— Det verste som har hendt meg førte til det beste som har skjedd meg

— Det verste som har hendt meg førte til det beste som har skjedd meg. Selv om livet fortsatt er tøft, så fikk hendelsen meg i alle fall ut av rusen.

I mange år var Odd Asbjørn Pedersen (46) tungt rusavhengig. Amfetamin ble injisert i store mengder fra morgen til kveld. Samtidig viklet han seg dypere og dypere inn i et kriminelt nettverk på Østlandet. Da han havnet på rømmen i 2011 etter at han havnet i en skyteepisode som passasjer i en bil, ble han mistenkt for å ha medvirket til drapsforsøk. Odd Asbjørn ble frikjent, men forsto at livet han levde begynte å bli farlig. 

— Hadde jeg ikke blitt knivstukket, hadde jeg nok fortsatt i det samme sporet til hjertet hadde stoppet.

Traumene og skadene etter angrepet må Odd Asbjørn leve med. PTSD (posttraumatisk stresslidelse), nervesmerter, utmattelse og utlagt tarm gjør at livet aldri blir det samme, men han ønsker at de vonde erfaringene skal bety noe.

Gjennom podcasten ODD-POD, og for 12 000 følgere på TikTok, deler han usminket og ærlig sine innerste tanker om knivstikkingen, kampen for å komme ut av rusen, kriminalitet og livet etter. Gjester, som Petter Nyquist og andre, bidrar også med sine erfaringer.

— Jeg får stadig gode tilbakemeldinger om at historien min har hjulpet andre. Det betyr mye for meg.

Dagen alt snudde

Det som startet som en helt vanlig vinterdag i mars 2019, ble alt annet enn vanlig da Odd Asbjørn skulle kjøre en venninne til kjæresten sin i Brumunddal for å hente noen saker. Venninna var inne i leiligheten og hentet tingene sine mens Odd satt i bilen og ventet. Da hørte han et hyl.

Han stormet opp til leiligheten hvor han så venninna liggende foran døren. Det oppsto en konfrontasjon, og Odd Asbjørn slo til mannen. Da han forsøkte å hjelpe venninnen opp, kjente han tre dunk i ryggen. Han følte ingen smerte i det den 20 centimeter lange kniven traff.

Det ble et helvetes basketak. Han husker at han spyttet ut tre tenner etter at siste stikk traff han i kinnet. Da slåsskampen er over hadde til sammen åtte knivstikk truffet i buk, bryst, ansikt, rygg og nakke. Men til tross for skadene hadde Odd Asbjørn klart å overmanne knivmannen og slå han ut.

— Hadde jeg ikke overmannet han, ville han drept meg. Gjerningsmannen hadde promille og har uttalt i retten at han ikke husker så mye av episoden.

Desperat etter å komme seg vekk og få hjelp, klarte Odd Asbjørn og venninna å komme seg inn i bilen. Han var hardt skadet, men kjørte selv omtrent tre kilometer mens han hadde alarmsentralen på telefonen. De ventet på ambulansen på en døgnåpen bensinstasjon ved E6. Inne på stasjonen begynte rommet å spinne, men Odd Asbjørn klarte si noen ord før han måtte legge seg ned.

«Er det noen som er redd for blod så snu dere unna, jeg er skadet!»

Kjente livet ebbe ut

Folk strømmet til for å hjelpe til med å stoppe blødningene. Odd Asbjørn kjente livet ebbe ut. Han tok opp telefonen sin for å ringe foreldrene sine, og si farvel.

— Jeg følte jeg måtte fortelle dem hva som hadde skjedd så de ikke satt igjen med masse spørsmål. Jeg var helt klar i hodet. Jeg var sikker på jeg kom til å dø.

Legene trodde heller ikke han ville overleve. Skadene var enorme, men det var puls og legene begynte å jobbe. Han ble hasteoperert på Hamar sykehus og videresendt til Ullevål.

Punktert lunge, lever og nyrer var skadet, milten måtte fjernes og tykktarmen var kuttet på tre steder. Rapporten fra Ullevål sykehus er på 100 sider.

