-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

F.v. Stig Pettersen, Anne Løw-Hansen, Vivian Hovset og Roger Kjeldsberg jobber alle ved SAMUR, Samhandlingstiltak for ungdom med utfordringer knyttet til rus, i Trondheim. De ønsker seg kolleger med minoritetsbakgrunn for å bedre speile hele bredden i byens rusutsatte ungdomsmiljø.
F.v. Stig Pettersen, Anne Løw-Hansen, Vivian Hovset og Roger Kjeldsberg jobber alle ved SAMUR, Samhandlingstiltak for ungdom med utfordringer knyttet til rus, i Trondheim. De ønsker seg kolleger med minoritetsbakgrunn for å bedre speile hele bredden i byens rusutsatte ungdomsmiljø.

Trenger flerkulturelle døråpnere

Skal det være mulig å hjelpe minoritetsungdom med rusutfordringer, trenger de som jobber med ungdomstiltak mer kunnskap og flere kolleger med minoritetsbakgrunn.

— Vi må bryte gjennom den frykten disse ungdommene og familien deres ofte har for det offentlige, sier Vivian Hovset, avdelingsleder i Trondheim kommunes rustjeneste Ungdomstiltak. Hun har erfaring med at mistillit, misforståelser, språklige barrierer og manglende kunnskap om norsk velferdssystem gjør det ekstra utfordrende å hjelpe minoritetsungdom som ruser seg.

Brukerorganisasjonen RIO mener at dagens helsevesen ikke er rustet til å håndtere de rusutfordringene minoritetsungdom står i. Hovset er langt på vei enig og mener manglende flerkulturell sammensetning i personalgruppa er en svakhet når de skal jobbe med å avdekke og imøtekomme problemer med rus og psykisk uhelse blant flerkulturell ungdom. Avdelingen hennes har søkt om midler til å kunne ansette minst én medarbeider med minoritetsbakgrunn og håper å kunne utlyse stillingen til sommeren.

— Jeg tror vi kan tjene mye, rent mellommenneskelig, på å ha en kollega som har egen erfaring med å stå utenfor det norske majoritetssamfunnet, sier hun.

Ryktet går

Vi sitter rundt et møtebord i Bispegata 9D, der Trondheims Samhandlingstiltak for ungdom med utfordringer knyttet til rus i aldersgruppen 18-25 år (SAMUR) holder til. Teamet med miljøterapeuter har i mange år erfart at det er vanskelig å få innpass i flerkulturelle ungdomsmiljøer. Særlig enkelte afrikanske, arabiske, asiatiske og østeuropeiske miljø er utfordrende å nå. De siste årene har de allikevel opplevd å få stadig flere henvendelser fra innvandrerungdom som søker hjelp. I 2020 begynte teamet å se en trend der spesielt gutter fra afrikanske land tok med seg kompiser med rusutfordringer, etter at de selv har opplevd å få god oppfølging. 

— Det er tydelig at ryktet går om at de kan få hjelp hos oss, og da er det spesifikt Stig her de vil snakke med, sier Vivian Hovset og nikker mot miljøterapeut Stig Pettersen.

— Tradisjonelt sett har de fleste ungdommene kommet inn til SAMUR gjennom det øvrige hjelpesystemet, men i det siste har fler og fler tatt direktekontakt, forklarer Stig. Han mener dette særlig gjelder minoritetsungdommene, som etter hans erfaring holder fasaden og skjuler sitt rusmisbruk lenger enn norske ungdommer.

— Det er en dobbel skam forbundet med rusbruk for mange av dem. De bringer ikke bare skam over seg selv, men over familien sin, og risikerer å ikke bare bli utstøtt hjemme, men fra et helt miljø, en hel klan.

Usikkerhet

At rusenheten i Trondheim nå kommer i kontakt med ungdommer som trenger hjelp, betyr ikke at de nødvendigvis greier å gi dem et tilbud som er likeverdig med det de etnisk norske ungdommene får. Miljøterapeut Anne Løw-Hansen beskriver følelsen hun kan sitte med etter møter med minoritetsungdom, særlig når språkproblemene er store.

— Det er alle disse hullene i forståelsen. Jeg kan kjenne på en tvil som er større enn den jeg har etter møter med de norske ungdommene. Har vi forstått hverandre, har jeg lest dem rett? Også et fremmed kroppsspråk kan være vanskelig å lese, påpeker hun. En tolk kan av og til være til hjelp, men mange ungdommer frykter at taushetsplikten ikke blir ivaretatt dersom det også kommer en tolk inn i bildet, og takker nei til dette tilbudet.

