Kunsten å sette bilde på ting

— Kunstprosjektet er et samarbeid mellom NTNU og Trondheim kommunes enhet for rustjenester, sier Lukas Kruk, en av fire sosionomstudenter som har praksis i rusenheten. Studentene jobber på botilbud og dagtilbud og har hatt ansvar for å rekruttere deltakere inn i prosjektet som avsluttes med en kunstutstilling.

— Café Ni Muser holder til sammen med Kunstforeninga i Trondheim, og de skal hjelpe oss med å montere utstillinga i kafeen, slik at det blir proft, forklarte studentene da Rus & Samfunn møtte dem ei uke før utstillingsåpning 29. november. De var, i likhet med et knippe deltakere, samlet til kunstterapi, et tilbud som har vært en del av prosjektet.

Lar folk finne sitt kunstuttrykk

Inn fra pøsregnet i trønderhovedstaden kommer forblåste sjeler som alle har grepet muligheten til å bruke ettermiddagen til å uttrykke seg kunstnerisk. Mange er allerede ferdige med verkene som skal på utstilling, men jobber ivrig med oppgaven kunstterapeut Solveig Birna Stefansdottir har gitt dem. De skal tegne eller male tre følelsespar: Egenomsorg/selvkritikk, medmenneskelighet/isolasjon og tilstedeværelse/tankekjør.

— Det er fritt opp til deg hvordan du tolker dette og hvilke materialer du jobber med. Det viktigste er at du gjør deg noen refleksjoner om hva du vil uttrykke, sier terapeuten.

I dag går det i tegning og maling, men prosjektet har forsøkt å stimulere til et bredt kunstuttrykk.

— Vi tilrettelegger for at deltakerne skal kunne jobbe med sine verk hjemme, og da har det vært vår jobb å skaffe dem det utstyret de trenger. Det er ikke alle som er så superengasjert i å tegne med blyant på ark, men de blir med hvis de får bruke spraymaling, eller hvis prosjektet deres kan være for eksempel negledesign, perling, foto eller dikt, sier sosionomstudent Signe Berg Vårvik, som har sin praksisplass i botilbudet Jarleveien 10. Der jobber også miljøterapeut Oddveig Berget, som er ansvarlig for koordinering av kunstprosjektet på enheten. Hun forteller at de tidligere har fått midler fra Stiftelsen Petter Uteligger for å finansiere kunstterapien, men at det i år er Enhet for rustjenester som dekker alle utgifter til kunstprosjektet.

— Vi har fått forankret i ledelsen at kunstprosjektet kan gjennomføres hver høst, opplyser Oddveig Berget.

Blir bedre kjent med seg selv

— Kunstterapi er for alle, det er ikke avhengig av kunstnerisk talent. Det handler om å komme i kontakt med seg selv, og da er det prosessen, ikke produktet, som er viktig, sier kunstterapeut Solveig Birna Stefansdottir. Dette bekrefter Erik Lungård, som er en av deltakerne.

— Kunst har vært terapi for meg lenge. Lenge før jeg visste at det var noe som faktisk het kunstterapi. Å tegne er for meg en veldig intim ting, og jeg blir mer og mer kjent med meg selv mens jeg jobber med kunst. Når jeg starter på et bilde her, som jeg skal ta med hjem for å fullføre, starter jeg ofte på nytt. Jeg er ikke så rask, og er veldig, veldig selvkritisk. Hjemme kan jeg være så nøye som jeg vil. Der er jeg dessuten i et annet tankerom, sier han.

Erik har laget ett stort og flere små bilder som skal være med på utstillinga. Det store er 120x150 cm.

— Jeg lurer av og til på om jeg har tatt meg vann over hodet når jeg jobber i så stort format. Og så har jeg varslet mange venner om utstillinga, så jeg har lagt litt press på meg selv. Men jeg er veldig kry over at jeg får være med på dette.

Rusdelen av kunstneren er underordnet

Noen av deltakerne i kunstprosjektet har takket nei til å stille ut sine verk, og får full støtte på dette. Det er ikke utstillinga i seg selv som er det viktigste. Studentene forklarer at prosjektets mål er å la brukergruppa oppleve mestringsfølelse utenfor rusen, la folk oppdage skjulte talenter.

— Mange sliter daglig med å ikke føle mestring, og dette prosjektet kan løfte selvbildet deres litt. Vi presser ikke på for å få dem til å stille ut det de lager, det er helt opp til hver enkelt, sier Signe Berg Vårvik.

Erik er en av dem som ser frem til å få vise frem hva han har laget. For ham har det å ha utstillinga som et mål gitt en motivasjon som han ellers kan mangle. Han håper publikum møter kunsten med åpent sinn.

— Når bildene våre henger på veggen, er de depersonifisert fra oss, og rusdelen av kunstneren er ikke relevant. Jeg tror det kan gjøre det lettere for folk å se uten å dømme. Rusbrukere er like komplekse som andre, alle mennesker er jo bygd opp av nyanser, akkurat som et bilde, sier Erik, og smiler mens han lener seg over arket og fører blyanten i trygge streker over nydelig ansiktsportrett.

Lovlig kunst

På et bord ved siden av sitter en kar som ikke er like god venn med blyanten. Sindre Woldvik forteller at han strever med blyantgrepet, og viser hvordan han helst jobber. Med sprayboks.

— Jeg har holdt på med spraymaling siden jeg var åtte. Med gatekunst. Ulovlig kunst, liksom. Men nå er jeg ganske lei av å tegne linjer langs gata. Lei av å være så avhengig av timing.

Gjennom dette prosjektet er Sindre er blitt utstyrt med lerreter i stort format, og har fått tilgang på skikkelig grafittispray fra en faghandel.

— Jeg ville aldri gått inn i den butikken på egen hånd. Men nå gjør jeg hele opplegget lovlig! Jeg kan stå ute i hagen og male når som helst, og kan vise det frem på utstilling, sier han og vipper fornøyd på stolen. Dette er noe annet enn å rappe spraybokser på Biltema og vente på en anledning til å tagge på en husvegg.

Tankekjør og terapi

— Jeg føler meg som en uoppdaget kunstner, sier Sindre, som for øvrig får æren for at kunstterapikveldene har blitt virkelighet. Det var hans trang til å få kunsten ut som satte ansatte i enheten på tanken om å kontakte Solveig Birna Stefansdottir.

— Den der overgangen fra kunstterapien, og så tankekjøret på bussen hjem, før du skal fullføre... Det er heftig. Det var sånn båten min ble en panda, sier Sindre, og nikker mot det store verket han skal stille ut. Planen var at motivet skulle være en båt. Men så skjedde det noe.

— Det var pandaens energi jeg fant i meg selv på kunstterapi. Den er bestemt, sta og egen. Hadde jeg vært et dyr, ville jeg vært en panda. Disse kveldene har gjort meg tryggere på meg selv til å komme frem fra mørket, sier Sindre.

Sindres panda og en rekke andre kunstverk fra brukere av Trondheim kommunes rustjenster er stilt ut på Café Ni Muser i Trondheim fra 29. november til 1. desember.