Dagen som endret alt

– Dagens ungdom tror at rus bare er gøy og moro. Og mye av musikken som blir laget i dag glorifiserer narkotika. Den nevner ikke all dritt som følger med bruk av rusmidler, sier Nikita Rodriguez.

– Men det gjør jeg, sier hun. — Og det vil jeg fortelle om. I disse dager kommer hun ut med sin nye låt Bagasje.

– Den har jeg skrevet som en form for terapi. Bagasje handler om å bære på traumer og vonde ting som har skjedd. At man ikke er alene. Og om rus.

Nikita kom selv ut av alt sammen i tidlig 20-årene. Noe mange av hennes nærmeste ikke klarte.

– Det har motivert meg til å ville stille opp for dem.

Men først tilbake til 19. mai 2008.

En helt uvirkelig situasjon.

— Min søsters kjæreste fortalte at Madeleine hadde blitt tatt med 22,4 kilo kokain på flyplassen i Cochabamba i Bolivia. Sammen med to venninner. Og sin to år gamle datter. Kokainet var pakket inn i et par Adidas-bager.

– Først trodde jeg han tullet, forteller Nikita.  Så gikk det langsomt opp for meg at det var sant.

Tvillingsøsteren hun elsket, og trodde hun kjente, satt nå i varetekt i Latin-Amerikas fattigste land. Sammen med kvinner som hadde begått ran og drap. Og med seg i fengselet hadde hun sin to år gamle datter.

–  Det var en helt uvirkelig situasjon, sier Nikita.

– Jeg var så sint.  Vår eldste søster hadde akkurat dødd i trafikkulykke og vi var fortsatt i sorg over henne. Og så skjer dette!

Tre av barna i familien hadde allerede mistet moren sin. Nå ville enda ett barn vokse opp uten moren sin.

Plutselig var det så mye familien måtte finne ut; Hvor lenge kunne Madeleine bli nødt til å være i fengselet? Hvordan hadde hun det der? Hva ville skje nå? Og: hvordan hadde Madeleines lille datter det?

– Tre uker senere dro vi til Bolivia for å hente tantebarnet mitt hjem til Norge. Det var en av de vanskeligste dagene i mitt liv, sier Nikita. Å måtte ta henne fra moren sin. De var tett knyttet til hverandre. Den lille jenta gråt etter moren sin dag og natt hele det neste året.

Syv år senere dro hun tilbake til Cochabamba

Det var tungt, Nikita hadde ikke sett Madeleine på syv år og visste ikke hva hun kom til. På flyplassen i Cruz ble hun møtt av en helt ukjent person som fulgte henne til Cochabamba der søsteren hennes satt fengslet. 

– Jeg husker at jeg gråt en god stund. Mest av glede. Madeleine så trist ut, men gråt ikke i det hele tatt. Jeg tror ikke hun kjente så mye på følelsene sine. Og det skjønner jeg godt. Ting ville bare blitt vondere.

– Jeg husker at fengselet luktet gatekjøkken. Det var som et lite samfunn. Mennesker satt og smilte. Noen var triste. Andre var mer på vakt og så sinte ut. Folk strikket og hørte på musikk. Noen jobbet.

– Over oss hang det klær. Det var jo ikke noe tak der, bare murer rundt det hele. Det kom ofte familiemedlemmer på besøk til de andre innsatte. Og det var forskjellige grupperinger med forskjellige jentegjenger.

Når Nikita dro hjem til Norge igjen, visste hun at hun måtte samle inn penger til søsterens kausjon. Hun brydde seg verken om hvordan eller hva hun skulle gjøre. Hun måtte bare få det til.

– Jeg var igjen blitt minnet på at min tvillingsøster satt i et fengsel som ikke var levelig. Det å vite at hun bodde under slike forhold var vanskelig. Jeg så at fengselet begynte å tære på psyken hennes. Hun var nødt til å komme seg ut derifra.

