— Her er det ingen timebestilling og slett ikke journalføring

Kirkebenkene er løsnet fra gulvet og satt på tvers. Det er kjøkken under galleriet, ved inngangen til kirkerommet. Den eneste dagen kirka er stengt, er søndagen. Det er mye som er annerledes i den mer enn 800 år gamle kirka.

Gateprest Odd Halvor Moen er godt i gang med sjakkspillet ved et langbord midt i kirkerommet.

— Mange kirker framstår som nybygg fordi de er så lite besøkt. Denne kirka blir slitt på en god og folkelig måte, sier Moen om Vår Frue kirke midt i Trondheim. Kirka har vært "åpen kirke" siden 2007.

I det svingdøren til kirkerommet åpner seg, søker øynene mine rett på et stort bilde av en pur ung Jesus som er omgitt av regnbuens farger. Trondheimsmaleren Sverre Bjertnæs sitt bilde, treffer meg rett i hjertet. Mangfold, smerte og sårbarhet.

En dame berører skulderen min og sier; Bare ta brødskiver og konfekt. Kong Håkon-esken på bordet er så stor som den var en gang i barndommen. Dama skjønner at jeg leter etter hvor jeg skal betale, men smiler og rister diskret på hodet.

Ti menn har tatt med seg kaffen og satt seg ved et langbord med fem sjakkspill på rad og rekke. Blant dem sitter Moen. 30-40 kvinner og menn drikker kaffe og prater på ulike språk. Mange smiler og noen ler, noen spiser vaffel med eller uten brunost. Folk i alle aldre går ut og inn av svingdøren. Enkelte med knekk i knærne, de fleste ikke.

Det er en vanlig onsdag formiddag. Gjennom formiddagen skal det bli ludospill på høyre side og sjakk på venstre samt allsang med kirkas band med dans hvis man skulle ønske det. Dessuten er det bønn og åpen samtalegruppe. Alt skjer i det samme åpne kirkerommet. I dag er åpningstiden 11.00 til 15.30. 

Mange minnestunder

Gatepresten Odd Halvor Moen som har hatt denne bymisjonsstillingen de siste 20 årene, tapte sjakken og kan nå overlate spillet til nestemann. Han tar seg tid til å snakke om alle deler av aktiviteten i kirken:

— Vi har mange minnestunder her, starter han.

— Dere dekker bord her inne etter begravelsen er ferdig?

— Det også, men ofte uten at det har vært begravelse her hos oss. Det er mye skam rundt det å falle utenfor på den ene eller den andre måten. Det er ikke nødvendigvis aktuelt for foreldrene å ha begravelsen av sine her. Selve seremonien skjer derfor ofte på hjemstedet. Venner fra sentrum av byen kan ikke eller tør kanskje ikke å reise dit for å delta. Det er ikke sikkert at de vil føle seg velkomne. Da er det fint å ha en egen minnestund her. Vi setter opp et bilde av den avdøde, tenner lys og deler minner og historier. Det er viktig for oss.

Nylig deltok foreldrene til sønnen på en slik minnestund. For første gang traff moren og faren kjæresten til sønnen sin.

— Det var et sterkt møte for mor, far og kjæresten – og for oss. Mange kjente på den sterke kjærligheten og den broen som ble bygget akkurat da. Helt i siste liten.

Moen stryker seg over høyre underarm og kommenterer at hårene reiser seg. Hele tiden snakker han i vi-form. Så forteller han at for en uke siden ble han spurt om å ta et bilde av en av gjestene. Gjesten trodde ikke at det fantes et bilde av han noe annet sted. 

Rom for alle

— Det er ikke noe «vi» og «dem». Det er heller ikke slik at vi som jobber her skal være «hjelpere».  Kirken skal være for oss alle - inkludert mennesker som trenger kirkerommet litt ekstra i en kort eller lang periode. Her handler det om å ha et rom for samtaler, refleksjoner, spill, quiz, humor, alvor, musikk, kultur og mat. Det er ingen timebestilling og slett ikke journalføring av hva som blir sagt.

— Da jeg ble ansatt som gateprest, var «trofast nærvær» det som stod i arbeidsinstruksen. Gateprest var en som skulle jobbe med bostedsløse og rusavhengige. Det gjør vi også, men mye videre enn det, sier han og forteller at Trondheim er en passe stor by for et slikt åpent rom midt i byens sentrum. Han har oversikt over de fleste som har falt langt utenfor.

Gatepresten syns det er trist at ikke alle i Trondheim oppfatter dette som et sted der man kan sette seg ned på en formiddag. Han lurer på om folk tenker at de ikke skal ta fra kaffen, brødskiva eller suppa fra dem som ikke har penger til å betale selv.

— Det er så langt fra det vi tenker. Selv om mennesker har ligget på benkene og sovet, så er rommet fortsatt like hellig og til bruk for alle. Her jobber vi nedenfra og opp. Vi prøver å tilfredsstille befolkningens behov. 

Med «vi» mener han gjestene, frivillige og ansatte. Det er omkring 100 frivillige på lista pluss seks betalte årsverk. Noen av dem har blanding av de ulike rollene; startet som gjest, men blir etter hvert en blanding av flere roller. 

— Under Olavsfestdagene er det fullt trykk her. Masse arrangementer og samarbeidsprosjekter. Det er fullt når vi er 600 mennesker her inne. Turistene strømmer til.

— Mange vil donere penger eller gjøre noe for oss. En gang hadde vi en haug med amerikanske soldater som lå ved kaia noen dager. De ville også gjøre en innsats. En annen gang var det DNB-ansatte som tok en skikkelig rundvask av alle benkene. Matsentralen gir oss det meste av maten, forteller han og viser vei til sakristiet.

Åpen dør rett inn fra gata

Fra sakristiet finnes det én dør til koret med prekestolen og altertavlen og én dør rett ut på gata. Denne sistnevnte døra ble i 1993 satt vidåpen på lørdag formiddag fra klokken 12 til 14. Opptil 40 mennesker kom innom «varmestua» i løpet av formiddagen, med eller uten sigaretten i munnviken. Suppe, kaffe og en prat var innholdet. Og kanskje en sang.

Siden har det vært perioder der de har hatt åpen kirke døgnet rundt. Bålpannene utenfor hoveddøra ble kjøpt under pandemien. Der ute spiller fortsatt kirkebandet når det er vær til det.

I dag spiller de under galleriet. Julemåltidet med opptil 250 mennesker har vært fast takst siden kirken ble «Vår Frue – åpen kirke» med kongen til stede i 2007 (800 års jubileet til kirken).

– Vi spurte riksantikvaren om vi kunne løsne kirkebenkene fra gulvet for å sette dem på tvers. Så ba vi om å få muligheten til å lage et kjøkken under galleriet, ved inngangen til kirkerommet. Med de tilpasningene fikk vi et fleksibelt rom, ikke minst et godt samlingssted midt i kirken.

— Vi fant brosteiner fra gata i byen og la dem på gulvet. Lysene på steinene tennes under gudstjenesten eller bønnemøtet som vi har hver formiddag. Det å ha en rytme på dagen kan være avgjørende for oss mennesker. Stå opp for å spise frokost her kan være en god start på dagen.

Gode samarbeidspartnere

— Hva med konkret hjelp til bosted og juridiske ting som kan være vanskelig?

— Det er det andre innenfor Bymisjonen som holder på med. Rett borti gata her har vi «Bybo» og «Gatejuristen». Der finnes det slik hjelp. Noen herfra følger gjerne.

— Det kan kanskje av og til bli bråk eller at folk trenger akutt helsehjelp?

— Det hender, men egentlig sjelden. Du så kanskje at det var et par politi som kom innom bare for å prate tidligere i dag. Ettersom vi holder til så sentralt, kan politiet være her på kort varsel. Helse- og overdoseteamet fra kommunen er stadig innom her og vi har dessuten direktenummer til dem. Det er helt avgjørende å ha slike gode samarbeidspartnere.

— De lokale politikerne har også alltid vært positive til oss. Kongen åpnet kirken da vi flyttet fra en varmestue og inn i disse lokalene. Selve kirken er fra middelalderen.

Prestens historiefortelling beveger seg raskt langt nede i krypten. Gatepresten er glad i historiene til både mennesker og bygninger.

– Se på historien i bildet til Håkon Gullvåg som vi er så heldig å få låne på ubestemt tid. Det barnet som er plassert inni det frøet i Mariadronningens kropp, rører meg. Det er noe fint med historien om det sårbare barnet vi må verne om. Det er fascinerende å tenke på hvor mange julehøytider vi har snakket om et sårbart barn som var født. Jeg liker så godt bildet som viser at vi mennesker har et slags tilholdssted eller vern under den kvinneskikkelsens armer.

Det er noe med å få være den man er og bli anerkjent for det! Samfunnet forlanger flere og flere eksamenspapirer, ulike attester og tillatelser, for eksempel oppholdstillatelser. Den tankegangen er så langt fra det som vises på det bildet som henger der. Akkurat det snakket vi om i den åpne samtalegruppen i dag, forteller presten engasjert.

— Jeg satte meg helt automatisk i den andre enden av rommet da den gruppa startet. For meg føltes det påtrengende at jeg skulle høre hva som ble sagt. De 10-12 menneskene som satt sammen med deg, tenkte jeg skulle få snakke i fred.

— Interessant betraktning! Jeg så deg sitte i kroken, men det hadde du absolutt ikke trengt. Det er opp til folk hva de vil fortelle og hvem som vil lytte. Det er jo hele poenget! avslutter presten.

Så slukker han telysene på brosteinene sammen med en av dem som har vært der i mange år og som nå styrer blant annet lys- og lydanlegget i tillegg til kirkeklokkene. I morgen blir det nye brødskiver, kaffe og gode samtaler for dem som vil.