Mot alle odds

Kontoret deres er møblert med store myke sofaer og gøyale puter i gult og grønt. Stabler med brosjyrer og fargesterke plakater på veggene. En hel vegg, dekket med presseklipp fra lokalavisene Søgne og Songdalen Budstikke, og ulike nasjonale og lokale fagtidsskrifter, viser saker de har engasjert seg i.

Bruker egen erfaring

Ida Kristine Olsen (40) og Ronny Bjørnestad(45) er et veletablert par med to barn. Erfaringen som tidligere rusavhengige anvender de nå i arbeidet med å hjelpe andre. De har mange jern i ilden, samarbeider med Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet, er med å utarbeide nasjonale veiledere, og sitter i tillegg i gruppen som utreder heroinbehandling i Norge.

Ida er leder i SMIL – et støtteprosjekt for gravide og småbarnsmødre i LAR. Her kan LAR-mødrene og deres familier til enhver tid få hjelp, støtte og avlastning.

Hun var i sin tid med å starte proLAR, som nå heter proLAR NETT, hvor Ronny nå er daglig leder. Et nasjonalt forbund for folk som får medikamenter mot sin rusavhengighet.

Ida sitter også i arbeidsgruppen som utarbeider, og snart legger frem, de oppdaterte nasjonale retningslinjene for personer i LAR. Dette arbeidet vil Rus og Samfunn lage en sak om senere.

– Det er viktigere enn noen gang at pasientens perspektiv ivaretas, sier Ida engasjert.  Jeg håper at de skal brukes slik det er tenkt – som verktøy for å jobbe mest mulig individuelt med personen det gjelder.

Hun mener at vi må slutte å overse vanlige helseutfordringer hos mennesker som er i behandling for rus- og avhengighetslidelser. Vi trenger fokus på kosthold, røyking, fysisk aktivitet, prevensjon og kvinnehelse også for dem.

– Spør og grav om generell helse! Ta symptomer på psykiske lidelser på alvor. Og få fastlegen mer på banen vedrørende LAR-pasienter, oppfordrer Ida.

Hver sommer organiserer ProLAR Nett sommerleir for barnefamilier, og for medlemmer uten barn. Det er lek, bading og båtturer, men også kurs og seminarer. Leirene er populære også hos familiens ungdommer: Remi på snart 18, og Ronja på 12, har jobbet både frivillig og som sommerjobb på leirene.

– Datteren vår på 12 år maser allerede om neste sommer. Hun pleier å hjelpe til som barnepasser i SMIL på samlinger i skoleferiene, forteller Ida. De er en tett sammensveiset familie.

Det var ikke gitt at det skulle bli slik:

Bonnie and Clyde

Det startet en vakker sommerdag for 24 år siden, da Ida var 16 år. Hun hadde begynt å ruse seg og blitt plassert på institusjon. Men under et besøk på Tøyenbadet i Oslo rømte Ida. Hun hadde ventet til kvinnen som skulle passe på henne var naken, og ikke kunne løpe etter henne.

Nede ved Akerselva møtte linluggen en gjeng gutter. En av dem var en høy mørk 22-åring fra Bærum. Han het Ronny, var rusavhengig og hadde nettopp sluppet ut fra fengsel.

– Hun kom løpende ned gressbakkene fra Tøyenbadet, sier Ronny. Uten sko. Med det lyse håret som en sky etter seg.

– Det var kjærlighet ved første blikk sier Ronny. I hvert fall for meg.

– Vi ble kalt Bonnie and Clyde, forteller Ida. Vi holdt alltid sammen. Og det gjør vi fortsatt.

Hun tror det er grunnen til at de mot alle odds har klart seg så bra.

– Men vi har ikke hatt noen lett vei, det er mer som skulle tilsi at vi ikke hadde holdt sammen, sier Ida nøkternt.

Foreldrene ble kjærester.

Livet deres har tatt mange uventede vendinger. Blant annet at faren til Ronny og moren til Ida traff hverandre under et forsøk på å finne Ida og Ronny. Og ble kjærester!

– Jeg er glad for at de var så gamle att vi unngikk å få søsken, sier Ronny. Det kunne virkelig ha blitt sært.  Ida ler.

– Ja herlighet! Hva ville vi da ha blitt? spør hun.

Idas mor søkte opp faren til Ronnys da hun lette etter Ida, som hadde rømt fra Tyrilikollektivet. Hun mistenkte med rette at datteren var på samme sted som Ronny. Sammen klarte foreldrene å finne ungdommene, og ta dem med hjem.  Men de fant også hverandre i prosessen, og for atten år siden giftet de seg.

