-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
De ukjente kostnadene ved ransaking av narkotika
Et hasjbeslag på 100 gram kan involvere 18–20 mennesker med full lønn. Er det verdt det? spør advokat Endre Skiri i dette debattinnlegget.
Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegget har tidligere vært publisert i Aftenposten og i Advokatbladet.
Endre Skiri er advokat i advokatfirmaet Hasle i Tønsberg.
Rusdebatten herjer, som den alltid gjør. Likevel er det ett aspekt av debatten som ikke blir særlig belyst. Dette er hvilke prosesser og kostnader en ransaking med funn medfører.
La oss si at en rusavhengig blir tatt for å oppbevare 100 gram hasj. Vi kan kalle ham «Preben». Hasjen har en gateverdi på cirka 15.000 kroner (prisen for 1 gram hasj ligger vanligvis på 150 til 200 kroner). Oppbevaring av en slik mengde tilsier en kortere ubetinget fengselsstraff, cirka 30 til 36 dager. En slik mengde kan høres stor ut, men en rusavhengig vil vanligvis røyke cirka 3 til 4 gram om dagen.
Ergo er dette beslaget cirka 25 til 30 dagers forbruk for den rusavhengige. En slik mengde er heller ikke uvanlig, da en rusavhengig kjøper i større kvantum for å få rabatt på narkotikakjøpet, samtidig som han sikrer forbruket over en lengre periode.
Tar bilder av hasjen og veier den
For å ransake «Preben» kreves det to politibetjenter. Ransakingen gjøres på cirka 10 til 20 minutter, hvor de finner 100 gram med formentlig hasj. Betjentene ringer deretter jourhavende i politidistriktet (politiadvokaten som er på jobb) og ber om en avklaring på hva som skjer videre. Politiadvokaten fatter en pågripelsesbeslutning, og «Preben» fraktes av politibetjentene til arresten i egen tjenestebil.
Der blir han tatt imot av to til tre arrestforvarere. Én skriver personalia mens de resterende ransaker ham på ny og fører ham til arrestcellen. «Preben» får da mulighet til å snakke med sin forsvarer. Forsvareren ringer deretter til politiadvokaten for å få pågripelsesgrunnen og sakens dokumenter. Politibetjentene må etter dette skrive en rapport om ransakingen før de blir avløst.
Allerede så langt er syv personer med full lønn involvert i beslaget
En etterforsker tar over saken. Det lages mapper, skrives saksdokumenter, og etterforskeren tar bilder av hasjen og veier den. Allerede så langt er syv personer med full lønn involvert i beslaget. Det gjennomføres avhør, og «Preben» (for enkelhetens skyld) erkjenner straffskyld for oppbevaring av 100 gram hasj.
Avhøret gjennomføres, hvis man er heldig, på én time med etterforsker, forsvarer og «Preben» til stede. «Preben» blir deretter løslatt. Selv ved en erkjennelse vil hasjen sannsynligvis bli sendt i en egen tjenestebil til Kripos, hvor en senioringeniør tar prøver av den (for å sjekke om det faktisk er 100 gram hasj).
Det kan også være at styrken på hasjen undersøkes. Prøvene ferdigstilles og sendes tilbake til politidistriktet.
Kan ta flere måneder å etterforske
På dette tidspunktet har en annen politiadvokat påtaleansvaret for saken (ettersom jourhavende kun er på døgnvakt). Hvis politiadvokaten har lite å gjøre (noe som dessverre sjelden skjer), blir etterforskningen ferdigstilt på noen måneder. I verste fall kan den ta opptil ett år eller lenger.
Politiadvokaten skriver deretter en påtegning (forslag til straff), som sendes til tingretten som tilståelsesdom. En saksbehandler ved tingretten tar imot denne, fastsetter dato for rettsmøtet og bestemmer hvilken dommer som skal ha saken. Berammelsen skal forkynnes for den siktede, og ofte innebærer det at to politibetjenter oppsøker den siktede for å informere om rettssaken.
