– Jeg kan ikke fortelle hardbarka narkomane hvordan de skal leve rusfritt, men jeg kan gå til ungdommen og prøve å stoppe rekrutteringen.

– Jeg tenker at hvis den begredelige livshistorien min kan få én – bare én – person til å ikke ta de dårlige valgene jeg tok, da vil det hele være verdt det.

Richard Prøsch står foran et halvfullt auditorium på Eikeli videregående skole, akkurat der Oslo vest bikker over i Bærum øst. Utenfor vinduet er det skikkelig høstvær, regn i lufta, lavt skydekke og det har begynt å skumre. Likevel er idrettsbanen full av glade barn og unge som spiller fotball, jubler og roper. Det er sånn 13-åringer skal ha det en torsdagskveld. 

Foredraget starter med et klipp fra Petter Uteligger-serien «En ny sjanse». Prøsch har nettopp solgt vaskemaskinen sin for å få råd til heroin, og på vaskerommet hoper det seg opp med skitne klær. Han har ikke dusjet på flere dager, øynene er blodskutte og han gråter fortvilt. I neste klipp følger kameraet han inn på et offentlig toalett der han setter en sprøyte i armen.

Kontrasten til den Prøsch som står foran foreldrene fra Eikeli er stor. Den sennepsgule piqueskjorten er nystrøket, olabuksen er av et merke som hadde gitt han plass hos «de kule», og i salen sitter kjæresten og heier på han.

Forebygging, forebygging, forebygging

Prøsch kikker granskende på foreldregruppen og spør hvor mange som har gitt mindreårige alkohol. Gjennom en anonym app svarer rundt en tredjedel at de har gitt alkohol til ungdom under 18 år.

– Jeg skal ikke legge meg opp i hva dere gjør, men jeg synes det er verdt å diskutere. Jeg hadde blitt like bekymret om barna kom hjem fulle, som om de hadde røyket hasj. Møt ungdommen med en nysgjerrighet, og still spørsmål. Hvorfor velger de å ruse seg?

I et foredrag tidligere på dagen ble elevene spurt om sine erfaringer med rusmidler. 85 prosent svarte at de hadde drukket alkohol. Nesten 30 prosent hadde røyket hasj, og 15 prosent hadde prøvd kokain. Prøsch synes tallene er urovekkende.

– Rus er rus, samme om det er narkotika eller alkohol, om det vokser på bakken, kommer fra Afghanistan eller kan lages på Maxbo. Når ungdommen starter i ung alder, så vil risikoprofilen øke. Jo tidligere de starter, jo større risiko for at det går gærent.

Han oppfordrer også til å ikke ta lettere på det å drikke seg full på hytta på Hafjell, versus å røyke hasj med gutta på Grorud.

– Det handler om miljøet som oppsøkes, og de mulige konsekvensene av det.

En grensesettende pappa

I høstens store boksnakkis, «Da vi var yngre» av Oliver Lovrenski, følges en guttegjeng gjennom en røff hverdag i Oslo. På et tidspunkt står samfunnslæreren til bokas hovedpersoner og snakker om hva som kan redusere ungdomskriminalitet. Hun nevner tiltak som oppfølging i hverdagen, disiplin og grensesetting, og blir møtt med: «gratulerer, det heter en pappa.»

Prøsch mistet faren sin da han var 11 år gammel. Han sier at det var et stort savn i barndommen, og at det nok har bidratt til at han havnet utpå. 

– Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en pappa, en farsfigur. Jeg trengte noen som kunne ha hjulpet meg med å sette grenser, ikke på en skremmende måte, men bare tydelig.

Han trekker frem dagens foreldregrupper, og applauderer dem. Med foredraget ønsker han å gi foreldrene så mange «talking points» at de ikke kan la være å prate med hverandre – også om de mer ubehagelige temaene.

I mangel på en far tror Prøsch at det hadde vært verdifullt om moren hadde hatt en tettere dialog med andre foreldre i klassen, og at det kunne ha bidratt til en felles grensesetting som hadde kommet alle elevene til gode.

