— Det er faktisk ganske kult at man kan bestemme seg for akkurat hva man vil få til!

Rus og Samfunn møter Eva Mari Johansen på et treningssenter i Larvik. Hun ser uforskammet sprek ut. Til tross for at hun nettopp har stått opp fra sengen etter en Covid-infeksjon. 

— Jeg kommer fra Torshov i Oslo, sier hun. Har du sett på Petter uteligger nå? Jeg er født og oppvokst i naboblokka, der hvor han filmet. Så jeg har opplevd mye artig. Foreldrene mine var alkoholikere. Moren min døde da hun var 54. Men pappaen min lever. Han har vært edru i 10 år nå. Det er jeg veldig glad for.

Eva ble født på en behandlingsinstitusjon. Og levde sitt første år der. Så bodde hun litt hjemme, litt på barnehjem og litt i beredskapshjem. Hun begynte å utforske rusen da hun var 13 år. Men klarte etter hvert både å ta utdanning og få samboer og barn.

 — Jeg levde tilsynelatende normalt, sier hun. Men jeg har aldri gått mer enn et år uten å ruse meg, selv om jeg har barn.

Ville egentlig ikke leve lenger

I 2021 måtte Eva flytte fra barn og samboer.

— Det var da jeg flyttet fra barna, jeg begynte å ruse meg hardt.

— Jeg hadde allerede brukt morfinpreparater og piller i flere år. Nå havnet jeg skikkelig på kjøret med sprøyter. Ville egentlig ikke leve lenger.

Vendepunktet kom da hun møtte Kenneth Fauske på Sankthansaften i. 2022. Hun veide 37 kilo. Var bare skinn og bein. «Kanskje på tide å stoppe nå, før du dør», sa han.

Nå har Eva vært rusfri i 16 måneder.

— Jeg tok et valg om å endre livet totalt. Prøve å finne mening i en ganske meningsløs hverdag. Og det har jeg klart! Mye takket være alle tilbudene gjennom A-larm, og I samme båt, sier hun.

Ble syk da hun kuttet ut rusen

 Eva forteller at hun må gå både på cellegift og immundempende medisin. Hun ble syk da hun sluttet å ruse seg. Ble lagt inn på sykehus med blodforgiftning og diagnostisert med revmatisme. Hun var lenge på sykehuset, satt i rullestol.

— Men så kom jeg over på Friskliv og mestring. Det er en kommunal helsetjeneste som skal fremme helse og forebygge sykdom ved å gi brukerne hjelp til å endre sine levevaner. Noen sa at jeg burde bli med på deres treningsopplegg. Og det fenget meg veldig, så da ble jeg med.

Eva begynte på spinning to ganger i uken, men etter hvert var ikke det nok. Da begynte hun i tillegg å løfte vekter.  

— Og siden jeg begynte å trene hver dag, har jeg ikke trengt å ta kortisontablettene mine. Jeg har ingen aktive betennelser. Så lenge jeg trener og bruker cellegiften min riktig da, legger hun til.

— Jeg har funnet ut at treningen er livsviktig for meg. Både for å bli rusfri og være rusfri, men også for å holde formen grei. Treningen gir meg glede og selvtillit. Å bli sterkere føles bra. Også innvendig.

Jeg er en sånn som begynner og slutter på veldig mye, men treningen har jeg klart å holde fast på. Det er gøy, og jeg har det veldig bra.

— Når du trener sånn som jeg, kan du heller ikke tenke på så mye annet. Du må konsentrere deg på det du gjør. Du er hele tiden i kontakt med kroppen, og du må ha med hodet på repetisjoner. Du vil jo ikke miste vektene.

Kroppen er som et forsvarsverk, den gjemmer på litt av hvert.

Jens Kristensen kommer bort til oss.  Han er fysioterapeut for Friskliv og mestring i kommunen. Og en av Evas treningsveiledere.

— Uansett om du spiller golf et sted eller trener med vekter her, så blir du jo helt opptatt av det du holder på med, sier han. Du må fokusere på oppgaven. Og da glemmer du alt annet. Det blir som en meditasjonsform. Høypulstrening kan fungere på den samme måten. Det er når du fokuserer på det du driver med at de dype tankene kommer, sier Kristensen.