— Jeg har ikke lyst til at denne hendelsen skal forfølge meg eller gjerningsmannen lenger.

Det er fire år siden, og for meg er det tiden etter som er viktig.

«Hører du meg Odd? Kan du klemme hånda mi?»

I fire uker lå han i koma på Ullevål sykehus. Den første uken måtte han opereres igjen på grunn av blodforgiftning, han lå med åpen buk og høy feber i tre dager. Legene fortalte familien at de måtte forberede seg på det verste.

Moren og faren tok inn på hotell i nærheten og hele familien satt hver dag på skift og holdt hånda hans og håpet på et livstegn. Odd Asbjørn har vage minner hvor han hører stemmer, men ikke klarer røre seg.

Fire uker gikk uten livstegn og familien vurderte om pustemaskinen skulle slås av slik at han kunne få slippe. Odd Asbjørn hadde alltid vært tydelig på at han ikke ønsket å leve som grønnsak.

Men en dag klemmer han hånda tilbake. Faren roper ut i ekstase at han hadde fått kontakt og sykepleiere kommer løpende. Faren ber Odd Asbjørn om å klemme to ganger om han hører han, og Odd svarer med å klemme igjen.

— Jeg hørte bare «Fy fader, du er helt rå Odd Asbjørn, og jeg er så stolt av deg!». Når jeg åpnet øynene så jeg mor og far som to tegneseriefigurer. Jeg var helt fjern.

Tilgav gjerningsmannen

Familien var glade for at han overlevde, men for Odd Asbjørn hadde helvetet akkurat begynt. Hodet var klart, men han kunne ikke bevege seg eller kommunisere, han husker panikken når han ikke fikk puste eller sagt fra at han ville ha vann. 

— Tårene rant fordi jeg var redd og tørst. Alle trodde jeg var i smerter og ga meg mer medisiner. Jeg var jo allerede kraftig medisinert, jeg hadde ikke så vondt.

Det ble en lang og tung rehabilitering på Tømmerli rehabilitering. Han ønsker ikke å kritisere Tømmerli og de ansatte der, de gjorde det beste de kunne med midlene de hadde. Men Odd Asbjørn mener han skulle vært på Sunnaas. I tre måneder var han sengeliggende. Han slet med depresjoner, smerter og angstanfall. I perioder ville han bare dø.

— Jeg gråt av smerter og var livredd nesten hver dag. Jeg burde hatt psykisk oppfølging og traumeteam rundt meg. Det eneste tilbudet jeg fikk var en fysioterapeut som ba meg reise meg opp fra senga.

Angsten ble ikke bedre da politiet ved en feil slapp knivstikkeren ut av varetekt. Drevet av hat mot gjerningsmannen bestemte Odd Asbjørn seg for å lære å gå igjen, han skulle ta hevn.

— Det gikk en faen i meg. Jeg ville kontakte gutta i miljøet og få levert en pistol. Og skyte både gjerningsmannen og meg selv. Så hadde vi vært ferdige med den saken.

Etter hvert innså han at hatet som drev ham kostet de nærmeste rundt ham mye. Odd Asbjørn bestemte seg for å roe ned sitasjonen og å tilgi gjerningsmannen. Det ble et vendepunkt. Gradvis gikk det opp for Odd Asbjørn at han måtte tilgi for å få det bra med seg selv igjen. Han har skrevet et brev til gjerningsmannen, som ble dømt til seks års fengsel for drapsforsøk. Han har ikke sendt det ennå.

— Jeg kunne tenke meg å snakke ut med han, men er usikker på om han vil det. Man blir ikke bedre av å bære på sinne. Folk sier at det er stort gjort av meg å tilgi, men jeg gjør det jo for min egen del. Det er det første ærlige jeg har gjort for meg selv.

— En utrøstelig følelse

Han kommer fra et godt hjem, med gode foreldre og en lillesøster. Faren eier et transportfirma og moren var selvstendig næringsdrivende. Alt lå til rette for at det skulle gå bra med han. Som storebror passet han på søsteren sin, men etter hvert som tiden gikk tok søsteren over omsorgsrollen. Søsteren har i dag familie og en god jobb. Odd Asbjørn havnet tidlig i rusavhengighet. Han har han brukt mange timer med selvransakelse for å finne ut hvorfor hans liv ble så annerledes.

— Jeg kjenner hver gang jeg prater om dette at jeg får en sånn utrøstelig følelse i kroppen.

Dette har gjort så mye med de rundt meg. Jeg blir bare lei meg egentlig.

Fra sjuårsalderen ble han medisinert for epilepsi, og høye doser medisiner gjorde barndommen til en tåke. Han følte seg annerledes og utenfor. Han bråsluttet med medisinen i ungdomsårene, da vokste det fram en ukontrollert uro. Odd Asbjørn roet seg ned med alkohol, og begynte å vanke ute om natta.

Salg av biler ble til salg av amfetamin

Fra begynnelsen av tjueåra var han sjelden edru. Han finansierte livsstilen med å selge alkohol og drive med kjøp og salg av biler.

Men da han ble tatt for forsikringssvindel måtte han sone sin første dom. Straffen gjorde lite nytte. Han gikk inn i fengsel som en småkriminell, og kom ut med nye kontakter og samarbeidspartnere i det kriminelle miljøet på Østlandet. 

 Jeg var en av de mest aktive amfetaminselgerne på Hedmarken.

Mens Odd Asbjørn jobbet i garasjen satt politiet på andre siden av veien og spanet.

Etter at amfetaminkjøret begynte da han var i midten av tjueårene, ble det etter hvert vanskelig å drive bilbutikken. Salg av biler ble byttet ut med salg av amfetamin, og det ble etter hvert nødvendig å ha våpen til beskyttelse i hverdagen.

Politiet har brukt enorme ressurser på spaning og razziaer for å prøve å stoppe ham, noe Odd Asbjørn mener ikke hjalp stort. Han har ikke drevet med ran og vold, men ble blendet av raske penger og fine biler. Han har hatt en spesiell forkjærlighet for amerikanske biler, noen som hang igjen etter han så Smokey & Bandit som barn.

Odd Asbjørn sier han aldri har hatet politiet, men hatt problemer med enkeltpersoner. Det er små forhold i Brumunddal, og alle kjente alle. Når Odd Asbjørn fikk trøbbel med politiet ble det veldig personlig, og han kunne hevne seg med for eksempel å spinne opp plenen til politibetjenten. Selv om han aldri ble tatt, visste de nok hvem som hadde gjort det.

— Jeg har jo aldri sloss med deg, Odd Asbjørn

Andre politifolk valgte å se Odd Asbjørn for hvem han var, og ikke for hva han gjorde. Det er disse betjentene som har gjort inntrykk og de han fortsatt har en god tone med. En av dem er politistasjonssjef Øyvind Buraas. Han var den første som arresterte Odd Asbjørn, den gangen for besittelse av to gram amfetamin. Likevel har de to alltid hatt en slags respekt for hverandre.

— I den perioden var vi veldig tett på miljøet. Jeg har jo alltid visst hvem Odd Asbjørn var, vi har vokst opp sammen. Jeg har jo aldri sloss med deg, Odd Asbjørn. Det har vært en gjensidig respekt og forståelse, sier Buraas.

Odd Asbjørn har sonet i fengsel tre ganger og sittet på glattcelle så mange ganger at han har mistet tellinga. Han er bekymret for ungdommene når debatten igjen går om rusforebygging i form av bøter, straff og fengsel, mens kommunene parallelt legger ned ungdomstilbud og kutter i behandlingstilbud.

Stasjonssjef Buraas mener tidene har forandret seg mye fra den gangen Odd Asbjørns kriminalitetshistorie utspilte seg, og at det i dag er mer utfordrende for politiet å avdekke rus hos mistenkte. Han mener politiets rolle endrer seg i takt med tiden, og påpeker at deres rolle på rusområdet ikke bare handler om å avdekke bruk av narkotika, besittelse og salg.

Det handler også om beskyttelse, for det er ganske høy risiko i rusmiljøet for å bli utsatt for kriminalitet. Det er jo Odd Asbjørn et levende eksempel på.

Odd Asbjørn har også forandret seg, noe Buraas syntes er fint å se.

— Jeg skal jo ikke si at han har kastet bort tjue år av livet, for det er jo den erfaringsbasen han bruker nå. At han har klart å snu de erfaringene til noe positivt, både for seg selv og for andre, det syns jeg er veldig fint, sier Buraas.

— Politikerne må bruke kompetansen vår

Gjennom TikTok kjenner ungdommene godt til Odd Asbjørn, som ofte slår av en prat med dem. Siden han har valgt å være så ærlig om sine utfordringer i livet, opplever han at ungdommene snakker åpent med han om rus og utfordringer. Det som ofte går igjen, er manglende aktivitetstilbud for de som ikke passer inn i det tradisjonelle idrettsmiljøet.

— Det er lettere å åpne seg for noen med lignende erfaring med rus og psykisk uhelse, enn politiet. Det koster mye å lage tilbud, men det koster mer å la være.

Nylig møtte han Bård Hoksrud på Stortinget og holdt foredrag. Han ønsker å jobbe videre med politikerne for å finne de beste løsningene lokalt, men er ikke opptatt av hvilket parti man hører til.

— Jeg ønsker å være en erfaringskonsulent for alle og håper at flere med erfaringskompetanse melder seg inn i lokalpolitikken.

Odd Asbjørn ønsker at de som lager lover og regler skal bruke kompetansen til de som har vært i gjørma, og kommet opp igjen. Når justisminister Emile Enger Mehl og regjeringen nå skal legge frem nye lovforslag for å gi politiet virkemidlene til å avdekke rusbruk i ungdomsmiljøer, blir Odd Asbjørn bekymret. Han er redd for at en fagpolitisk kjerne med politikere og jurister nok engang skal kjøre hard politikk mot mennesker med rusproblemer.

— Hvor er Arild Knutsen som er tett på miljøet hver dag? Hvor er Mikael Ali som kjenner gjeldproblematikken? Eller Kjell Torstein Hagen og alle brukerorganisasjonene som har masse erfaring. Hvorfor er ikke de invitert rundt bordet? De trenger å bli lyttet til.

Kjell Torstein Hagen og Odd Asbjørn, sammen med flere samarbeidspartnere, er i gang med å arrangere «Bli sett konferansen» på Storefjell i slutten av oktober, sammen ønsker de å sette søkelys på utenforskap og mobbing. De har invitert flere politikere, og håper mange vil ta turen innom.

En seig kamp i hverdagen

Odd Asbjørn ruset seg for siste gang i juletider i 2019. Det gjorde ikke livet hans bedre. Angsten og depresjonen herjer med han fortsatt, sammen med smerter og utmattelsessyndrom som kan slå han ut i flere dager.

«Bare du slutter å ruse deg, Odd Asbjørn, så vil alt ordne seg», sa de. Det er det dummeste jeg har hørt! Det er da problemene starter. Det er så omfattende å komme seg ut av rus.

Han skulle ønske han kunne jobbe mer enn hva helsa tillater. Det er et blodslit å rydde opp i gammel gjeld og komme i form. Han har allerede gått ned 35 kilo og har syklet Birken. For Odd Asbjørn er det viktig å være i konstant utvikling. Når han fyller femti er målet at det fysiske, psykiske og økonomiske skal være på plass.

I hverdagen er det kjæresten Anita som bærer lasset. Situasjonen sliter på dem begge. Høye medisinutgifter, dårlig økonomi og alvorlig sykdom i nærmeste familie preger hverdagen.

Odd Asbjørn beskriver seg som en positiv person, men det har blitt mange tårer det siste året. Mye galgenhumor og forståelse for at det er omstendighetene det er noe feil med, ikke kjærligheten, gjør det litt lettere.

— Hadde det ikke vært for Anita, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg kan ikke med hånda på hjertet si at jeg kjenner på ekte lykke, slik som jeg gjorde før. Men jakta etter lykke kan også være en god ting, for den motiverer meg til å lete, avslutter Odd Asbjørn.