Trengte all den hjelpen og støtten hun kunne få

I 2016 klarte Nikita å samle inn 150 000 kroner til å kausjonere ut søsteren. Hun fikk hjelp fra bloggere. Gjorde intervjuer. Brukte sosiale medier og engasjerte folk til å forstå at Madeleine er en norsk statsborger som tok feil valg. Et valg hun virkelig angrer på. At det ikke var forsvarlig å la henne sitte i dette fengselet. Og at hun trengte all den hjelpen og støtte hun kunne få.

– Jeg er utrolig takknemlig for all den støtten, kjærligheten og hjelpen vi fikk fra så mange i den perioden, sier Nikita. Hun klarte å samle inn pengene, og Madeleine får nå lov til å sitte i varetekt utenfor fengslet. Men hun har fortsatt ikke lov til å forlate Bolivia.

– Ja hun er der fortsatt. Når jeg endelig fikk henne ut mot kausjon, stoppet også soningen. Så hun må inn og sone resten av dommen sin. Kausjonene var bare en pause i soningen. Og den nittende mai i år er det 14 år siden søsteren min ble fengslet i Cochabamba.

– 14 år, tenk det, sier Nikita!

Madeleines lille datter, som var to år da det skjedde, har vokst opp hos tvillingenes mor. Nå er hun 16 år. Og begynner på videregående etter sommerferien.

Nikita skryter av moren sin som har tatt var på barnebarnet sitt de siste 14 årene, igjennom tykt og tynt. Med hjelp av henne selv.

– Og niesen min har blitt en utrolig smart, vakker, oppgående og reflektert ung jente. Jeg er mega stolt over å være tante til henne, sier hun.

Jeg følte meg fengslet

Nikita forteller at alt dette har preget henne følelsesmessig. At hun i mange år var nødt til å distansere seg fra sine følelser. Ikke turt å kjenne etter.

– De første årene feiret vi ikke en gang jul. Jeg følte meg fengslet, hadde ikke samvittighet til å leve livet til hundre prosent, siden Madeleine ikke kunne det.

De to søstrene snakker nå med hverandre daglig.

– Det er utrolig trist og se at søsteren min har kastet bort så mange år av livet sitt på dette.

Men jeg er glad i henne, og håper at hun snart kan komme hjem igjen til Norge og familien sin igjen. 14 år borte føles som en evighet, sier Nikita!

– Lurer du noen gang på hvorfor hun gjorde det, spør vi?

– Jeg vet hvorfor hun gjorde det, sier Nikita, kontant. Madeleine har fortalt meg alt. Men dette er ikke min historie å fortelle, så det vil jeg la søsteren min selv få gjøre.

Å bære på en bagasje i livet

I dag legger Nikita ut sin nye låt Bagasje på Spotify.

– Den handler om å bære på traumer og vonde ting som har skjedd. At man ikke er alene. Og om rus.

Hun hadde først ikke tenkt å gi den ut, forteller hun. Den ble skrevet som en form for terapi.

– Men så bestemte jeg meg for likevel å legge den ut. Dette temaet er så viktig å prate om. Det er så mange der ute som har opplevd, eller opplever det jeg snakker om: Rusen fører til tragedier. Den ødelegger familier, relasjoner og liv. For når man først blir fanget av rusen, er man fanget, sier artisten.

– Men dagens ungdom tror at rus bare er gøy og moro. Og mye av musikken som blir laget i dag glorifiserer narkotika. Den nevner ikke all dritt som følger med bruk av rusmidler.

– Men det gjør jeg, sier hun. Og det vil jeg fortelle om.

Nikita vet hva hun snakker om. Livet på Haugenstua har vært fargerikt og morsomt. Men også veldig tøft i perioder. Med mye rus og kriminalitet.

Nikita forteller at hun har opplevd mange venner i psykose. Og mange som har slitt med psyken sin på grunn av rus. Hun kom selv ut av alt sammen i tidlig 20-årene. Noe mange av hennes nærmeste ikke klarte.

– Det har motivert meg til å ville stille opp for dem. Det er spesielt en barndomsvenn, som har vært heroinist i mange år. Ham har jeg hjulpet i mange situasjoner hvor han har trengt meg.

Langt fra godt nok

Hun ønsker seg bedre og flere tilbud til de unge, og de som sliter. Og mener det som eksisterer i dag er langt fra godt nok.

