Hjelper unge der de føler seg trygge

— Ungdommer som kan ta imot et brev, lese brevet, legge avtalen inn i kalenderen og møte opp til rett tid, har ikke bruk for oss. Vi prøver å være samtalepartner for dem som ikke våger å ha samtalepartnere, sier Ulf Rogde, psykolog i Uteteam Ung.  

Vi prøver å være samtalepartner for dem som ikke våger å ha samtalepartnere

Vi møter psykologen sammen med enhetsleder for poliklinisk seksjon, Marianne Borge Solvam og spesialsykepleier Gløer Herwiss på Seksjon Ung beliggende på Gaustad sykehus i Oslo. Uteteam Ung har også en klinisk sosionom og en overlege, for øyeblikket ute på oppdrag. Alle har spesialisering innen rus og avhengighet. Den eneste som normalt holder til i den gamle direktørboligen ved sykehuset er enhetslederen. De andre er der ungdommene er. 

Trenger trygge steder

— Hvis du er 16 år, har det er vanskelig med foreldre og skole og livet er kaotisk, hvor naturlig er det da at du en gang i uka ønsker å dra til en fremmed bydel for å sitte på en kontorstol, spør Rogde. Han forstår godt at slike tilbud ikke passer for alle.

— Vi må ta det til oss og forsøke å lage tilbud som treffer de som faller utenfor det etablerte, sier han.

— Hva skal til for å treffe ungdom?

— Det er individuelt, men handler alltid om relasjon. Unge vil ofte ikke bli diagnostisert og båslagt. Vår erfaring er at vi skaper best relasjon på de arenaene der ungdommen er kjent og føler seg trygg.

Faller utenfor

Sammen med det hesteassisterte terapitilbudet i Stallen, utgjør Uteteam Ung det polikliniske tilbudet til Seksjon for rus-og avhengighetsbehandling (Seksjon Ung) ved Oslo universitetssykehus. Siden oppstarten i 2014 har uteteamet bistått flere hundre ungdommer i alderen 15-30 år. Ungdommene har til felles at de ofte har falt utenfor andre tilbud. 

En ung mann sier det slik: På BUP sa de at opplegget deres ikke var tilpassa sånne som meg, på RUPO sa de at jeg hørte hjemme i psykisk helsevern, på DPS sa de jeg hadde for mye rus til at de kunne hjelpe, og så var jeg ikke psykotisk nok for ROP. På NAV sier de at jeg må gå i behandling for å få penger.

— Denne gruppen av unge som faller helt utenfor er trolig ikke så stor, men er kanskje den som trenger hjelpen mest, sier enhetsleder Marianne Borge Solvam.

Sju av ti gutter

Uteteam Ung består av tre og en halv stilling pluss leder. Årlig får rundt 50-60 unge hjelp. Noen trenger utredning, andre har avbrutt en utredning, som de ønsker å fullføre. Andre igjen trenger samtaleterapi. Omlag sju av ti i behandling er gutter. Deres vansker kan komme til uttrykk gjennom atferd knyttet til rus og/eller kriminalitet. Jentene viser ofte mer internaliserte vansker knyttet til angst og traumer, og bruker rus for å regulere dette. 

— Mange av ungdommene har sterke grunner til å bruke rus. For noen er rusen det eneste som hjelper mot de andre tingene; å takle livet, følelser og motgang. I andre tilfeller kommer rusavhengigheten først, og de får ikke til livet, sier psykolog Rogde

Tenk at dere fins!

Inntak skjer etter henvendelser fra døgnenheten, helsesykepleiere, Nav, ruspoliklinikk, saksbehandlere og andre i kontakt med ungdommer som strever. «Tenk at dere fins» er en typisk reaksjon når Borge Solvam får telefonhenvendelser utenfra.

— Mange uttrykker lettelse. De prøver å hjelpe en ungdom, ser at det ikke løser seg og trenger noen som jobber utradisjonelt, men det er vanskelig å finne et passende tilbud. Mange har lett en stund før de finner oss, sier hun.

— Burde dere markedsført dere bedre?

— Hver gang vi går aktivt ut for å snakke om tilbudet vårt, kommer det ofte nye henvisninger til oss i etterkant. Vi erfarer at behovet nok er langt større enn kapasiteten.

Tilbud til de yngste

Rusavhengige unge har få steder hvor de kan få behandling. Mangelen på tilbud kom nylig fram i forbindelse med en alvorlig rusavhengig 15-åring i Trøndelag som det har vært umulig å finne tilbud til. Uteteam Ung tilbyr hjelp til helt unge mennesker med rusavhengighet og psykiske problemer. Den yngste i behandling var 15 år.

— Det er ikke noe i veien for å hjelpe de yngste. Alvorligheten, ikke alderen, bør være det avgjørende, sier Rogde.

Teamet kan starte behandling uten henvisning.
— Henvisningen kan komme etterpå. Å slippe og vente kan bety mye. En ungdom er kanskje åpen for å snakke med oss nå. Om tre måneder kan den lysten være borte.

Spesialister i felt

Før Uteteam Ung ble opprettet eksisterte «dagenheten» - et tilbud de unge selv kunne oppsøke. Få kom. Erfaringene herfra gjorde at man tenkte nytt; hva om spesialistene i stedet kunne oppsøke de unge der ute? 

Erfaringen er at spesialistene må ut i felt. Der gjør de mye av det samme som andre polikliniske ambulante tjenester og vi har nettverk med liknende miljøer i Stavanger, Bergen og på Sørlandet.           

— Det som kjennetegner oss er at vi har spisskompetanse og lang erfaring på rus og avhengighet. De vi møter har også mer enn gjennomsnittlig problematikk innen rus og psykiatri, sier Borge Solvam.

Rusbruken hos de unge som henvises til oss har endret seg noe. Mens en stor andel ved oppstarten i 2014 ruset seg på tyngre stoffer, utgjør cannabis nå 60 prosent, alkohol 35 prosent og heroin 23 prosent. 

Griper øyeblikket

Når noen sier om en ungdom at vedkommende «ikke er motivert nok», blir psykolog Rogde irritert. «Hva betyr det å være motivert», spør han da. 

— De unge er som oss. De vil mye, men det veksler hva de vil og tør og ikke tør. Det må vi forholde oss til. Vi prøver å gripe øyeblikket når det er rom for behandling.

Ungdom er impulsive, sårbare og i en livsfase hvor de skal bygge identitet. Å jobbe med selvbildet er viktig. Mange har dårlig oppfatning av seg selv, og opplever at de blir sett på som ikke bra nok. 

— De bruker rus for å dekke grunnleggende menneskelige behov. De er ikke dumme eller slemme, sier Rogde.

Byr på seg selv

Selv om teamet jobber mye en til en, trekker man inn hverandres kompetanse etter behov. Gløer Harwiss er spesialutdannet sykepleier og er en av de som ungdommene kommer i kontakt med.

— Vi erfarer at kontakten med Uteteam Ung ofte er den første kontakten den unge har med behandling. Mange av dem kan ha dårlige erfaringer, kan føle seg sviktet og ønsker ikke kontakt med et sykehus. Det første møtet er ofte kort, informativt og litt prøvende.

— Hvordan kommer dere i posisjon hos ungdommene?

— Ved å skape relasjon. Bruke et språk de forstår og by på oss selv. Hvis vi kun er profesjonelt nøytrale, ville det vært tynt grunnlag for relasjon. 

Skremt av brev

Endel ungdommer bærer på lag på lag med mistro mot samfunnet.

— De er lett triggbare. Et i utgangspunktet respektfullt brev fra sykehuset kan skape uro og angst. Brev kan i seg selv oppfattes som formelt og skremmende. De kan føle seg gjort mindre, eller bli redde for at det er noe å betale. 

— Hvordan løser dere dette?

— Vi tar med oss brevet og går gjennom det sammen med dem. Noen skjønner ikke innholdet og har behov for å få det forklart. Andre har fått brev tidligere og kan være litt mistenksomme. Det hjelper å snakke om det.

Leter etter ressurser

Teamet jobber systemrettet, er med i ansvarsgrupper og jobber med foreldre når det er en mulighet. Teamet får også henvendelser fra andre som jobber med unge, for eksempel fra skoler og BUP om å bidra inn med kunnskapen om unge og rus. 

— Vi snakker ikke om det som skjer i terapien, men gir generelle råd om hva som kan være lurt i forhold til ungdom. Hvordan spørre uten å være invaderende, for eksempel, sier Gløer Harwiss. 

Noen unge er avvisende til å ha med foreldre. Andre vil at teamet skal snakke med foreldrene uten dem. 

— Det respekterer vi. Det er stort potensiale for å jobbe mer familierettet. Mange har store ressurser. Det er ingen automatikk i at barn med problemer har dårlige familier, sier Borge Solvam.

— Styrken på foreldrenes engasjement kan være en gave, sier Ulf Rogde.

