Oda Marie fant veien ut av rusen helt på egen hånd

– Som så mange andre jenter var jeg flink til å skjule. Hjemme ble det ikke fanget opp at jeg hadde det vanskelig. Jeg tenkte at jeg ikke passet inn i samfunnet, at jeg var annerledes, forteller Oda Marie Borgen (33).

Først ble det cannabis. Siden ble det litt av alt som fantes av tabletter, deretter alt annet av illegale rusmidler.

Stayer-studien startet i 2012. Forsker Thomas Solgård Svendsen har siden fulgt opp 140 av personene i studien, hvorav 10 inngår i doktorgradsavhandlingen Historier om langtids-bedringsprosesser for mennesker med tidligere rusmiddelavhengighet.

– Å slutte med rus er en ting, men livet er så mye mer. Det handler om bolig, partner, økonomi, identitet, selvtillit, jobb, utdanning og sosiale nettverk. En enorm pakke som bidrar til livskvalitet og et meningsfullt liv. Tar du dette fra hvem som helst av oss, føler vi oss ikke mye verdt som mennesker, sier han.

Sluttet å ruse seg

Da Thomas Solgård Svendsen møtte Oda Marie første gang, var hun i aktiv rus. Hun bodde på hospits, men da hun forelsket seg ble hun fort samboer.

– En dag foreslo han at vi skulle slutte å ruse oss. La oss slutte mandag, sa han. Jeg lo litt, men tenkte at jeg kunne gi det en sjanse. Jeg hadde ikke prøvd før. Det gikk veldig bra.

Begge klarte det. Hun ble nokså fort gravid, og fikk tett oppfølging under svangerskapet med samtaler og regelmessige urintester. Da hun ble invitert inn i prosjektet, hadde hun sluttet å ruse seg.

– Å være med på noe som kunne bidra til å rive ned fordommer var motiverende. Jeg ville også forstå mer om avhengighet som fenomen, sier hun.

– Hvordan du klarte det, er kult og spesielt. Det fine med studien er at vi har fått så mange forskjellige historier, sier Thomas.

Tid er essensielt

Studien slår fast at endring og utvikling er mulig, selv om det er svært krevende å forbli rusfri. Forskeren erfarte fort at tid er essensielt.

– Alle ble fulgt opp uavhengig av hvordan livene deres utviklet seg, både i forhold til rusmiddelbruk og andre områder i livet.

Studien skiller seg fra andre studier med å følge opp så mange over lang tid. Aldersspennet var fra 16 til 65 år på rekrutteringstidspunktet, om lag en tredel var kvinner.

Ensomhet og isolasjon i tidlig alder

I sitt doktorgradsarbeid spurte forskeren informantene om de siste ti årene av livene deres. Det overrasket ham derfor at de fleste gikk tilbake til 6-7 årsalderen.

– De begynte å beskrive seg selv i en familiekontekst fra tidlig alder. Ensomhet og sosial isolasjon gikk igjen hos de fleste, forteller forskeren.

Det slo ham at dersom forebygging i skole og barnehage fungerte bedre, kunne mange fått hjelp mye før.

– Det ville opplagt vært samfunnsøkonomisk lønnsomt, understreker han.

Traumer, ustabile familier og utenforskap

De fleste historiene i forskerens doktorgradsarbeid handler om en oppvekst med traumer, ustabile familier, isolasjon, utenforskap og psykiske tilleggsvansker. De færreste snakket om rus og rusbruk. De var mer opptatt av andre eksistensielle sider av livet.

– Jeg tror rus er et symptom på at du ikke har det greit. Utvikler du et problem, om det er illegale rusmidler eller alkohol, er det ikke gøy lenger. Rusen er selvmedisinering og en flukt, sier Oda Marie.

Da jeg ble kjent med andre, forsto jeg at jeg ikke var annerledes

Hun begynte da hun var 13 år gammel, og sluttet da hun hadde fylt 20.

– Jeg var ikke så ødelagt som jeg trodde

Oda Marie fikk hjelp til å få seg en jobb, hun fullførte videregående, tok sertifikat og kom inn på vernepleierstudiet.

– Da jeg ble kjent med andre, forsto jeg at jeg ikke var annerledes. Alle har sin last. Jeg var ikke så ødelagt som jeg trodde, og fant en tilhørighet. 

I dag er hun ansatt på Stasjonen, et lavterskel helsetilbud for rusavhengige sentralt i Stavanger. Et tilbud hun selv benyttet da hun var i aktiv rus.

– Jeg kunne blitt erfaringskonsulent, men for meg var det viktig at min rusbakgrunn ikke skulle bli en identitet. Jeg ville ikke at erfaringene mine skulle farge fremtiden min for mye.

Jeg håper jeg kan være en inspirasjon, men jeg kan ikke fortelle noen hva de skal gjøre

Hun bruker egne erfaringer, men kjenner hun må være forsiktig. Hun er opptatt av å skille mellom å være fagperson og erfaringskonsulent.

Treffer kjente fra rusmiljøet på jobb

– På Stasjonen treffer du folk du kjenner fra rusmiljøet. Hvordan oppleves det?

– Det er bittersøtt. Mange har hatt det tungt lenge. Noen har mistet tenner og er synlig slitne, mens jeg har bygd meg opp og klart meg. Jeg håper jeg kan være en inspirasjon, men jeg kan ikke fortelle noen hva de skal gjøre.

Det som funker for en, behøver ikke funke for en annen. Brukerne av Stasjonen er i aktiv rus. Forsvinner de, vet ikke de ansatte hvordan det går.

– Kanskje er de i behandling, i fengsel eller kanskje de ikke lever lenger, sier hun.

Oda Marie brenner for feltet, har et hjerte for brukerne og blir nok på Stasjonen inntil videre. Som vernepleier kan hun velge mange andre målgrupper dersom det blir for tøft.

– Jeg tenker at selv om avhengighet er en sykdom, er det mye vi kan gjøre selv. Jeg tror det har hjulpet meg. At jeg kommer fra en normal ressurssterk familie. Mange av de jeg møter på jobb på Stasjonen, er vokst opp med rus og omsorgssvikt.

Når krisen kommer

For Oda Marie gikk alt bra veldig lenge. Så havnet hun i en livskrise i forbindelse med et samlivsbrudd. Livet ble veldig vanskelig.

For meg er trening et viktig verktøy. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten

– Jeg lurte på hvordan jeg kunne håndtere det uten rus. Et sykt godt og fint nettverk og familien betydde mye. Jeg var også heldig fordi jeg akkurat hadde kommet i gang med trening. For meg er det et viktig verktøy. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten.

Om alt er kaos når hun går inn i treningsstudioet, føler hun seg mye lettere når hun kommer ut.

– Det er en time satt av til meg selv der jeg kan kjenne på følelser, kjempe og slåss med meg selv. En time der jeg verken er mamma, datter eller kollega. Det min tid, forteller hun.

Hun har vært selvkritisk og ment hun har hatt liten verdi.

Thomas sier at den følelsen går igjen hos mange. – Når du skal jobbe deg inn i samfunnet og ta på deg nye roller, vil du gjerne bli bedre enn andre. Min studie viser at for mange holder det ikke å bli «vanlige», de tenker at de må være perfekte supermennesker.

Sammensatte problemer trenger lange løp

– Studien slår fast at endring tar tid. Hvordan kan vi få gitt de som trenger det, nok tid?

– Rent praktisk kunne vi gi kommunale instanser nok ressurser til at dedikerte personer kunne følge et visst antall personer med ukentlig kontakt og hjelp til jobb, økonomi, aktiviteter og andre ting som trengs for å få et meningsfullt liv, sier Svendsen.

Riksrevisjonens rapport om Helse- og velferdstjenester til personer med samtidige rusmiddellidelser og psykiske lidelser slår fast at feltet ikke klarer å få til sammenhengende tjenester. Det er for fragmentert og lite systematisk.

– Det er noe vi ikke får til, og jeg stiller meg spørsmål om hvorfor. Sammensatte problemer trenger lange løp. Vi er for opptatt av å avslutte istedenfor å gi mer tid til dem som ønsker det.

Jeg lurer på om vi stiller for store krav for fort, og om rammene er for strikte

Få plasser i Norge tilbyr 12 måneders behandling eller mer. Det tar noen måneder å komme kognitivt på plass. Det tar tid å klare å ta til seg informasjon, huske og planlegge, mener han.

Må finne rett timing

– Jeg lurer på om vi stiller for store krav for fort, og om rammene er for strikte. Vi må tenke livene til folk, og timing. For å finne rett timing må jeg kjenne deg og ditt mønster. Vi må kjenne hverandre og legge til rette for at vi ikke bytter ut kontaktpersoner hele veien. Relasjonen er viktig, men må ikke være avgjørende.

Har du ikke en venn, en coach eller en i familien som kan støtte deg, mener han vi som samfunn har et ansvar for å legge til rette.

– Vi kunne støttet mange på en mye bedre måte, sier forskeren.