Nå er det totalt 15 personer med full lønn som er involvert i beslaget
For enkelhetens skyld møter den siktede til rettsmøtet. Her er det kun én dommer og ett rettsvitne til stede, ettersom det er en tilståelsesdom. Rettsmøtet avholdes, og straff blir avsagt. På grunn av tilståelsen blir straffen satt til 30 dager ubetinget fengsel. Nå er det totalt 15 personer med full lønn som er involvert i beslaget.
Dommen ankes ikke og sendes til Kriminalomsorgen for fullbyrdelse. Da involveres en ny etat og dermed en ny saksbehandler. Saksbehandleren vurderer om straffen kan fullbyrdes ved fotlenke (soning med elektronisk kontroll), men kommer frem til at dette ikke kan gjøres ettersom «Preben» ikke har tilstrekkelig gode boforhold, eller at han ikke er sysselsatt.
Løses ikke ved å sone i fengsel
Utgangspunktet om soning i fengsel blir derfor opprettholdt. En annen person i Kriminalomsorgen må undersøke hvor det er ledig fengselsplass, hvorpå saksbehandleren utarbeider nye dokumenter og sender «saken» til for eksempel Ringerike fengsel. Da er det en ny saksbehandler ved fengselet som må organisere dette videre.
Innkallingen til soning må etter dette sendes til «Preben», og forhåpentlig møter han til soningsdatoen. (I motsatt fall iverksettes ytterligere prosedyrer hvor politiet blir kontaktet for å pågripe ham.)
Det er nå totalt 18 til 20 personer med full lønn involvert i beslaget
«Preben» soner sine 30 dager i fengsel. Hver dag han sitter inne, koster den norske stat cirka 2700 til 3000 kroner. Totalt vil bare soningen i seg selv koste staten cirka 90.000 kroner. Den siktede gjennomfører straffen og blir deretter løslatt.
Det er nå totalt 18 til 20 personer med full lønn involvert i beslaget (ikke medregnet fengselsbetjentene og fengselspersonellet som må ivareta ham under soningen).
Man skulle kanskje håpet at det ikke blir flere kostnader etter dette – men «Preben» er rusavhengig. Han har en sykdom som ikke løses ved å sone i fengsel. Han trenger behandling og oppfølging for å komme seg ut av suget etter rus.
Økt incentiv for mer handel
Vel ute av fengselsporten står «Preben» på bar bakke – dårligere stilt enn før. Kanskje er boligen han hadde, blitt leid ut til andre? Kanskje har jobben han hadde mulighet til å få, forsvunnet? Uten behandling vil det å kjøpe narkotika være det han prioriterer først.
«Bakmennene» – folkene som selger større kvanta eller kanskje innfører hasjen selv – blir sjeldnere tatt
Kanskje går «Preben» og kjøper nye 100 gram hasj? Kanskje blir han da pågrepet på nytt? Kanskje har «Preben», noe som ofte dessverre skjer, allerede kjøpt nye 100 gram hasj idet han ble løslatt fra arresten?
Sirkelen er i så fall sluttet – den domfelte vil på ny gjennomgå den samme prosessen som beskrevet ovenfor.
«Bakmennene» – folkene som selger større kvanta eller kanskje innfører hasjen selv – blir sjeldnere tatt. Den store risikoen ved de særnorske strenge straffene gjør at narkotikaprisene er svært høye i Norge. Beslaget av hasjen til «Preben» gjør også at man kan selge dobbelt kvanta til kunden.
«Preben» trenger jo nye 100 gram hasj for å tilfredsstille behovet sitt, uavhengig av om han blir pågrepet eller ikke. Dette medfører en økt gevinst og et økt incentiv for mer handel for bakmennene.
Er det verdt det?
Det finnes ingen eksakte tall på hvor stor den samfunnsøkonomiske kostnaden er for den norske stat ved en slik ransaking. Likevel er det et viktig spørsmål man må stille seg: Er det verdt det?
