-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

HUSET: Om kort tid åpnet Huset i Oslo. Etter flere måneders jakt på lokaler er kontrakt inngått. – Det er ikke mange som vil leie ut når de hører ord rus, sier prosjektleder Karl-Bertil Nordland.
HUSET: Om kort tid åpnet Huset i Oslo. Etter flere måneders jakt på lokaler er kontrakt inngått. – Det er ikke mange som vil leie ut når de hører ord rus, sier prosjektleder Karl-Bertil Nordland.

Livet etter suksessfilmen Kunstneren og Tyven: — Da jeg fikk denne jobben, ramla alt på plass

Karl-Bertil Nordland ble landskjent som tyven i dokumentarfilmen «Kunstneren og tyven».  Nå er han i en ny rolle, som prosjektleder for Huset, et kommende tilbud til rusavhengige i Oslo. Modellen er Huset i Bergen. Livet etter filmen har vært preget av opp- og nedturer for Bertil. Han har fullført en bachelorgrad, men har også vært rammet av hjerneblødning.

— Et hjem. Slik håper jeg folk vil oppleve Huset, sier Karl-Bertil  Nordland, som helst bare vil kalles Bertil.

— Målet er å skape et sted hvor du kan slenge deg på sofaen, se en film, lage mat, spille et instrument eller bare slappe av. Går alt etter planen, åpner vi dørene 1.april.

Det er noen dager siden han besøkte Huset i Bergen. Der fikk han den følelsen, å komme inn i et hjem. Tilbudet i Bergen ble lansert i august i fjor og er blitt så godt mottatt at tida er moden for noe tilsvarende i Oslo.

 

— Et sted å være seg selv

Her kan du lese Rus & Samfunns reportasje fra Huset i Bergen.

 

 

Samarbeid

Huset er et samarbeid mellom de tre brukerorganisasjonene Foreningen Human Narkotikapolitikk (FHN), A-larm og Pro-lar Nett. Hovedmålgruppa er de på på LAR (legemiddelassistert rehabilitering) og på HAB (heroinassistert behandling).

— Men alle er velkomne. Det er ikke noe krav om å være rusfri, og ikke noe mål å bli det heller, sier Bertil.

HAB et prøveprosjekt for dem som ikke har klart å nyttiggjøre seg av LAR. Prosjektet startet i  Oslo og Bergen i 2021/22 og går over fem år.

— I Oslo er det nå 50 personer på HAB, og tilbudet skal utvides. De på HAB må møte to ganger daglig på Ullevål sykehus. I timene mellom behandling trenger de et sted å være. Beliggenheten på Torshov er perfekt, passe langt fra sentrum og nær Ullevål sykehus, sier Bertil.

Få vil ha rusavhengige

Vi står på fortauet i Oskar Braatens gate og ser inn på det som skal bli Huset. En håndverker har låst med feil lås og vi kommer ikke inn.

— Der blir det stue og der kommer kjøkkenet, peker Bertil inn gjennom vinduene.

Jakten på lokaler har vært vanskelig.

— Jeg tråla byen i flere måneder. Mange er skeptiske til å leie ut til et tilbud til rusbrukere. Til slutt kom vi over en velvillig utleier og fikk leieavtale i tre år, forteller han.

Livet etter filmen

Mens huseier jobber med å få tak i noen som kan åpne døra, flytter Bertil kontoret til kafé. Med utsikt til trikken i Vogts gate tar han imot telefoner og forteller om livet etter «Kunstneren og tyven». Dokumentarfilmen ble lansert i 2020, er solgt til 83 land og har mottatt over 30 filmpriser.

— Det er nesten ikke til å tro, sier Bertil, som flere ganger har gått på rød løper og blitt feiret som en filmstjerne i og utenfor Norge. Tyveriet av kunstverkene førte ham også i fengsel.

Turboliv

I 2021 ble han ferdig med en bachelor på Norges idrettshøgskole. Da var han forlengst blitt rusfri. Parallelt med studier ga han intervjuer og holdt foredrag. Et samarbeid rundt filmen ble innledet med Blå Kors, og Bertil reiste landet rundt og snakket med skoleungdom, innsatte, foreldre og rusinstitusjoner. På nyåret i fjor ble han sykmeldt. Noen måneder senere ble han funnet livløs i senga. Han hadde fått hjerneblødning.

— Det skjedde plutselig, uten forvarsel. Hvor lenge jeg hadde vært uten oksygen, er det ingen som vet, sier han.

Lam og uten språk

Da han kom til seg selv, var han lam på den ene siden og kunne ikke snakke. Mai måned tilbragte han på slagavdelingen på Ahus sykehus.

— Alle var over 80 år, og alle satt i rullestol. Også jeg. Jeg tror det er det verste jeg har vært med på. Jeg var helt knekt, sier han.

En måned senere begynte han så smått å gå og snakke. I august så han konturene av noe som kunne bli tilnærmet normalt.

— Jeg fikk logopedhjelp, men avslag på søknaden min om opptrening på Sunnaas. Da dro jeg på gymmen og gjorde jobben sjøl, sier han.

I slutten av september var jobben gjort. Hodet og kroppen fungerte igjen.

— Jeg har vært utrolig heldig. Jeg har litt problemer med ytterste ledd på fingerne og strever med noen ord, men språket er nesten som før, sier han

Noe av det første han gjorde som frisk var å søke på stillingen som prosjektleder for Huset. 1. oktober var han på intervju.

— Samme dag ble jeg ansatt. «Vi har venta på deg», sa de. Da jeg fikk denne jobben, ramla alt på plass. Jeg stortrives, sier han.

Gratis møbler

Telefonen ringer. «Jeg vil ha mest mulig av alt. Vi kan jo begynne der», svarer Bertil.

— Det var Frelsesarmeen Jobben. Det ser ut til at vi kan få nesten alle møblene fra dem. De er på vei nå, forklarer han.

10 minutter senere svinger en varebil opp foran Huset. Reoler, skrivebord og stoler avleveres. Mer kommer senere. Bertil ler. For åtte måneder siden kunne han knapt røre seg. Nå løper han rundt og sjauer møbler.

Blottla egen avhengighet

— Filmen viste deg på ditt svakeste, som heroinavhengig. Samtidig har du selv vært rusfri i lang tid. Har du noen gang angret på at du ble med?

— Aldri. Filmen gjorde meg tryggere på meg sjøl og fortida. Da alle i slekta hadde sett den, var det ikke mer å skjule. Jeg har fått det bedre med familien min etter filmen, sier han.

 

Her kan du lese intervju med Karl-Bertil Nordland i Rus & Samfunn i november 2020.

— Jeg er blitt glad i meg sjøl og har ikke noe å skamme meg over lenger. Jeg har en fortid og den skal jeg bære med rak rygg.

 

Men det har ikke vært ukomplisert hele veien.

— En periode hadde jeg det dårlig. Jeg følte meg veldig som tyven, jeg skulle være den folk forventet, jeg kom liksom ikke videre. Jeg så det ikke da, følte meg bare mistilpass. Nå er jeg i en annen fase, det plager meg ikke lenger.

Han holder fortsatt foredrag gjennom Den kulturelle skolesekken og møter publikum etter filmvisninger.

 — Det beste er å snakke med ungdom. Hvilke valg tok du som gjorde at det gikk dårlig? Hvordan ble ting bra igjen? Ungdom går rett på, spør om det som er viktig.

Sterkt vennskap

Bertil har ennå kontakt med Barbora Kysilkova, kunstneren han stjal fra, og med Benjamin Ree, regissøren av filmen. Et sterkt vennskap utviklet seg mellom dem de tre årene de filmet.

— Vi følger hverandre i livet. Barbora er sammen med Øystein, kjæresten i filmen. Benjamin er i gang med et nytt prosjekt. Jeg forbereder dette. Alle er inne i noe spennende, sier han.

Bertil har søkt jobben som daglig leder for Huset, og håper han får den.

— Jeg har lyst til å være nær denne gruppa. Møte dem som en kompis, sørge for at de har et bra sted å være, sier han.

— Du er utdannet helse- og treningsfysiolog. Hvorfor vil du ikke jobbe med idrett?

— Jeg trener mye selv og idrettskompetansen er der, men nå er det dette jeg vil. Jeg skjønner hvordan denne gruppa har det, for jeg har vært der selv. Jeg tror jeg kan gjøre en forskjell.

Et bedre liv

— Har du selv vært i LAR?

— Ikke i LAR, men i Lasso, et tilegg til LAR, for noen år siden.

På Huset er det mulig å stimulere til et bedre liv, mener Bertil og viser til at mange på LAR og HAB har tatt tak i ting. En god del har fått ordnede boforhold. Noen har fått tannbehandling, enkelte har søkt seg til arbeidstiltak.

— Dette er folk som har blitt sett på som «out of reach». Mange er i 40-50 åra, noen få er yngre. De fortjener et sted med verdighet.

Ingen regler

I Bergen har Huset åpent tre dager i uka. Rundt 30 personer kommer daglig. I Oslo er planen å holde åpent hver dag.

— Om 30 kommer daglig, har vi har gjort en god jobb, sier Bertil.

På Huset i Bergen er stoff, våpen og pushing bannlyst, ellers er det ingen regler. Slik blir det i Oslo også.

— Hvor lenge går det an å drive et hus for rusbrukere uten regler?

— Så lenge man vil. Du kan komme rusa, men oppføre deg. Provokasjoner og sånn vil nok den indre justisen ta seg av.