— Det bør være et garantert fravær av sanksjoner

I 2018 etablerte OUS et tverrfaglig og spesialisert behandlingstilbud (TSB) for personer som overlevde en overdose.  Ambulansepersonell som hadde satt motgift, kunne nå tilby pasientene en akuttinnleggelse til rusakuttmottaket (RAM) direkte etter at pasientene hadde blitt reddet. Målet var å hjelpe de rusavhengige til et bedre liv og forebygge nye overdoser.

Personalet på RAM rustet seg til de nye arbeidsoppgavene ved å skaffe nødvendig utstyr og gjennomgikk akuttmedisinsk undervisning, inkludert simulatortrening. Det ble brukt store ressurser for å planlegge tilbudet – noe også brukerrådet på RAM deltok i. Man anslo at 10 prosent av overdosepasientene som tidligere nektet å bli med ambulansepersonell til videre observasjon, ville takke ja til dette nye behandlingstilbudet. Det ville bety omkring 100 pasienter i året.

Slik gikk det ikke.

En forskergruppe fra «RusForsk» spurte tre erfarne ambulansearbeidere, tre klinikere på RAM samt seks rusavhengige om hvorfor tilbudet ikke ble brukt. Her kan du lese om studien som ble gjort «Ubenyttet behandlingstilbud ved rusakuttmottak – en kvalitativ studie» . Rus & Samfunn gjengir hovedfunnene, slik de er beskrevet i artikkelen, og vi har fått førsteforfatter Eline Borgen Rognli til å belyse brukerperspektivet spesielt.

Forskningsresultatene

Hovedfunnene handler om for dårlig informasjon om tilbudet, uklare kriterier for innleggelse og at kommunikasjonen mellom ambulansepersonellet og RAM ble for tidkrevende og omstendelig. Konsekvensen var blant annet at pasientene mistet motivasjonen for tilbudet og derfor endte med å si fra seg den spesialiserte behandlingen.

Gapet mellom hva de rusavhengige selv ønsket i et slikt behandlingstilbud og hva som ble tilbudt, er det tredje hovedfunnet. Sanksjonene pasientene ble møtt med da de ble innlagt på RAM, gjorde tilbudet lite attraktivt. Konkret betydde det for eksempel at rusmidlene som pasienten hadde på eller med seg, ble konfiskert og destruert.  Redselen for at pasientene ville bli kastet ut av LAR-programmet hvis behandlere på LAR oppdaget hendelsen (for eksempel via felles journalsystem), kunne skremme pasientene.

Det viktigste for de rusavhengige var å overleve, aller helst med tilpassede doser av motgift slik at de ikke fikk akutte sterke abstinensreaksjoner. Deretter ønsket de omsorg i form av mat, drikke, dusj og hvile.  Disse funnene tilsvarer det som professor Vallersnes erfarte på Oslo kommunale legevakt og som ble formidlet i denne artikkelen i Rus & Samfunn. De rusavhengige mente videre at det ikke kunne forventes at man kunne ta stilling til behandlingsplan og -mål rett etter at man hadde vært døden nær. 

Omsorg er en viktig faktor som overses

Psykologspesialist Eline Borgen Rognli som tidligere har jobbet klinisk i rusfeltet, ser mange dilemmaer ved TSB direkte etter overdoser. Det skal ha vært diskusjoner i forskergruppen om ordlyden i konklusjonen før de falt ned på følgende: «Tilbudet må være preget av omsorg, mat og drikke, varme og hvile og med få ting å ta stilling til. Det må samtidig kombineres med nødvendig spesialisert helsehjelp og overvåkning. Valg av videre oppfølging og behandling kan introduseres etter hvert.» 

Lavterskel vs spesialisthelsetjenesten

Rognli deler det hun har erfart i felten:

— Lavterskeltilbudene bruker mer av tiden sin på ren omsorg enn vi i spesialisthelsetjenesten. Der gis det varme, mat, drikke og tid. Der slipper de ansatte å forholde seg til alle kravene i lovverk, retningslinjer og strategier som vi i spesialisthelsetjenesten er forpliktet til å følge. Vi må til enhver tid ha målbar effekt av behandlingen vi tilbyr. Det optimale ville være å gi kanskje så mye som en uke med hovedfokus på omsorg når pasienten bringes til TSB etter en overdose.

Man får ikke til adferdsendring hvis man ikke tar seg tid til å bygge tillit og relasjon. Det har vi rikelig med forskning på.

— Var klinikerne på RAM opptatt av omsorgsbiten?

— Det sa de ingenting om. Så det vet jeg ikke.

— Det kan bety at det er ulike oppfatninger mellom brukerne og helsepersonellet i TSB?

— Vel, vi fikk jo aldri snakke med pasientene ettersom vi først kom i gang med denne forskningen etter at pasientene uteble. Informantene som representerer de rusavhengige i denne undersøkelsen, er personer som lever med omfattende rusproblemer og som vi traff på et lavterskeltilbud.

— Mener du at TSB kan ta seg tid til å dekke de basale behov før man sammen med pasienten setter opp et behandlingsopplegg?

— Det hadde helt sikkert vært godt for pasientene. Men det koster penger. Det positive er at disse spørsmålene diskuteres i fagmiljøene.

Betydningen av sanksjoner

En av konklusjonene fra forskerne lyder slik: «Det bør være et garantert fravær av sanksjoner, og en atmosfære preget av trygghet, tillitt og respekt».

— Hva betyr garantert fravær av sanksjoner?

— Vi må sørge for at pasientene har tillitt til oss og at de vil komme til oss. Tar vi fra dem rusmidler som kanskje er verdt mange tusen kroner og er deres økonomiske trygghet de neste ukene, så er det forståelig at de uteblir. Det er ingen som planlegger en overdose. Man rekker ikke å legge fra seg rusmidlene før innleggelsen slik man eventuelt kan gjøre ved planlagte innleggelser.

— Men dette er komplisert. Man kunne tenke seg å låse inn rusmidlene og gi dem tilbake når pasientene skrives ut. Da ender vi i  dobbeltkommunikasjon ved å utlevere stoffene samtidig som man motiverer for rusfrihet og informerer om den økede risiskoen for ny overdose etter rusfrie dager. For å unngå dette, kunne man finne en modell der pasienten får penger tilsvarende gateverdien av det stoffet man har destruert. Det er kanskje det beste sett fra brukernes perspektiv, men da blir jo institusjonen en «drugdealer». Det er også ugreit og helt sikkert ulovlig. Hvis man ikke visiterer, kan man komme i en situasjon der pasienten fortsatt har tilgjengelig rusmidler som kan bli fristende å benytte inne på avdelingen. Det bryter mot vår plikt til å tilby andre pasienter et trygt og rusfritt behandlingsmiljø. Det er krevende å se på at pasientene våre tar andre valg enn det vi som helsearbeidere anbefaler og tror på. Det må man likevel tåle å stå i.

Lege og professor Odd Martin Vallersnes på Oslo kommunale legevakt forteller at de ikke visiterer eller konfiskerer når stoff ramler ut av lommene. Hva tenker du om det?

— Det er uheldig at det er ulike måter å gjøre dette rundt omkring på mottakene og institusjonene, men dette er skikkelig vanskelig. Klinikere står i en skvis. På en side bør det være likt overalt, men samtidig må det være fleksibelt.

Det finnes ingen ideell løsning, men heldigvis snakkes også dette om i fagmiljøene.

Hva skjer videre?

Enhetsleder Gjermund Vognild på RAM bekrefter at behandlingstilbudet fortsatt eksisterer. Nå kan man også benytte «Angrekortene» som Helsedirektoratet i fjor innførte som en del av Nasjonalt pasientforløp for oppfølging etter rusmiddeloverdoser (tidligere kalt pasientforløp). Det betyr at pasientene kan komme innen 48 timer etter overdosen. Enhetslederen har ikke tall på hvor mange som kommer, men er åpen om at det ikke er mange.

— Hva kan være neste skritt for å bygge opp et tilbud som pasientene faktisk benytter?   

— Vi må trekke veksler på erfaringene på institusjonene rundt i landet. Da er det viktig å bringe inn ulikhetene i geografi, antall pasienter og behandlingstilbud. Vi må tenke skadeforebyggende tilnærming og holde oppe brukerperspektivet. Vi må tørre å melde fra om det som ikke fungerer innenfor lovverk og strategier, sier Rognli.

— Melde til beslutningstakere og de som utformer strategier, retningslinjer og lovverk?

— Absolutt. Det er viktig at helsetjenesten undersøker hva de gjør, også det som ikke går bra. Det var fint at ledelsen på RAM og ambulansetjenesten ønsket forskningen velkommen. «Tidsskriftet den norske legeforening» har også bare vært positiv til artikkelen vår. Vi må fortsette å være kritiske til det helsetjenesten gjør. Det viser forskningen vi har gjort.