At det ikke fantes trygge arenaer der han kunne snakke om rus, var også avgjørende. Igjen oppfordrer han foreldrene til å møte ungdommen med en nysgjerrighet og åpenhet.

– Det hjelper ikke å inndra ukelønna hvis du finner ut av barnet ditt ruser seg. Da tar du samtidig fra dem muligheten til normale aktiviteter som å gå på kino.

De gode samtalene

Sammen med Torbjørn Gran, som fungerer som en slags sparringspartner som stiller de ubehagelige spørsmålene, har Prøsch reist rundt på foredragsturné i hele Sør-Norge. De får lokale sponsorer, så foredraget er alltid gratis for skolene og foreldregruppen. 

Prøsch forteller at selv om det er givende å stå og fortelle hans egen historie, så er de beste samtalene de som skjer når foredraget er ferdig. Ved en ungdomsskole ble en guttegjeng sittende og prate en halvtime etter at alle andre hadde gått.  

– De var helt ærlige på det som bekymret dem rundt russetid og utfordringer med rusbruk, penger og utenforskap. Russetida er noe som hauses veldig opp, som er et stort mål i flere år, men 18. mai er det ingen som bryr seg om hvilken buss du har vært på.

Russetida er et tema som er viktig for Prøsch. Han har sett de negative konsekvensene av å ikke ha råd til å være en av gjengen.

Han mener at når hovedfokuset til mange elever er en russetid flere år frem i tid, kan det være vanskelig for ungdommen å snakke om andre drømmer som utdanning, backpacking eller folkehøgskole.

– Det sier også litt om hvor vanntett det kommersielle systemet rundt russetida er. Det er fascinerende og skremmende, rett og slett. Jeg ønsker meg en bedre dialog rundt hvordan russetida arrangeres.

En vanlig dag på jobben

Prøsch prater nonstop. Foreldregruppen lytter oppmerksomt til hvordan han endte opp i Oslo, fikk seg jobb som servitør, og begynte å ta opp fag på Bjørknes. Og om hvordan det så sklei ut igjen. Han forteller om kollegaen som kom med gode tips til hvordan han skulle komme seg gjennom dagen.

– «Du må justere med andre rusmidler», sa han. Så for å nyte hasjen om kvelden tok jeg Rivotril eller Valium for å få bort nervene. Da jeg våknet bakfjern neste morgen var det bare å dytte på med amfetamin, det er ganske billig, eller kokain, det er ganske smooth. Da fikk jeg en kvikk-opp! Hvis jeg da følte meg for gira til å følge med på skolen gjaldt det å mikrodosere LSD, og så litt hasj for å bare slappe av, komme gjennom skoledagen og unngå å få fravær.

Forbruket finansierte han med lån fra Lånekassen, timelønn og tips fra jobben som servitør, og innimellom noen hundrelapper fra moren hjemme i Porsgrunn. Han innså knapt at han var avhengig, samtidig som psyken var blitt så frynsete at både oppturer og nederlag i hverdagen måtte justeres med rusmidler.

Det ble en ubehagelig, nedadgående spiral. Til slutt mistet han jobb og skoleplass, og pådro seg gjeld på grunn av et stadig økende rusforbruk.

Prøsch havnet i bråk, ble etterlyst og arrestert, og samtidig som hodet kvernet rundt praktiske gjøremål som husleie og om han hadde husket å låse leiligheten på vei til soning, rant rusmidlene ut av han og gjorde situasjonen ekstra ille.

– Faen, jeg skulle i fengsel! Jeg hadde aldri vært i fengsel!

Han skrev på Facebook at han skulle til Mexico i to måneder. Tre dager senere lå han abstinent på cella, da en «gjengrelatert fyr» kom bort og sa han kunne hjelpe. Prøsch ble tilbudt en friskmelding til en blodpris, og mot å oppgi adressa til moren – sånn i tilfelle han ikke betalte tilbake.

Fengselsoppholdet ble en skolegang i krim, hvor han fikk det mye verre, og ble løslatt som sprøytenarkoman.

En kostbar snuoperasjon

Prøsch tror den samlede rehabiliteringen hans har kostet samfunnet rundt 10 millioner kroner. Selv om det innimellom var gode, rusfrie dager var det ingen ting som var varig. Før han i 2017 møtte Petter «Uteligger» Nyquist.

Sammen med seks andre fra rusmiljøet skulle de lage det som i dag er en av Norges mest populære kaffebarer, =Kaffe.

– Med =Kaffe lagde vi en arbeidsplass som ikke diskriminerte. De var interessert i om jeg kunne servere kaffe og ga faen i alt annet. Istedenfor å slutte å ruse seg, skulle vi begynne med andre ting. Det åpnet opp for nye muligheter, og jeg fikk sjansen til å bytte ut dårlige nettverk med bedre. 

Det var også her han traff Torbjørn Gran, som laget dokumentarer om tilbudet til rusavhengige i Oslo. Gran ble interessert i historien om han som klarte å kombinere å være frisk på heroin med jobben som barista. Etter en idémyldring bestemte de seg for å lage foredraget «Midt i trynet.»

Prøsch er tett på rusmiljøet fortsatt, men sier at det gir han en unik posisjon der han kan snakke med både foreldre og ungdom på vei inn i rus, uten å ha en organisasjon i ryggen eller være utskremt fra politiet.

– Jeg kan ikke fortelle hardbarka narkomane om hvordan de skal leve rusfritt, det klarer jeg ikke stå inne for selv heller, men jeg kan gå til ungdommen og prøve å gjøre en innsats for å stoppe rekrutteringen.

Han håper at fortellingen hans kan være en samtalestarter. Et av spørsmålene han stilte elevgruppa var om ensomhet og utenforskap. Tre av ti svarte at de av og til eller ofte var ensomme. Med det kom han med en oppfordring til majoriteten som aldri følte på utenforskapet.

– Kan dere inkludere dem som ikke er en del av gjengen?

Ikke én gang i løpet av foredraget kommer Prøsch med en formanende «ikke begynn med narkotika-lekse». Han forteller bare fattet om konsekvensene av valgene du tar, og hvordan de kan påvirke deg videre. Samtidig understreker han viktigheten av å ha et godt nettverk rundt seg.

– Når du har rammer hjemme som betyr noe for deg, så vil den linjen med kokain neppe gjøre at du ofrer alt. Men om du ikke har det, når du står der med en vond følelse i hele kroppen, da kan den stripen være bedre enn hverdagen.

Skole-hjem-samarbeidet er viktig

Klokka har blitt over åtte når rektor ved Eikeli videregående skole, Ellen Bruun Råum, takker av Torbjørn Gran og Richard Prøsch. I to timer har publikum lyttet oppmerksomt. Da skolen fikk tilbud om at de kunne komme og holde foredrag var hun ikke i tvil. Dette måtte de takke ja til. 

– Foredraget har vært et fint supplement til vårt eget rusforebyggende arbeid. Det ble tatt opp flere viktige temaer, som rusbruk, inkludering og utenforskap. Mitt inntrykk er at foredraget vil bidra til at elevene tenker mer over egne valg i forkant av at de står i en situasjon, og at de også blir mere bevisst egne valg og hva ønsket om å bli inkludert kan føre til.

Råum tror foredraget kan øke bevisstheten blant foresatte, og stimulere til dialog med ungdommene.

- Vi håper økt bevissthet hos elevene vil føre til at de ønsker å snakke med de hjemme eller andre voksenpersoner.

Hva tok du med deg fra foredraget?

– Det ga oss noe å reflektere over, og tallene viser at det er viktig at vi som skole har fokus på rusforebyggende arbeid.

Råum legger til hvor viktig det er at ansatte på skolen eller andre voksne er interessert i og snakker med ungdommer om hvordan de har det.

– Alle har behov for å bli sett.