– Tenk de giftet seg før oss! Så da måtte vi jo bare gjøre det vi også, sier Ida.

Overdose holdt på å koste henne livet

Ida har klart seg i 19 år uten rus med unntak av et mislykket forsøk på nedtrapping for 13 år siden, og nå i 10 år uten metadon. Men hun er ikke i tvil om hvor hun hadde vært hvis hun ikke hadde fått metadonbehandling, etter en overdose som holdt på å koste henne livet da hun var 19 år. Metadon var ikke tidligere blitt brukt på så unge i Norge, men Tyrili hvor hun var, gjorde et unntak, siden hun var i så dårlig forfatning.

— Det var bra, jeg hadde ikke overlevd mange månedene uten, sier hun.  Det reddet mitt liv.

Da Ida fikk metadon, ville også Ronny prøve det som nedtrapping. Han dro til en privat institusjon i Danmark. Det var vellykket. Ida ville til Ronny, og dro etter ham til klinikken i Danmark, hvor hun også i en periode var i behandling for å trappe ned.

Men hun ble dårlig og måtte dra tilbake til Tyrili. Ronny ville også tilbake til Norge, og fikk plass på Fønix house, i medikamentfri behandling. Dette stedet var sterkt mot metadon, og ville helst ikke ha besøk av Ida. Men hun fikk likevel komme på besøk en helg, og ble gravid.

Da skjønte Tyrili at paret måtte få komme dit, og være sammen som en familie.

Etter hvert flyttet den lille familien til Sørlandet, hvor Ida hadde tilhørighet. Livet gikk videre, de fikk jobb, hus og etter hvert et barn til.  Men etter et uheldig forsøk fra Ida på å trappe ned LAR-behandlingen, innhentet rusavhengigheten Ronny. Da var sønnen deres fem år, og Ronny gikk raskt inn LAR.

– Vi ønsket å sikre ham en stabil oppvekst, og fant ut at vi gjorde det best ved å være stabile i LAR, sier Ronny.

Fangstarmer som sakte vokste ut

Så, etter mange år, da også barn nummer to var over den sårbare spedbarnsperioden, ønsket Ida å slutte med metadon.  Men å trappe ned viste seg nok en gang å være beinhardt.

– Jeg var i helvete i ett år, sier hun. Det som holdt meg oppe var bildet av endorfin-reseptorene i hjernen, som fangstarmer som sakte vokste ut. Det hjalp meg å ha forståelse for hva som skjedde med meg, sier hun.

Ida strekker ut armene og spriker med fingrene for å vise.

– Hjernen produserer endorfiner når kroppen opplever smerte eller stress, lyst, lykke, energi, forklarer hun.  Men den aktive ingrediensen i opiater har en kjemisk struktur som ligner på endorfiner. Opiatene skuffer unna endorfinene. De låser seg fast på endorfin-reseptorene og skaper en kunstig følelse av velvære, eller fravær av ubehag som vi ellers skal produsere naturlig.

Hun forteller at langvarig opiatavhengighet ødelegger kroppens evne til at denne prosessen skjer naturlig. Hvis man da slutter med opiater, må den delen som skal ta imot ekte endorfiner ”vokse ut” igjen for at man skal kunne føle seg ok.

– Det er ikke å slutte som er det mest utfordrende, det er tomrommet som oppstår i fraværet av medisin, i påvente av at kroppen skal bygge seg opp igjen. Det er dessverre en ekstremt risikofylt tilstand, som er krevende å stå igjennom. Det er ikke slik at jeg anbefaler det, sier Ida.

Ronny er fortsatt i LAR. Han hadde et stort og alvorlig tilbakefall etter at han prøvde å gå av metadon for 4 år siden. Han ser i dag på medisinen som avgjørende for stabiliteten i sin egen og familiens tilværelse.

– Det var en investering og et bevisst sikkerhetsgrep for å trygge oppveksten til våre barn. Vi kunne ikke gamble med at et tilbakefall skulle sette alt det vi hadde bygget opp i fare. Så vi helgarderte. Man må aldri bagatellisere nedtrapping, eller at LAR kan være livsnødvendig for mange, sier Ida.

Ronny går nå på minimal dose og stresser ikke.

–Det er to små piller fra et brett og det er mange som må gå på diverse medisiner livet ut, sier han.