"Her har dem samla alle sammen på ett sted. Hva har dem tenkt på, tru?"

En novemberdag i 2022 går Petter Nyquist inn i en leilighet på Torshov i Oslo. Han har lagt sitt vanlige liv igjen hjemme, skiftet til et nytt nummer på mobilen og bærer opp kassene sine med det han trenger. Her skal han bo i 40 dager, helt til 1. juledag, med den samme pengesummen som flere av naboene må klare seg med. For å finne ut en ting: Hvem er menneskene som bor her?

De neste dagene blir han kjent med blant andre Anne Katrine, Nico, Warsame, Line og Per. Nå kan hele Norge bli kjent med dem gjennom seks episoder på TV2.

— Hva var det som gjorde at du ville lage en TV-serie fra disse boligene?

— Egentlig er det et resultat av hva jeg opplevde da jeg ble kjent med Christer i 2016 i etterkant av den første TV-serien. Jeg var mye hjemme hos ham i det han mente var "Oslos verste blokk" på Tøyen. Christer sa: "Her har dem samla alle sammen på ett sted. Hva har dem tenkt på, tru?". I årene etter er jeg blitt kjent med mange i veldig utfordrende livssituasjoner og fikk jo høre ryktet om ett område på Torshov, som flere omtalte som "der ingen vil bo".

Det er nettopp det Petters nye TV-serie i seks episoder heter: "Petter - der ingen vil bo". Og det er mange grunner til ikke å ville bo i en av de 600 kommunale leilighetene som er samlet i et område: mange beboere med rusutfordringer og psykiske problemer og krevende episoder som skyting og knivstikking i nærmijøet.

Men etter å ha bodd 40 døgn i en av leilighetene, er det mye annet enn alt det negative Petter vil fortelle oss TV-seere.

— Jeg så enormt mye nestekjærlighet. Jeg så masse vilje og ressurser til å gjøre noe med sin egen og andres situasjon. Og jeg har virkelig kommet nær hvordan det er å leve med helsemessige, sosiale og økonomiske utfordringer. Hvor mange daglige kamper mange må gå gjennom. De som ikke har noe å kutte ned på eller selge for å klare seg når alt blir dyrere i samfunnet. Leilighetene er fint pusset opp, men det er jo enormt dyrt; min leilighet for eksempel kostet paradoksalt nok 14.300 kroner i måneden for en toroms kommunal leilighet, i et område der allerede flere har utfordringer med økonomien.

Ensomhet

— Hvordan opplevde du selv det å bo der i 40 dager?

— Jeg har jo egentlig ingen forutsetninger for å forstå hvordan livet er for dem som bor der; en virkelighet jeg ikke lever til i vanlig, også kan jeg bare flytte hjem igjen. Men det sterkeste for meg var å være så tett på de krevende situasjonene enkeltpersoner står i. Å bli med noen på matutdeling og se hvor enormt mye det betyr for et menneske å få litt mat for noen dager - nei, da begynte jeg å grine. Og hvor ensomme og isolerte liv mange av dem har, var noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg.

Et tiltak i nabolaget betyr mye for beboerne: Treffstedet, hvor du kan få gratis mat og hjelp til å fylle ut skjemaer, kontakte NAV og andre praktiske ting.

—  Men for mange er Treffstedet først og fremst et sted de treffer andre. For noen er dette det eneste sosiale livet de har.  Så hvorfor i all verden er det da bare åpent to ganger i uka mellom 10 og 14? Det hadde hatt så utrolig mye å si om Treffstedet hadde vært åpent flere dager.

Et sted å vokse opp?

Det bor også barnefamilier i noen av de 600 leilighetene. I serien møter vi blant andre Warsame. 18-åringen har vokst opp der, har et enormt engasjement og er blitt en ildsjel i nabolaget. 

— Her bor det jo mange med rus- og psykiatriproblemer. Barnefamilier som av ulike grunner får kommunal leilighet, burde jo ikke bosettes i samme området. Selv om Warsame vil få frem alt som har vært bra, har det vært store kontraster. Han har jo opplevd ting som andre barn blir skånet fra; han har sett mennesker blitt kastet ut av vinduer, og da han var 11 år var det en som døde rett foran ham.

— Serien starter jo midt i en kommunevalgkamp. Det finnes vel ingen kjappe løsninger på dette, men hva tenker du at kommunen og politikerne først og fremst kunne gjort annerledes?

— Spytte inn mer ressurser. En ting er om beboerne kunne får flere tusenlapper inn på konto; det hadde gjort en enorm forskjell. Men også mer ressurser til sosiale treffsteder i nabolaget og til mer boligoppfølging av enkeltpersoner. Det er alt for få boligoppfølgere i forhold til antall folk med behov i kommunale leiligheter.

Der ingen vil bo - stemmer det?

En TV-serie skal vel ha en tittel med litt trøkk i. Serien heter "Petter - der ingen vil bo", men er det sant Petter, er det sånn at folk ikke vil bo der?

— Det avhenger veldig mye av hvem du snakker med og livssituasjonen den enkelte befinner seg i; noen småbarnsforeldre jeg har snakka med har et sterkt ønske om å flytte og enkelte med rusutfordringer også.

— Jeg lurer på hva man egentlig tenker rundt de menneskene som f.eks kommer fra rusbehandling og skal plasseres et sted der flere ruser seg og forvente at de skal gå bra? Er ikke det bortkasta penger? Og ikke minst hva gjør det med de menneskene som da er neste dømt til å feile?

— Men, understreker Petter: — Så er det jo også mange som trives godt her. For her har de nettverket sitt, sine sosiale treffpunkter, og de er sammen med likesinnede.