Hvor høy er prisen for å være åpen om fortida? Fortalte om rusfortida, jobben glapp

Siris rushistorie strekker seg tilbake til tenårene. I noen perioder har hun vært nykter, i andre har rusen dominert livet hennes. For sju år siden sa hun farvel til rus for godt. Etter to behandlinger og mye jobbing med seg sjøl, er Siri klar for arbeidslivet. Men da Siri fortalte om fortida under et jobbintervju ble det bråstopp i ansettelsesprosessen.

— Det var veldig ubehagelig. Jeg ble skuffet og lei meg, sier hun.

Siri understreker at hun ikke vet hundre prosent om det var opplysningene om rus som felte henne.

— Men tonen ble en annen etter at jeg var ærlig, og noe jobbtilbud kom ikke.

Ikke rett til å vite

Å møte til jobbintervju med rusfortid, psykiske problemer og andre «ikke-attraktive ting» i bagasjen krever mot. Når man så sitter der, ansikt til ansikt, eller kanskje bak hver sin skjerm, melder spørsmålet seg: Hvor mye skal man si?

Hadde Siri spurt Leif Eggen, arbeidsgiverlos i NAV i Trøndelag, ville han sagt at hun burde holdt fortida for seg selv.

— En arbeidsgiver har krav på å vite om en arbeidstaker er i stand til å planlegge, organisere og utføre jobben, ikke mer, sier han.

Eggen har fagbakgrunn fra psykiatrien og holder kurs om rus og psykiatri i arbeidslivet. Jobben hans er å bidra til at arbeidstakere med utfordringer kan stå i jobb og at nye medarbeidere blir inkludert.

Eggen mener det i noen grad er aksept for å snakke om psykisk sykdom i arbeidslivet. Rus, derimot, anses ikke som sykdom og er lettere å avvise.

— Hvis målet er et mer inkluderende samfunn, burde ikke arbeidsgivere satt pris på åpenhet framfor å lukke døra?

— Jo, men arbeidsgiveren har ikke krav på den type informasjon. Slike ting kan komme når man blir bedre kjent, ikke i et jobbintervju.

Åpenhet ikke alltid best

Psykologiprofessor Anne-Kari Torgalsbøen ved Universitet i Oslo mener det Siri opplevde er en god illustrasjon på at åpenhet ikke alltid er det beste.

— Man kan si på et jobbintervju at man har strevd litt eller hatt noen utfordringer. Å fortelle om rus eller psykiske helseutfordringer er ikke nødvendig, sier hun.

Torgalsbøen har lang erfaring med psykoserammede. Mange har søkt og fått arbeid etter at de ble friske.

— De ville ikke fortalt om sin diagnose i et jobbintervju. Da ville de nok ikke fått  jobben, sier hun.

Fra rus til arbeisliv

— Jeg skulle ønske vi kunne vært mer åpne, men man vet aldri hvordan en arbeidsgiver vil reagere, sier Ragnhild Fugletveit, førsteamanuensis ved avdeling for helse og velferd ved Høgskolen i Østfold.

Fugletveit har forsket på overgangen fra rus til arbeidsliv. I hennes doktoravhandlling fra 2018 forteller tidligere rusavhengige om hvordan de kom i jobb og ble stabil arbeidskraft etter mange år med rus. Få av hennes informanter var åpne om fortida da de søkte jobb.

— I noen sektorer ville det kanskje vært mulig, men jeg tror ikke arbeidslivet er klart for det. Rus er stigmatiserende. Flere av mine informanter gjennomførte bachelor i helsefag.Hadde de røpet sin rusfortid, ville de mest sannsynlig ikke fått arbeid i helsesektoren, sier hun.

Rus og skam

Rus er ikke bare rus, og psykiatri er ikke bare psykiatri, påpeker Fugletveit.

— Det er et hierarki her. Psykoser anses som verre enn angst, heroin verre enn alkohol. Hva man har i bagasjen spiller inn i vurderingen om hvor åpen man kan være, sier hun.

Psykiske lidelser angår oss alle, direkte eller indirekte, viser statistikken. I løpet av  et år vil nesten hver femte voksne ha en psykisk lidelse og halvparten av oss får en psykisk lidelse/plage i løpet av livet, viser tall fra Folkehelseinstituttet (FHI). Rus og psykiatri henger ofte tett sammen. Åtte prosent menn og tre prosent kvinner drikker årlig så mye at det er skadelig.

Viktige erfaringer

Siri angrer ikke på det hun sa på jobbintervjuet.

— At jeg var åpen er et tegn på at jeg har jobbet med meg selv og har erkjent min egen prosess. Det ligger en frihet i det. Jeg føler meg hel. Når ting er på bordet er det ikke lenger noe hemmelig slør mellom meg og verden, sier hun.

Siri opplevde det som relevant å fortelle.

— Jeg skulle jobbe med mennesker og tenkte at erfaringene mine ville være en styrke, sier hun.

Helse-og jobbcoach Kristine Bull-Engelstad gir Siri medhold. Dersom det er snakk om arbeid med mennesker, kan det være en fordel å ha kjent på ting selv. Det kan til og med gi et fortrinn blant konkurrentene, mener jobbcoachen. Men også Bull-Engelstad råder jobbsøkende til å bruke runde formuleringer om de velger å være åpne.

— Vær løsningsorientert og og fokuser på at du har kommet videre. Fortell hvordan erfaringene dine kan brukes positivt i jobben. Kanskje er du blitt bedre til å takle stress, flinkere til å prioritere eller bedre til å forstå andre mennesker, sier hun.

Åpenhetens pris

Jobbsøkende med rusfortid må velge mellom å føre åpenhetskampen eller få en jobb, mener psykologiprofessor Anne-Kari Torgalsbøen.

— I vårt tilfelle sier Siri at hun føler seg hel som menneske når hun er åpen. Da behøver hun ikke være redd for å bli innhentet av fortida. Er ikke det noe du som fagperson burde ha forståelse for?

— Jo, men mitt poeng er at åpenhet har en pris. Valget står mellom å være ærlig og ikke få jobb -  eller handle strategisk og si akkurat passe om sine utfordringer og få jobb. I media er det om å gjøre å være mest mulig åpen. Arbeidsgivere ser det ikke slik. Rus er ikke attraktivt, sier Torgalsbøen.

 Åpen på alle nivåer

Siri har vært intervjuet før. Da ville hun ikke oppgi fullt navn. Nå føles det annerledes

— Jeg har kommet lenger i min egen prosess. Jeg tenker at hvis jeg er åpen og forteller kan jeg også motivere andre. Jeg har selv hatt god nytte av andres rushistorier når jeg har vært i behandling. Historiene deres har gitt meg håp, sier hun.

Siri opplever at det skjer en holdningsendring til det bedre i samfunnet. 

— Ennå henger det igjen noen gamle tabuer, men jeg merker endring i NAV og i kommunen.Nå skal de støtte oss og heie på oss. Jeg får god hjelp, blant annet til å skaffe jobb, sier hun.

Alle har bagasje.

Siri kommer til å være åpen i neste jobbintervju også.

— Du vet selv hvor støtt du står, men det gjør ikke arbeidsgiveren. Forstår du at tanken på et mulig tilbakefall kan virke skremmende for en som skal ansette?

— Jeg kan forstå skepsisen, men skal fortida henge ved, kan man like gjerne gi opp. Alle mennesker har en eller annen form for bagasje. Ingen bretter ut alt. Det skal heller ikke jeg gjøre.Jeg skal fortelle det som er nødvendig.

— Ditt råd er å være åpen, uansett?

— Det finnes ikke noe fasitsvar. Det kommer an på hvor man er i egen prosess. Har man nylig vært i behandling, er det antakelig best å vente.

Viktig ressurs

Ragnhild Fugletveit ved Høyskolen i Østfold mener at arbeidsgivere må jobbe med bildet de har av rusavhengige.

— Arbeidslivet går glipp av en viktig ressurs ved å avvise tidligere rusavhengige, sier hun.

— Dette er ofte fantastisk dyktige mennesker. Mange får toppkarakterer når de går tilbake til skolen.Tidligere rusavhengige skal ikke stå med lua i hånda, sier hun.

For Siri er det viktig å få en jobb, men hun tar den tida hun trenger.

— Jeg har stor omsorg i meg og har mye å bidra med. Men det finnes mange jobber der ute. Hvis jeg ikke kan være meg selv, er det ikke arbeidsplassen for meg.