte jeg å jobbe her, og siden den gang har jeg utdannet meg til terapeut.

David Ortega, kommunikasjonsansvarlig i Proyecto Hombre i Granada, sier at behandlingen i dag vanligvis estimeres til å vare i seks måneder, og at noen pasienter fortsatt bor opptil ett år på senteret i Huétor Santillán.

Motsatt trend i Norge

– Proyecto Hombre minner om bo- og arbeidskollektiver som Solliakollektivet og Kvinnekollektivet Arken. Fellesskap, struktur og terapeutisk arbeid i hverdagen står sentralt. Filosofien er å jobbe med grunnleggende ferdigheter før man går løs på de dypere emosjonelle problemene, sier Thomas Clausen, professor i i rusmedisin ved Universitetet i Oslo og forskningsleder ved SERAF.

Han peker på at evnen til å mestre dagligdagse aktiviteter som tannpuss og matlaging må på plass først. Når det grunnleggende er stabilt, kan man begynne å bearbeide traumer og skape et rusfritt liv.

–  Dette tar selvsagt tid, men for noen pasienter er langtids døgnopphold det som skal til, sier Clausen.

Trenden i norsk rusbehandling går imidlertid i motsatt retning: Oppholdene blir kortere, og poliklinisk behandling får stadig større plass. Det vil si at pasientene får helsehjelp mens de bor hjemme – med samtaler, terapi eller medisinsk oppfølging.

Advarer mot kutting

– Både økonomiske og ideologiske hensyn ligger bak denne utviklingen. Det er dyrt å ha pasienter i døgnbehandling over lang tid. Samtidig finnes det en tanke om at folk må lære seg å leve livene sine der de faktisk lever – ikke i en beskyttet institusjon, sier Clausen.

Han advarer likevel mot å kutte for mye.

– For pasienter med alvorlig og sammensatt rusproblematikk kan lengre døgnopphold være helt avgjørende. Det er ikke én behandlingsform som passer for alle. Den beste løsningen er ofte en kombinasjon: Først et intensivt døgnopphold, deretter gradvis overgang til poliklinisk oppfølging.

Åpnet døren for et nytt liv

Tilbake i Sør-Spania banker José Luis López på døra til Venegas kontor. Han har gått gjennom samme prosess som Venegas og jobber nå som miljøarbeider for Proyecto Hombre. López mener opplegget reddet livet hans.

– Da alle, også min egen familie, hadde stengt døra for meg, var det Proyecto Hombre som åpnet den på nytt, forteller López.

I den felles matsalen hilser han på Juan Antonio García, som har bodd i kollektivet i seks måneder. García er utdannet journalist, men har hovedsakelig jobbet som manusforfatter for TV-serier. Han har i mange år vært avhengig av alkohol og kokain. Miljøarbeider López legger en vennlig hånd på skulderen til García.

– Da du kom hit, var du ekstremt lukket og innesluttet. Vi sang bursdagssangen for deg, og du smilte ikke en gang. Du ville ikke si noe i gruppeterapien og holdt deg mye for deg selv.

Manusforfatteren nikker. – Starten av oppholdet var veldig tøft. Jeg kjente ingen, og skjønte ikke hvorfor jeg skulle fortelle fremmede om livet mitt.

Det tok en liten måned før jeg begynte å føle meg som en del av noe. Etter hvert har jeg forsto jeg at det er en sammenheng mellom rusproblemene og det at jeg aldri har greid å åpne meg, sier García.

I dag er han en veteran i rehabiliteringshuset. Når det kommer nye brukere, er det han som tar imot dem, forteller om livet sitt på eget initiativ og bidrar til at nykommerne blir integrert og lærer rutinene.

Den viktige strukturen

Nettopp faste rutiner er en viktig del av opplegget.

– Mange som kommer hit, vet ikke engang hva det vil si å sove i sin egen seng, følge en døgnrytme eller ta ansvar hjemme, sier kommunikasjonsansvarlig David Ortega.

Brukerne lærer fort å stå opp tidlig om morgenen, rengjøre eget rom, spise felles frokost og delta i fellesoppgaver, som matlaging, innkjøp og rengjøring.

Når rutinene begynner å komme på plass er brukerne klare til å få nytte av terapigruppene.

Deler alt om hvordan de har det

Hver formiddag, i en stue med utsikt til det grønne landskapet i Sierra de Huétor, setter brukerne seg i sirkel og deler hvordan de har det. Alt fra små irritasjoner til livslang sorg som har satt seg i kroppen.

I dag morges var det Enrique Nicolás, en tidligere tryllekunstner fra Granada, sin tur til å fortelle.

– Jeg manglet aldri mat eller leker i barndommen, og jeg bodde begge med foreldrene mine. Men det var nok noe som manglet, nærhet, noen å snakke med om hvordan jeg hadde det inni meg. En god klem, sier magikeren som har en historie med mye alkohol og kokain bak seg.

Tilbake til samfunnet

Diego er i 50-årene og kommer fra Córdoba. Han vil ikke si etternavnet sitt fordi han har planer om å søke seg jobb i Sverige.

Han forteller om et flere år preget av heroin og kokain. Diego har vært inne til behandling før, men sprakk ganske fort etter at han var ferdig. Denne gangen er noe annerledes.

– Når jeg har hatt rehabilitering tidligere, så har det vært fordi andre har fått meg inn. Denne gangen springer ønsket om rusfrihet ut fra meg selv. Det gir meg troen på at jeg skal få det til. 

Etter at brukerne har jobbet seg gjennom de første to fasene – struktur og emosjonell bearbeiding – begynner den tredje fasen, reintegrering i samfunnet.

Kommunikasjonsansvarlig David Ortega forklarer at målet er å hjelpe brukerne til et liv med mening.

– Hvis vi tar bort rusmiddelet uten å tilby et nytt formål, vil livet fortsatt oppleves tomt.

En viktig del av rehabiliteringen er å bidra til oppbygging av nye sosiale nettverk, finne arbeid, og gjenetablere bånd til familien – alt det som holder et menneske oppe i hverdagen.