-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Foreldrene Elin og Martin har fått god hjelp av Uteseksjonen i Trondheim
Foreldrene Elin og Martin har fått god hjelp av Uteseksjonen i Trondheim

Nytt tilbud til foreldre skal gi bedre støtte til rusutsatt ungdom

- Vi var livredde og tenkte "Shit, vi trenger hjelp!", sier Elin og Martin. Hos Uteseksjonen i Trondheim kommune fikk paret den hjelpa de trengte da sønnen begynte å streve.

- Hadde sønnen vår fått kreft, ville vi ha støttet oss på hele nettverket vårt. Men rus er en skambelagt ting. Du vil ikke at stempelet "han som ruser seg" skal bli hengende ved ungdommen din, sier Elin. Akkurat dette er også grunnen til at vi har gitt paret fiktive navn i denne artikkelen. Hvis guttungen deres kommer seg ut av rusproblemene, skal han slippe å leve med at folk kjenner til denne perioden av ungdomstida hans.

- Det er mye skam og tabu knyttet til å ha et barn som sliter med rus og vold, bekrefter Camilla Wright. Hun er leder for Uteseksjonen i Trondheim kommune, et rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak for ungdom mellom 13 og 25 år. Det siste året har Uteseksjonen formalisert sitt lavterskeltilbud til foreldre.

- Det gagner ungdommene at vi også møter foreldrene deres, fastslår Camilla.

Låser seg for foreldrene

Uteseksjonen jobber oppsøkende på arenaer hvor de vet at de treffer utsatt ungdom, driver oppfølging med kontaktflate mot skole, politi, konfliktråd og foreldre og har en rekke aktivitetstilbud til målgruppa.

- Vi er ungdommene sine folk. Det skal være lav terskel for å kontakte oss, og det er ikke sånn at vi løper rett til foreldrene og varsler når en ungdom kommer til oss. Men etter å ha brukt litt tid på å koble oss på og få oversikt over nettverk, venner og familie, forhører vi oss ofte om det er ok at vi snakker litt med foreldrene. Vi vil gjerne si fra om at vi møter ungdommen deres. Og hvis bekymrede foreldre tar kontakt på eget initiativ, får de hjelp, forklarer Rannveig Damås Hermansen, som er ansvarlig det nye lavterskeltilbudet for foreldre.

De har snakket med foreldre før også. Det siste året har tilbudet imidlertid blitt et eget satsningsområde med mer faglig innhold.

- Vi har økt vår kompetanse i finne ut hvilken støtte foreldrene har bruk for. For mange låser det seg fullstendig.

Det kan Elin og Martin skrive under på.

Refleks som virket mot sin hensikt

- Da vi så tegn til at sønnen vår var på vei i en retning vi var bekymret for, var ryggmargsrefleksen vår å stramme til. Det virket mot sin hensikt. Hadde vi fortsatt å gjøre mer av det vi gjorde da, ville vi ha dyttet ham lengre bort fra oss, sier Martin.

Hos Uteseksjonen fikk foreldreparet hjelp til å sortere tanker, til å justere egen frykt og til å forbedre samspillet med en ungdom som hadde begynt å forsvinne om natta, dra på fest, ruse seg og gjøre seg utilgjengelig for foreldrene.

- Han ville ikke ta telefonen når vi ringte, for han visste jo at vi var sinte, sier Elin. Nå har de gjort en avtale om at han minst skal sende en melding om at han er i live. Både foreldrene og ungdommen kjenner at det er mye bedre enn at de ringer politiet for å få hjelp til å finne ham.

- Vi meldte ham savnet et par ganger. Det skapte jo bare trøbbel for ham også, og var kanskje ikke det lureste å gjøre. Men når det er 15 minusgrader ute og du ikke vet hvor ungen din er...

Elin og Martin har vært mye bekymret i tiden etter at det gikk opp for dem at sønnen hadde begynt å ruse seg på ungdomsskolen.

- Vi trengte hjelp til å greie å stå der for ham. Det er ikke lett å være raus, trygg og god når du er livredd, sier Elin.

Kunne ikke la være å forholde seg til foreldrene

Uteseksjonen kommer i kontakt med stadig yngre ungdommer.