— Meditasjon er et sterkt verktøy. Det virker på nesten hva du enn sliter med. Også mindfulness og yoga er bra for å gi slipp på indre spenninger. Kroppen er som et forsvarsverk, den gjemmer på litt av hvert. Tanker og følelser sitter i muskulaturen. Også de vonde. Og om man klarer å slippe dem frem, får man det også bedre, sier fysioterapeuten. 

— Ja, det kan komme vonde tanker og tårer, sier Eva. Men da får man la dem komme.

— Deilig å bare være «Eva som trener».

Hun forteller at også miljøet er viktig. Her er det et godt samhold. Man sitter og prater litt i pausen. Snakke om hvordan man har hatt det.

— Jeg tror det er viktig når man skal bli rusfri, og kanskje står utenfor arbeidslivet, å ha ulike arenaer hvor man kan oppleve mestring. Jeg er i arbeidstrening i A-larm, sier Eva som er utdannet barne- og ungdomsarbeider. Og jeg opplever en masse mestring der. Men der er jeg alltid «Eva som jobber med å ikke ruse seg». Når jeg kommer hit, til treningen, så kjenner de fleste ikke til fortiden min. Det er veldig deilig å bare være «Eva som trener».

— Eva, du må holde litt igjen

Men også trening kan bli for mye, sier hun.

— Ja, du har så mye energi i kroppen, Eva. Du må jobbe med å holde det litt igjen, sier Kristensen. Da vil du lære kroppen din å kjenne.

— Ja, jeg går alltid så veldig inn i alt jeg gjør. Jeg trente seks dager i uken tre timer om dagen. Nå har jeg justert og kommet fram til en time om dagen fire dager i uka, og jeg  passer på å ta pauser når jeg trener. Jeg har gjort mye på egenhånd, men her inne er det både personlige trenere på jobb og spinning-instruktører. Jens og Tone (den andre fysioterapeuten som har jobbet med meg) har vært veldig på meg. Lært meg hvordan skal gjøre ting.

Og nå har jeg også begynt å sykle ute, og det er veldig fin treningsform. Og masse frisk luft.

«Du var jo det morsomste mennesker i verden»

Eva sier at hun aldri har hatt det så bra som nå i hele sitt liv. Hun har ikke lenger russug og lever helt avholds. Kan ikke bruke medisiner og drikker ikke alkohol. Hun er så mye mer til stede i hverdagen. Finner masse glede i helt andre ting.

Hun har jaktet på «kick» hele livet. Gjør det fortsatt litt. Rusen gir et falsk dopamin-kick, og etter år med rus lager kroppen knapt dopamin selv lenger. Som rusfri må man derfor trene den opp igjen for ikke å bli deprimert. I starten isbadet Eva for å bygge opp sitt eget dopamin. Men nå trenger hun ikke det lenger, sier hun.

— Etter mange år med rus, hadde jeg mistet alle barndomsvenner. Så nå ringte jeg til den gamle bestevenninnen min og sa: Herregud, jeg ler så mye. Kan du huske om jeg var veldig morsom før? «Du, du var jo det morsomste mennesket i verden», svarte venninnen. Og nå ler jeg hele tiden. Det er det beste jeg vet, sier Eva. Latterkramper.

Og så elsker jeg rutiner. Å ha rutiner er det viktigste i mitt liv.

— Jeg er aldri ute etter klokka 22. Og jeg legger meg sånn kvart over ti hver kveld. Jeg har manglet den strukturen i livet hele livet. Rutinene i den helt vanlige hverdagen er det jeg setter mest pris på nå. 

Jeg leste et sted at når du gjør en ting 83 ganger, så blir det en vane å oppfatte det som belønning. Så jeg begynte å ta oppvasken klokka 07.00 om morgenen. Og da jeg hadde gjort det i 80 dager fikk jeg en sånn god følelse i kroppen: Det var noe jeg gledet meg til. Og fortsatt gjør, sier Eva.