Sammen - i samme båt

Rus & Samfunn treffer Rune Molteberg og de andre bak prosjektet I samme båt, en dag i begynnelsen av september. Sommeren har akkurat gjort et siste fremstøt for å vise at den ennå ikke har gitt helt opp. Solen skinner fra en skyfri himmel ned på de vakre omgivelsene på Tanum i Larvik.

Prosjektet I samme båt er et lavterskeltilbud for å skape en trygg og sosial arena for rusavhengige og pårørende som ønsker en endring i livet. Sammen restaurerer man en 26 fots plattgatter for å få den på vannet. Men driver også med en masse andre morsomme aktiviteter for å styrke felleskapet og bidra til nettverksbygning.

Dørene til lokalet hvor de holder til, står åpne i varmen. Stemningen inne er på topp. Til tross for at de fleste akkurat har kommet seg igjennom en økt med Covid-sykdom. Latteren sitter løst, og alle er solbrune og avslappede. Det er tydelig at de trives i hverandres selskap.

De jobber sammen, men har ulik erfaring, og litt forskjellige roller her. Rune Molteberg er den som tar imot alle som er interessert i å være med. Viser frem båten og gjør arbeidsoppgaver sammen med dem for å lose dem inn i fellesskapet.

— Vi er en sammensveiset gjeng her ute, sier han. Og vi kan være mange. Når du er ny, kan det sikkert virke litt overveldende. Man må føle at man blir møtt akkurat der man er. Og så lenge man er rusfri når man er her hos oss, så er det greit. For det er jo veien videre vi skal verne om. Akkurat den som passer hver enkelt. Det er poenget.

— Vi heier hverandre frem

— Det er veldig høyt under tak her, kommenterer Siv Ragne Mørk.  Mye pågangsmot og humor. Men også dype samtaler. De kommer helt naturlig. Her kan alle være seg selv, og det er en deilig trygghet. Vel så viktig som selve båtbyggingen. Vi heier hverandre frem. Og vi ler masse. Det er mange år siden jeg har ledd med magen. Og det gjør jeg her. Ofte.

Siv er den som har lengst fartstid i gjengen. Hun er fargerik og får de andre til å le. Men da hun kom, var hun blek og stille, forteller de andre. Manglet livsgnist.

Grunnen til at hun oppsøkte dem var heller ikke den vanlige.

Med dieselkanne til DPS

Kenneth Fauske, en av initiativtakerne til og prosjektleder for I samme båt, forteller:

— Siv, som egentlig begynte å ruse seg først i voksen alder, hadde følt at hun ikke ble hørt. Hun tok derfor med seg en dieselkanne ned til sin lokale DPS. Ikke for å sette fyr på bygget, men som hun selv sier, «for å lage et lite bål på utsiden».

— Inne i mitt forvirrede hode var meningen bare å lage et show. Jeg hadde jo ikke for alvor tenkt å gjøre noe, sier Siv. Og jeg ropte da jeg kom. Laget masse baluba. Men ingen kunne selvfølgelig se inn i mitt hode. De satte ikke pris på opptøyet, kan man trygt si.

Politiet kom, og jeg ble lagt inn. Heldigvis.

Psykiatrien satte henne i kontakt med Grønn omsorg på Langrønningen gård i Kvelde. De driver gårdsarbeid rettet mot psykisk helsevern. Men Siv trivdes ikke på gården. Båtgjengen ble et siste svært halvhjertet forsøk på å vise myndighetene at hun prøvde.

— Men så fant jeg ut at her vil jeg fortsette, sier hun forbauset. Her føler jeg at jeg gjør noe meningsfylt. Selv om de erter meg. Hun kaster et liksom-furtent blikk på de andre. Smiler.

— Det er derfor det er så fint å være her. Man føler at man blir elsket uansett. Etter mange år med rus hadde jeg nesten glemt hvem jeg var. Men her finner jeg tilbake til meg selv.

— Får jobbet litt med seg selv

— Man bygger ny identitet, kommenterer Eva Mari Johansen. Det er derfor dette er så bra.

– Og så får man jobbet litt med seg selv, sier Rune. Det er mange sterke personligheter her og alle vil ha sin plass.  

— Nav spurte meg en gang hva det er som gjør at folk bør være akkurat her hos oss, sier Kenneth. Hva er det vi gjør? Da svarte jeg at vi ikke gjør noe spesielt. Men at vi gir lyst. Og bygger selvfølelse og selvtillit nok til at folk automatisk tør å gå ut i arbeid igjen.

— Vi har to mål. Det ene målet vårt er å få båten på vannet. Men båtjobben er bare 50 prosent av det vi holder på med. Vi har kun to samlinger i uken, og på den ene er vi ute på tur. Så dette er ikke noen arbeidsleir. Det er jo vi alle enige om.

Gjengen ler igjen høyt og lenge.  Det er tydelig at de er enige.

— Den andre halvdelen er å bygge felleskap, kommenterer Rune. Være sammen ut på turer. Skape minner sammen, gjøre ting sammen.

Har du vanskelig for å komme deg hit eller med på tur, så henter vi.

— Og har vi sagt at det blir tur, så blir det tur, sier Kenneth. Selv om det bare er jeg som dukker opp. Det er et prinsipp. Men oftest er vi mange.

Han tenker litt. — Hva er det du pleier å si Siv? spør han. Du kaller oss for en halvtam, helbredende gjeng. Og det er sant. Begge deler.

— Men jeg vet ikke hva vi hadde gjort uten John (John P Bramley), sier Kenneth. Han er ryggraden og strategen vår. John har jobbet i mange år i omsorgsbolig for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Han er den som holder oss i ørene og ser til at alt funker.

Starten på eventyret

Kenneths Fauskes oppvekst var vanskelig. Dette har Rus & Samfunn skrevet om tidligere. (Her kan du lese artikkelen fra august 2022). Moren hans slet med psykisk sykdom, og faren ruset seg. Kenneth som i tillegg hadde ADHD, ble utagerende og stemplet som håpløs. Så tok barnevernet over ansvaret. I mange år ble han flyttet rundt i systemet. Rusen gjorde livet lettere å holde ut. En stund. Men bare en stund. Da Kenneth hadde det som verst ga han seg selv et løfte: «Hvis jeg en gang kommer jeg meg ut av rusen, vil jeg hjelpe andre. Ingen skal måtte føle seg så alene mot systemet, som jeg har gjort.» 

Det var da Kenneth kom til Samtun i Telemark, at han øynet starten på et rusfritt liv.

Nå fikk han også sjansen til å fullfølge løftet. Han søkte om å få tilbringe tid hos A-larm som er en landsdekkende bruker- og pårørendeorganisasjon innen rusfeltet. Og fikk jobb der som gruppeleder. Her fant han ut at det manglet et sted hvor rusavhengige og pårørende kunne jobbe sammen mot et felles mål. Hvor de kunne få smaken på et «vanlig» liv. Uten rus. I felleskap med to andre, vokste så ideen om prosjektet I samme båt frem.

Med hjelp av kolleger, i samarbeid med ettervernet i Larvik kommune, og med prosjektstøtte fra stiftelsen DAM, ble ideen til virkelighet. Kenneth fikk tre andre prosjektledere med seg. Også de rusavhengige. Det lokale næringslivet i Larvik bistod med lokale og båtplass. 22. september 2021 ble I samme båt høytidelig innviet av ordføreren i Larvik.

Nå, to år senere, er prosjektet i full sving. Det har blitt svært populært, og mange ønsker å være med. Både på båtbygging og turer. I høst arrangerte gjengen åpen dag.

— Rundt 70-80 personer fra ulike foreninger og virksomheter i kommunen kom. Og NRK sendte deler av dagen direkte på distriktsnyhetene, forteller en stolt Kenneth.