- Når du er 14 år kan du ikke velge bort foreldrene dine. Og bak alle disse ungdommene som er på vei inn i rus og kriminalitet, bak dem som røyker sin første spliff når de er 12, finnes det foreldre. Som er redde for hva som vil skje med ungdommene deres. Vi kunne rett og slett ikke fortsette å la være å forholde oss til foreldregenerasjonen, fastslår Rannveig.

Det er svært forskjellig hva foreldrene har behov for. Noen trenger råd og tilgang på veiledning. De kan ringe og si "jeg har funnet en brun klump på rommet. Hva er det?". Andre trenger hjelp til å normalisere situasjonen. De spør seg hva de har gjort galt, siden ungdommen deres ruser seg, og trenger å høre at dette kan skje hvem som helst. Enkelte familier, og kanskje særlig der ungdommene står i et krysskulturelt press, trenger en tolk eller brobygger mellom generasjonene - og kulturene.

- Vi snakket med et foreldrepar for en stund siden og fortalte dem at gutten deres ville at de i hvert fall skulle hilse på kjæresten hans. "Men kan vi invitere henne hjem da?", spurte de. Den tanken var fremmed for dem. Vår bekreftelse på at det kunne de absolutt gjøre her i Norge, var nok til at det ble lettere for den gutten å være mer hjemme. Etter at han sluttet å stikke ut hver kveld fikk foreldrene mer mulighet til å være der for ham, forteller Camilla.

Tilgjengelig - uten ventetid

Vi sitter på et møterom hos Uteseksjonen. Telefonen til Camilla har vibrert en stund. Nå gløtter hun ned. Spør om vi kan ta en liten pause i intervjuet.

- Jeg ser jeg har en ungdom som er på rømmen. Jeg må nesten ta en telefon.

Vi må tenke på noe Martin sa. "Det er så tydelig hvor folkene hos Uteseksjonen har lojaliteten sin: hos ungdommen. Og så er de utrolig tilgjengelige. Du få en samtale med en gang hvis det har skjedd noe!"

- Vi tar behovene når de kommer og må møte dem med riktig tilbud, sier Camilla når hun kommer tilbake. - Det er ikke innbyggerne som skal tilpasse seg kommunens behov, men vi som skal tilpasse oss deres.

Et lavterskeltilbud uten krav om henvisning for foreldre som ringer og er redde, har vist seg å være et slikt behov.

- Noen trenger en telefonsamtale hver sjette uke, noen ønsker et møte hver uke, og andre trenger oss kanskje hver dag i en periode. Vi gjør avtaler med hver familie og passer nøye på at ungdommen og foreldrene ikke har samme kontaktperson. Vår primæroppgave er å forbygge rus og kriminalitet blant ungdom, og foreldrekontakten vår skjer fordi vi tror det hjelper ungdommene.

Martin og Elin har ikke hatt så mange møter, men har fått akkurat den hjelpa de trengte.

- Det er forholdsvis enkle ting de har gitt oss, men verktøyene vi har fått har vært utrolig treffsikre, sier de.

Lav alder og sammensatte problemer

Sammenlignet med for ti år siden, er det i dag yngre ungdommer med mer sammensatte utfordringer som er under Uteseksjonens vinger. Camilla Wright peker på at dette delvis skyldes målbevisst arbeid for å nå de yngste ungdommene, men ser også at andre faktorer spiller inn. Rusmidler er mer tilgjengelig enn før, og selges på nett. Ungdommene har mer penger, og på grunn av sosiale medier har de et støtte nettverk og ei større kontaktflate. De finner mye brukerinformasjon på nett og lever i det hele tatt et liv som foreldrene i liten grad kan kontrollere. Noen foreldre trenger hjelp til å innse og akseptere nettopp dette. De må få input på at for strenge grenser hjemme gjør at ungdommene deres kan sprenge seg helt ut.

- Det å være ungdom handler jo også om å teste grenser og gjøre noen feilskjær. Vi trykker ikke på den store, røde alarmknappen hvis vi møter ungdom som ruser seg for å ha det artig. Men når rusen brukes som selvmedisinering, da blir vi bekymret, fastslår Camilla.

Da trenger ungdommen støtte fra alle ressursene rundt seg, og foreldrene er ofte en av disse. Mange ungdomsforeldre trenger imidlertid hjelp til å komme i en posisjon til å hjelpe. Der kan Uteseksjonen bidra.

- For oss har det vært avgjørende viktig å få denne støtten. Enhver by og tettsted burde hatt et sånt tilbud, sier Elin.

 

Les mer om følgende emner: