— Plutselig så jeg verden utenfor meg selv. Foto har redda livet mitt

Han står og venter nederst på Grünerløkka med et proffkamera rundt halsen og et annet i ryggsekken. Klar for fotooppdrag. Slik ser det ut, og slik kunne det ha vært. Morten Lauveng (39) lager saker for landets største mediehus. Men i dag skal det handle om ham sjøl.

— Jeg er klar til å fortelle. Jeg går bare aldri ut uten kamera, sier han.

Første intervju

Han har grudd seg litt. Han har skrevet om seg sjøl på bloggen sin, men er ikke blitt intervjuet før. Men han vil dele. Kanskje kan historien hans hjelpe andre?

Vi starter med en liten tur. Det var slik han fant en ny retning i livet, ved å gå. Langs Akerselva forteller han om vonde opplevelser, men også om vennskap, kjærlighet, foto og foreldrene som alltid har støttet ham.

— Jeg har vært en stor belastning. Det er ikke deres feil at jeg begynte med rus

Den radiostyrte bilen

Han går rett inn noe han ikke har fortalt om på bloggen, noe som har merket ham.

— Da jeg var seks år ble jeg kjent med en eldre gutt på lekeplassen, starter han.

— Gutten hadde en fin, radiostyrt bil. Han var veldig grei og sa at jeg kunne få kjøre bilen om jeg ble med ham hjem. Det ville jeg selvfølgelig.

Gutten var ifølge Morten alene hjemme da de kom for å leke med bilen.

— Innenfor døra forandret han seg. Han låste, ble slem og truet med å drepe både mamma og meg. Jeg gikk inn i et slags overlevelsesmodus og lot ham gjøre det han ville.

Etterpå gikk Morten hjem, og sa ikke noe til noen.

Skamfull og redd

Da han begynte på skolen tenkte han mye på det som hadde skjedd og var redd  gutten skulle gjøre alvor av truslene.

— Jeg var redd på skolen og redd hjemme. Han kunne jo dukke opp hvor som helst. Jeg ville bare gjemme meg, men hadde ingen steder å gjøre av meg, sier han.
Morten mener han lærer fort, men han klarte ikke konsentrere seg.

— Jeg ville ikke høre på lærerne, så de satte meg i spesialklasse. Da føler man seg spesiell på en ikke særlig god måte, sier han.

I fjerde klasse begynte han å skulke. Hvorfor skulle han dit? Ingen var interessert i ham likevel.

— «Du kommer ikke til å klare å bli søppeltømmer en gang, om du ikke skjerper deg», sa en av lærerne til meg. Det skjedde i en formingstime. Jeg ville ikke strikke. Jeg var vanskelig, men bemerkningen brant seg fast.

Til slutt ble han sendt på spesialskole.

Oppdaget kokain

Som 16-åring oppdaget han kokain.

— Jeg følte at jeg hadde funnet løsningen: Et hvitt pulver som kunne ta vekk alt vondt. Når jeg var rusa følte jeg meg fri, sier han.

Morten droppa ut av skolen og begynte i jobb på Posten, men klarte ikke kombinere rus og jobb og ble en periode en del av miljøet rundt Plata. Mens kameratene gikk på skolen, jaktet han på stoff.

— Jeg prøvde alt. Det eneste jeg ikke likte var heroin

I tjueåra ble han sendt til rusbehandling. Der ble han i ni måneder

Jobb, dame og prolaps

Da han kom ut, ville han i jobb. Han klarte å holde seg rusfri, tok førerkort for lastebil, og begynte som langtransportsjåfør. Han traff også en dame og ble samboer med hus og hage.

— Jeg tenkte at nå som jeg levde A4-livet ville alt falle på plass. Men det ble ikke bedre. Jeg var rusfri, men ikke lykkelig. Det var et stort sort hull inni meg, det føltes som å holde pusten. Jeg kjente ikke etter hvem jeg var og hva jeg ville. Jeg bare kjørte på, sier han.

Et prolaps i ryggen førte til langvarig sykmelding. Så fikk han blindtarmbetennelse og ble operert.

— Etter operasjonen fikk jeg voldsomme nervesmerter. For smertene ga de meg morfin. Jeg tror det utløste depresjon, forteller han.

Morten falt tilbake til rus. Samboerskapet røyk. Det samme gjorde huset, bilen og førerkortet

30 års dag på lukket avdeling

Morten ble igjen lagt inn til behandling.

— Men jeg hadde kjørt hardt mot stupet over lang tid. Jeg var for dårlig. Dessuten klarer jeg ikke samtaleterapi.Jeg har mer tro på aktiviteter i naturen, sier han.

Behandlingen ble avsluttet og Morten overført til akuttpsykiatrisk. I seks uker lå han på lukket avdeling. Her tilbragte han 30-årsdagen.

— Jeg lå mest i senga og gråt. Hvorfor skulle jeg leve? Jeg hadde mista alt

 

Forbrukslån og aksjer

På sykehuset fikk han diagnosen bipolar.

 — Før innleggelsen var jeg høyt oppe en periode. Alt gikk i full fart. Jeg tok opp forbrukslån, begynte å handle aksjer og åpnet nettbutikk, Jeg mente at Norge trengte egen butikk for støpejernsmodeller av passasjerfly.

Alt krasjlandet.

Bildet som endret livet

Skulle han bli bedre, måtte han fikse det selv, tenkte han. Mens han lå på sykehuset hadde han fått en ide: Han ville gå langt, hver dag. Han leide et hus en mil fra nærmeste butikk, kjøpte isbrodder til turskoene, varm jakke og 60 liters tursekk. Hver dag gikk han til butikken, i all slags vær. Fra morgen til kveld var han ute sammen med labradoren Nero. Fremdeles var han nedfor, men suget etter alkohol forsvant.

En vinterdag i 2015 gjorde han noe han ikke hadde gjort før. Han tok et bilde av Nero med mobilen. Da han kom hjem ble han sittende og se på bildet.

— Hver gang jeg så på bildet ble jeg glad. Plutselig så jeg verden utenfor meg selv! Fokuset var ikke lenger på de mørke tankene inne i hodet mitt. En fantasisk følelse.

Ny retning

Med Nero ved siden av, musikk på øret og mobilen i lomma, fortsatte han å gå og ta bilder.

— Før gikk jeg og grublet. Etter at jeg begynte å jakte på motiver, så jeg verden på en ny måte. Jeg hadde aldri trodd at det å fotografere kunne hjelpe så mye!

Han flyttet tilbake til byen og fikk napp som fotograf, blant annet i avisa Vårt Oslo.

— Plutselig var jeg midt i livet. Brannøvelser, ballerinaer, fredagsbønn i moske og store demonstrasjoner. Jeg fikk oppleve så mye spennende, sier han. 

Se flere av Mortens bilder nederst i artikkelen.

Han er blitt kjent med seg selv som fotograf nå. Naturen gir ham ro, men engasjerer ikke fotomessig. Mennesker, derimot, får hjertet til å banke fortere. Med kameraet kan han fange øyeblikk og følelser.

— Følelser er det som driver meg, sier han.

Begynte å skrive

Han var aldri noen kløpper i norsk. Likevel begynte han å skrive.

— Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg liker det, og mamma hjelper meg, sier han.

De siste årene har han i ord og bilder fortalt andres historier. Mange han intervjuer har vært langt nede, men funnet sin lidenskap og reist seg.

— Lidenskap er den røde tråden i alle historiene jeg har skrevet. Det er den «gløden» i magen som gjør at man ikke kan stoppe med det man driver med, uansett hva. Den følelsen kan redde liv, sier han.

Han bruker lang tid på å skrive og gruer seg før han skal selge inn en sak. Da han i 2021 fikk vite at saken om krigsveteranen Terje skulle på trykk i VG Helg, gråt han av glede.

— Jeg var så stolt! Jeg skulle ha hovedsaken i landets største magasin. Jeg trodde nesten ikke at det var sant, sier han.

Djevelen på skulderen

Noen sekunder senere kom en indre stemme og ødela alt. Stemmen sa at VG hadde tatt saken bare fordi Mortens fetter jobber der, at Morten ikke kunne skrive, at ingen kom til å ta inn sakene hans fremover.

— Slik snakket jeg til meg selv, sier han.

Morten kaller ham «djevelen på skulderen». Så lenge han kan huske har han vært der. Etter oppslaget skrev han en ny sak og fikk avslag i VG. Han tok det som bekreftelse på at han burde slutte å skrive.

— Men plutselig ringte Dagbladet Magasinet og ville kjøpe saken. Etter det tenkte jeg at «nå må jeg slutte å tenke negativt». Det har kostet meg mye, men jeg har klart det. Jeg er ikke selvdestruktiv lenger, sier han.

— Foto holder meg oppe

Årene med rus har satt spor. Det hender Morten snubler i ordene, eller ikke finner dem. Han blir også fort sliten og klarer ikke en vanlig jobb. Han er derfor uføretrygdet.

— Jeg driver ikke med foto for pengenes skyld. Jeg gjør det fordi det holder meg oppe, sier han.

Ennå tør han ikke kalle seg fotojournalist..

— Jeg har pressekort, men mangler utdanning. Det plager meg, sier han.

Han tror ikke han vil oppsøke noe lærested.

— Jeg opplevde skolen som et overgrep i seg selv. Alle skal inn i den samme betongklossen og komme like ut på den andre siden. Nei, skole er jeg ferdig med,sier han.

Som elev satt han ofte og dagdrømte.

— Jeg så ut av vinduet, men observerte mye. Som fotograf er dette en superkraft! Observasjonsevnen min kunne vært oppdaget, om man hadde drevet skoleavis på en seriøs måte, for eksempel. Noe slikt opplevde jeg aldri.

Straffet seg selv

Som 18-åring kom han over en artikkel om barn som begår overgrep mot andre barn. Da gikk det opp for ham at det ikke var lek han hadde vært utsatt for som barn.

— Man lærer at man skal passe seg for menn med godteri, men gutten som tok meg med hjem var bare noen år eldre. Bildet stemte ikke. Derfor tenkte jeg det var min skyld, at jeg burde ha tatt igjen, slåss mot ham. I dag ser jeg at det var for mye å kreve av en seksåring. Han var jo eldre og fysisk overlegen.

Morten brøt sammen den dagen. Han ringte moren og fortalte hva som hadde skjedd ham. Senere snakket han med en advokat. Advokaten mente det var gått så lang tid at saken ville blitt henlagt. Morten orket ikke en opprivende prosess og anmeldte ikke.

 — Det eneste som plager meg er at han kan utsatt andre for det samme, at han kanskje gjør det ennå, sier han.

Vant fotopriser

Morten vil ikke bli sett på som noe offer.

— Det er ikke synd på meg. Jeg har opplevd fæle ting, men hvem har ikke det? Mange har verre erfaringer bak seg, sier han.

Han har ingen hevntanker og er ikke redd lenger

— Det er mye dritt i verden, men utrolig mye fint også, om man er nysgjerrig og våger å se.

I slutten av november vant et av bildene hans 1.premie i Wikimedias fotokonkurranse Levende kulturarv. Det stemningsfulle bildet av en ung smed på Maihaugen fikk også 1.pris som publikumsfavoritt etter avstemning på Facebook.

— Foto har åpnet verden for meg, sier han.

Noen av dem han har intervjuet er blitt hans venner. Krigsveteranen Terje, som han skrev om i VG, er en av dem. Morten var der da Terje startet med hundekjøring, fulgte ham gjennom Femundsløpet, og sto der da Terje fridde til kona på målstreken i Røros. Han var også i bryllupet, da som venn.  

Fant kjærligheten 

I 2016 fant han selv kjærligheten. Plutselig dukket hun opp på nettet. De hadde vokst opp i nærheten av hverandre, var født med en dags mellomrom, hadde samme verdier og begge var interessert i foto. Nå bor de sammen utenfor Gjøvik.

— Hun er min sjelevenn. Med henne føler jeg med trygg, sier han.

Snart fyller han 40 år. Han er stolt av å ha reist seg og gitt livet en sjanse. «Vær nysgjerrig, lytt til deg selv, finn din lidenskap», er rådet han gir til andre.

Kameraet rundt halsen betyr alt.  

— Nero tente gnisten den vinterdagen. Fotografering redda livet mitt. Ved en tilfeldighet kan alt snu.