— Men den kan også overskygge, slik at ungdommen ikke kommer videre. Det finnes også foreldre som er hovedkilden til problemene.

Skjev maktbalanse

— Dere skriver i en rapport at dere er bevisst den skjeve maktbalansen mellom dere og ungdommene. Ved å møte ungdommene der de ønsker, vil dere motvirke underdanighet og skape en likeverdig relasjon. Er ikke det en illusjon? Dere sitter jo uansett med makten.

— La oss heller kalle det en fungerende relasjon. Samtidig gir vi fra oss makt når vi drar til dem. Vi sitter ikke bak et skrivebord på et kontor med våre bilder og våre ting. Vi går inn som gjester i deres verden, sier Gløer Harwiss.

— Helt likeverdig blir relasjonen ikke. Men man kan komme langt ved å vise respekt, sier Rogde.

Gode tilbakemeldinger

Ved oppstart av Uteteam Ung ble noen pasienter i døgnbehandling spurt hva de kunne trenge av oppfølging. De svarte: Vi ønsker noen som kan gi oss håp, hjelp til å bli en del av samfunnet, det å kunne ringe noen, ikke bare være på egen hånd, det å bli ringt til, ha noen som bryr seg om oss. 

En evaluering i 2020 tyder på at teamet langt på vei har lyktes. Seks av ti oppgir at de opplever oppfølgingen som «nyttig i stor grad», mens alle svarer «nyttig i noen grad». 

 Krever tålmodighet

Arbeidet krever tålmodighet. «Har så jævlig angst, orker ikke komme» er en vanlig beskjed til teamet. Hvis det kommer noen beskjed i det hele tatt. 

— Vi ringer og sender SMS, helt konsekvent, selv om vi ikke får svar, sier Harwiss.

— Når ungdommen ikke møter, blir det ikke et veldig dyrt tilbud?

— Vi må ha litt luft i kalenderen, men er generelt et lavkosttilbud. Vi reiser med sykkel og offentlig kommunikasjon, bruker mobiltelefon og utgiftene begrenser seg til bolle og kaffe. Vårt tilbud er dyrere enn ruspoliklinikk, men utrolig billig i forhold til døgnbehandling, sier Borge Solvam. 

— Hvor går grensen for hvor mange ganger dere skal ringe?

— Vi har ingen grense. Vi ser på oss selv som støtte i en overgangsfase. 

Del i en kjede

Behandlingen skal være midlertidig. Derfor tematiseres avslutning som et tema med pasienten allerede fra starten av behandlingsforløpet. 

— Vi prøver å skape gode relasjoner. Det kan lede til nye gode relasjoner. Vi prøver ikke å være den endelige løsningen, sier Borge Solvam.

Lengste tid i behandling er 889 dager, den korteste 13 dager. Det vanlige er tre-seks måneder.

En jente som fikk hjelp i en tung periode, sier det slik: «Når jeg følte jeg feilet gang på gang, og de jeg var mest glad i snudde meg ryggen, hadde jeg deg. Selv om jeg ikke alltid møtte opp, sendte du fortsatt meg melding og prøvde å strekke ut en hånd, noe som hjalp meg mer enn man tror».

Når det er tvil om behandlingen skal fortsette drøftes dette i ukentlig tverrfaglig behandlingsmøte der alle pasientene vurderes jevnlig.Teamet har også fast veiledning.

— Hvis det er grunn til å stå videre i det relasjonelle og vanskelige, må vi være tålmodige og støtte hverandre. Vi er mennesker, vi blir skuffa vi også, sier Gløer Harwiss.

— Vi må også spørre oss selv: Handler dette om oss eller ungdommen? Er det til hjelp at vi fortsetter eller hindrer vi andre i å slippe til? Noen ganger er det riktig at vi avslutter.

Ting begynner å skje

Teamet har eksempler på ungdommer som etter tre måneder har sluttet å ruse seg, gjør konstruktive ting og livet føles bra igjen. 

— Det er fint. Enda finere er det når vi har en rolle i en god utvikling, sier Ulf Rogde.

— Kanskje har en ungdom fått to eller tre former for hjelp, vært i døgnbehandling og blitt kastet ut på grunn av rus, vært i psykisk helsevern og blitt bedre, men hatt tilbakefall. Så kommer vi inn og denne gangen begynner ting å skje. Ungdommen husker kanskje ikke at vi heter Uteteam Ung, men han husker Gløer og er takknemlig for ham. Hvis vi finner et tilbud som fungerer på sikt, er det noe av det fineste vi opplever. For oss er det de virkelige solskinnshistoriene.