– Rus og avhengighet er en pandemi, sier Nikita. Hadde det vært nok tilbud der ute hadde mange unge ikke havnet på kjøret. Vi trenger flere dyktige mennesker som kan bidra til at færre havner utpå. Og som kan guide dem igjennom tøffe perioder.

Livet går videre

I mange år etter at Madeleine ble tatt bar Nikita selv på sorg og sinne. Men med låtene: Livet går videre og 10 years, så fikk artisten bearbeidet mye av de følelsene hun satt på, sier hun.

– Nå har jeg endelig lagt den vonde tiden bak meg. Jeg lever livet til det fulle. Og gjør alt jeg ikke fikk gjort da jeg var tjue, sier Nikita, med et smil.

Link til låten Bagasje på Spotify:

Her er teksten på Bagasje - ©Nikita Rodrigues 2022

"Ingen ting fenger, lenger

for du spiller på samme strenger

tråkker i samme terrenger

henger med samme gjenger dag inn og dag ut

kaster bort dager på lat rus, går på NAV kurs

Store visjoner men gidder ikke å lage plan

oppe hele natta og dagdrømmer hele da´n

Du gir så faen for det er bedagelig å være narkoman

Etter du har stikke nåla inn i din venstre arm

Smack Smack! borte fra din virkelighet

Ditt fargespekter mangler farger malt i din grådighet

Svart, mørkt, grått og trist

prioriterte helt feil og kom alltid til sist

Du var aldri bevisst på dine spontane handlinger

Gjorde blandinger som stressa med dine landinger

landinger, til ett nyktert liv

det er en kamp du må ta så vær positiv.

Men du, du er deg selv og ingen andre

Alle dumme ting har du i deg selv å klandre

prøver å forandre

men ække like lett

Alle har bagasje ikke alle har det fett

Du tar en dose, to doser

BOM i psykose

Full dop pose blir til syk diagnose

eller en overdose du hakke kontroll

beise protokoll, blir så stein som ett troll

koker opp, tar ett trekk

er på topp, faller ned

Hermano helt ærlig, hva skjer med det?

Jeg ser du er på bånn

Jeg v’ikke se deg sånn

Alle vet at stress veier et tonn

Det er tungt å bære

du sliter med en dop affære

helt ærlig når skal du lære:

Du tråkker verdiene dine hardt på tærne

Du har en sønn

Du har en drøm

Men trenger søvn

Så ikke røm ikke tøm be en bønn

Fuck det presset det daglige stresset

som de fleste klarer å mestre

Men du, du er deg selv og ingen andre

Alle dumme ting har du deg selv å klandre

prøver å forandre

men ække like lett

Alle har bagasje ikke alle har det fett

Alle har bagasje, Alle vil feile på en eller annen måte, men det er måten vi kommer oss ut av det som gjør oss sterke.

Hør´a, du vet din sjel er like mye verdt som min, din bror din mor. Vi alle er like mye verdt uansett historie. Vi har en styrke vi ikke kjenner på før vi er i dritten, og vet du hva?

Til og med JEG har vært der.)

Dette kommer rett fra hjerte, det jeg spytter nå

Jeg har følt på smerte blitt tråkka på

nok er nok jeg knocker ned

falske mennesker jeg ikke lenger fucker med

snakker med

Du kvæler lufta som vi delte

med løgner som du spredde til våre allierte

jeg var til stede jeg hørte alt

ikke tro at dine løgner ikke blir fortalt

øyner over alt, jeg puster deg i nakken

spytter følger takten, beaten tenker slakten.

det er sånn vi gjør det i hooden hvor jeg kommer fra

Haugenstua i mitt hjerte helt til min dommedag

hva er det du rømmer fra? Detter vår hovedstad

kriminell i blodåra, iskald vinterdag

Du bare slapper av, jeg jobber hele dagen

jeg har vært fra null til hundre, siden jeg var barn

Men du, du er deg selv og ingen andre

Alle dumme ting har du i deg selv å klandre

prøver å forandre

men ække like lett

Alle har bagasje ikke alle har det fett"