— Det er generelt mye misforståelser og vi strever med å formidle vestlig tankegang om behandling og terapi og skape forståelse for denne. Fortolkningsrammene for situasjonen er svært ulike. Rent konkret kan det resultere i tvil om for eksempel prat om forbannelser, om det tredje øyet eller om demoner er et uttrykk for psykose, eller om det bare er vi som mangler den kulturelle forståelsen for hvordan de beskriver og oppfatter problemene sine, forklarer Vivian Hovset.

At ansatte innen rusomsorgen har begrenset forståelse for kulturelle, åndelige og språklige variasjoner var også et av poengene som kom frem da RIO samlet fagfolk og flerkulturelle med egenerfaring fra rusfeltet til debatt om rus i minoritetsmiljøer høsten 2020. Organisasjonen har utarbeidet en rapport som oppsummerer både innleggene fra debatten og tidligere forskning på rusutfordringer i flerkulturelle miljø.

Psykisk helse et ikke-tema

I RIO-rapporten fremgår det også at mange synes det er vanskelig å være åpne om traumatiske erfaringer fordi de opplever at helsevesenet ikke har nok kompetanse til å hjelpe dem med å håndtere traumer de har fått på grunn av krig og flukt. Brukerorganisasjoner mener derfor at helsevesenet trenger mer kompetanse om hvordan traumer knyttet til krig og flukt øker risikoen for rusavhengighet, og økt kunnskap om samarbeid i en multikulturell sammenheng.

Teamet i Trondheim har erfaring med at ungdommene kan ha opplevd ting som gir dem psykiske utfordringer, og peker på at dette ofte er vanskelig å ta tak i hvis ungdommene kommer fra en bakgrunn der psykisk helse er et ikke-tema. I arbeidet med å få familien på banen for å støtte opp om ungdommene kommer de til kort i noen av de flerkulturelle familiene.

— Det kan delvis skyldes at vi ikke kjenner de kulturelle kodene som trengs for å få innpass, men også at familiene rett og slett ikke har noe begrep om at psykisk helse og rusavhengighet er tema som hører hjemme i det norske helsevesenet, at det er noe man kan få behandling for, sier Hovset.

Frykten for systemet

Med unntak av Oslo, som har en befolkningssammensetning som skiller seg radikalt fra resten av landet, kommer de kommunale hjelpetiltakene i Norge i kontakt med relativt få flerkulturelle ungdommer. I Trondheim hadde rusenhetens ungdomstiltak i fjor 15 oppfølgingsvedtak på ungdommer med foreldre eller bakgrunn fra et annet land.

— Det kan se ut som det fortatt er mange vi ikke får kontakt med, men vi ser at flere og flere stoler på et system de tidligere har fryktet vil ta fra dem alt, sier miljøterapeut Roger Kjeldsberg.

I RIOs debatt om rus i minoritetsmiljøer pekte Mohammed Hersi på at mange minoriteter med rusutfordringer kommer fra samfunn som har kollapset og at de derfor har grunnleggende mistillit til systemet, også det norske.

— Denne mistilliten forsterkes av de fordommene og diskrimineringen som minoritetene møter både i storsamfunnet, i helsevesenet og i møte med politiet, fremholdt Hersi, som er en av grunnleggerne av MIO - Minoritetenes interesseorganisasjon. Hans erfaring er at frykten for negative konsekvenser, som anmeldelse, utsendelse fra Norge eller utestenging fra minoritetsmiljøer, gjør at mange venter lenge med å søke hjelp.

Hvis vi ikke lykkes

Vivian Hovset påpeker at det er viktig å jobbe for å at behandlingssystemet tidligst mulig kommer i posisjon til å hjelpe.

— Hvis vi får en voksende, ekskludert ungdomsgruppe som ikke får hjelp med sine rusproblemer, har vi et problem, også som samfunn. Det vil bli mer gjenger, mer kriminalitet, flere ungdommer som ruser seg. En av oppgavene våre er å gjøre ungdom i stand til å starte på rusbehandling. De flerkulturelle trenger en annen type oppfølging i forkant av behandling enn de norske har behov for. Her må vi bli flinkere, fastslår Vivian Hovset.

 

Les mer om følgende emner: