— Vi måtte nå bunnen sammen, før vi kunne reise oss igjen

— Jeg har alltid visst at det er han her som er min store kjærlighet, selv om jeg har falt til ro med andre også. Hver gang Christer dukket opp i livet mitt, var jeg ikke vond å be.

Det sier Hilde Askildsen mens hun kikker bort på Christer Askildsen. De to sitter ved siden av hverandre i en stor, brun sofa i en nyoppusset leilighet i Stavanger. Leiligheten er deres, og her bor de sammen med kattene Blackie og Bamse.

Utenfra er det vanskelig å se hva Hilde og Christer har vært gjennom. Det er ikke mange år siden paret levde et helt annet liv. Et liv preget av rus, uten håp og fremtidsutsikter.

Nettopp disse erfaringene gjør at både Hilde og Christer har tøffe råd til dem som er pårørende til rusavhengige. — Legg på telefonen når du blir skjelt ut og ikke finn deg i alt. Ikke ha den som ruser seg boende hjemme, er bare ett av deres råd. Mer om det senere. Først skal vi tilbake til da Hilde og Christer møttes.

— Vi kunne være åpne og ærlige om alt

De møttes for første gang ved Kannik ungdomsskole, da de havnet i samme klasse. Christer ble ofte plassert helt foran ved læreren, med Hilde ved siden av seg. Det gikk ikke lang tid før de to ble et par, og til det ble slutt mellom dem igjen.

— Vi har vært litt sånn «av og på» i alle år. Selv om vi begge har hatt relasjoner til andre innimellom, har vi alltid funnet tilbake til hverandre, forteller Christer.

Det første Hilde la merke til ved Christer var øynene hans og det at hun kunne snakke med ham om alt.

— I senere tid, da vi var i forskjellige miljøer, kunne vi forsvinne i et døgn eller to, hvor vi bare satt og pratet og hadde det morsomt sammen. Han dømte meg aldri, sier hun.

— Vi kunne være åpne og ærlige om alt, legger Christer til.

— En flukt fra virkeligheten

Sommeren før syvende klasse hadde Christer sitt første møte med rusen. Han begynte å sniffe bensin og lightergass med kompiser. Ifølge Christer var det ingenting som skulle tilsi at han kom til å begynne å ruse seg, annet enn en søken etter spenning.

— På 90-tallet var Kannik en skole med mye rus, og når jeg ser tilbake var vi ikke de eneste som eksperimenterte med dette, forteller Christer.

I slutten av ungdomsskolen var helgene preget av fest og moro. Sniffing ble til drikking og røyking av hasj. Ikke bare for Christer, men også for Hilde.

Sent på 90-tallet er Hilde og Christer i begynnelsen av 20-årene. De har hatt et «av og på» forhold i flere år, men så mister de kontakten. Christer får seg samboer og en datter, og jobber som rørlegger. Han ruser seg fortsatt, men føler at han har kontroll.

Hilde kaster seg på teknobølgen og er en skikkelig partyjente. Nettene på dansegulvet er lange og Hilde tar både Amfetamin og Ecstasy. Hun lever et dobbeltliv. På dagtid jobber hun i barnehage, mens nettene går til festing.

Ifølge henne var rusen en flukt fra virkeligheten og alle tankene. Hilde forteller at hun aldri var ruset på jobb, men at hun ofte var sykmeldt. Det tok ikke lang tid før rusbruken på fest ble til et rent rusmisbruk, og livet var preget av panikkangst og depresjon.

— Ingen håp om en bedre fremtid

Fasaden slår også sprekker for Christer i begynnelsen av 20-årene, når han setter sin første sprøyte med heroin. Det blir slutt mellom ham og samboeren, som tar med seg datteren.

— Det var det samme for meg om jeg våknet eller ikke, fordi jeg hadde det så drit. Jeg hadde heller ingen håp om at fremtiden skulle bli bedre, forteller han.

Etter en periode havner Christer inn i LAR-systemet. Under legemiddelassistert rehabilitering (LAR) gis pasienten legemidler som kan erstatte heroin, i tillegg til psykososial støtte og rådgivning. Christer var i systemet i nærmere ti år.

— Det å havne inn i LAR-systemet gjorde ikke ting bedre for min del, sett bort ifra at jeg kom meg ut av hospits og inn i en leilighet, forteller han.

Når Christer ser tilbake, er denne perioden en av to «jævlige» epoker han har hatt i livet. Den andre perioden starter i 2012, året Hilde og Christer møtes igjen. De er 33 år, og havner skikkelig på kjøret.

— Det var gøy i begynnelsen, men så ble det jævlig. Det handlet om liv eller død, og vi trodde ikke at vi kom til å overleve

Hilde og Christer kaster i seg så og si alt av rusmidler, unntatt heroin. De skjønner at de trenger hjelp, men ingen ønsker å gi paret en sjanse.

— De turte å satse på oss

Så i 2015, får Hilde og Christer en telefon som endrer alt. De får tilbud om å være med i kommunens forsøksprosjekt Housing First, som de første i Stavanger.

Den tradisjonelle tilnærmingen krever ofte at man må oppfyller visse betingelser, som å fullføre behandlingsprogrammer, før man får tilgang til bolig. Housing First stiller ikke slike krav, og bygger på ideen om at det å ha tilgang til en bolig, er en grunnleggende menneskerettighet og nøkkelen til å håndtere andre utfordringer.

Brukeren får også være med på å velge bolig og hvilken type oppfølging han eller hun ønsker. Det eneste kravet er at teamet i Housing First, må få slippe inn i leiligheten ukentlig.

— Vi var noen som ingen andre ønsket å ta i, og derfor er vi veldig takknemlige for at teamlederen i Housing First, Karianne Langfeldt Lie, turte å satse på oss. Hun ga oss en sjanse, sier Hilde.

Hilde og Christer forteller at teamet, som kun besto av fire faste personer, besøkte dem hver eneste dag.

— Til tider var teamet innom flere ganger om dagen, bare for å sjekke at vi fortsatt pustet. Slik var det dessverre til tider.

Paranoid og redd

Etter en stund begynte Hilde og Christer å stole på teamet i Housing First. Det at de brukte tid på å bli kjent med dem, og at det var faste personer som kom innom hver dag, var med på å bygge tillit. Dette opplevdes annerledes enn besøkene de var vandt med fra miljøtjenesten, hvor det ofte sto ukjente ansatte utenfor døren.

— Jeg åpnet sjeldent døren for folkene fra miljøtjenesten, fordi jeg var paranoid og derfor redd for dem. Egentlig så hadde jeg jo lyst til at de skulle komme inn, men så åpnet jeg ikke, og endte opp med å sitte der helt alene, forteller Christer.

Hilde og Christer visste at teamet fra Housing First hadde nøkkel til leiligheten, og at det var de samme personene som låste seg inn. Dette utgjorde en stor forskjell for paret.

— Hvis de var bekymret for oss, låste de seg inn i leiligheten for å sjekke at alt var bra med oss, uansett hvor rusa og paranoide vi var, sier Hilde.

— Hvis man skal klare å hjelpe folk, må man møte dem der de er. De dømte oss aldri.

— Da vi løy og sa at vi var syke, kom de uansett. De visste at det var da vi trengte dem mest, sier Christer.

Teamet i Housing First besto også av erfaringskonsulenter. Dette var folk som tidligere hadde levd det livet Christer og Hilde levde.

— Erfaringskonsulentene viste oss at de fikk det til, og det ga oss håp om at vi i fremtiden skulle klare å bli rusfrie, forteller hun.

— Teamet kom med tips og råd underveis. Karianne sa blant annet at utgangspunktet for å lage mat er en tom oppvaskmaskin, og det har virkelig satt seg, sier Hilde.

Ville bli rusfrie sammen

Det tok tid før teamet i Housing First ønsket å gi Hilde og Christer behandling. De var opptatt av at dette skulle være noe Hilde og Christer ønsket å gjøre for seg selv. Det nyttet ikke å dra i behandling for noen andre.

— Etter flere sykehusinnleggelser, psykoser og en nesten-drukning, innså alle at det dreide seg om liv eller død, og at vi trengte å komme inn i behandling. Vi satte ikke bare oss selv i fare, men også andre uskyldige mennesker, forteller Hilde.

Paret skrev derfor et lengre brev, som skulle vise at de virkelig ønsket å få hjelp. Hilde og Christer ønsket ikke å dra på avrusning hver for seg. De ville bli rusfrie sammen, og var derfor avhengige av at en behandlingsinstitusjon var villig til å ta inn begge to. Brevet overbeviste, og paret fikk et positivt svar.

Hilde og Christer ble sendt på avrusning i Stavanger, og senere til behandling i Avaldsnes. De sprakk en gang, men tilliten til teamet i Housing First, førte til at Hilde og Christer kunne være ærlige om dette. Teamet kjørte dem tilbake på behandling, og 1. september 2016 var paret endelig rusfrie.

Hjelper andre i samme situasjon

Et halvt år etter at Hilde kom ut av behandling, begynte hun som ringevikar hos Funkishuset i Sandnes, som er et lavterskel helse- og omsorgstilbud.

— Det at noen ga meg den tilliten og stolte på at jeg kom på jobb hver morgen betydde alt. Hvis ikke folkene i Funkishuset hadde gitt meg sjansen, er det ikke sikkert at jeg hadde vært her i dag, forteller Hilde.

A-larm er en bruker- og pårørendeorganisasjon, som ifølge paret har bidratt til at de har klart å holde seg rusfri. Her møtte Hilde og Christer andre i samme situasjon, som delte de samme erfaringene og opplevelsene.

Det å se at det gikk bra med disse menneskene hadde mye å si for deres egen reise.

— Det er veldig fint at man kan sitte i en selvhjelpsgruppe og kjenne på en følelse av at «Oi, dette her kjenner jeg meg skikkelig igjen i», sier Hilde.

Både Hilde og Christer har vært mentor for andre, gjennom A-larm, hvor de fulgte folk over lengre tid. Her fikk de mye god erfaring, som de har tatt med seg i arbeidet de gjør i dag.

I dag er Hilde ansatt i Stavanger kommune. Hun jobber i et Ambulerende ROP-team, som tar seg av mennesker som sliter med både rus og psykiske lidelser.

Christer jobber i bofellesskap og er erfaringskonsulent i Housing First, sammen med menneskene som hjalp ham å bli rusfri. Han er glad for at teamet ventet fem år før de ansatte ham.

— Den første leiligheten jeg ble sendt til alene var vår gamle leilighet. Jeg kom inn til en mann i psykose, som hadde sprøytedunkene på de samme plassene. Det var som å komme hjem igjen, bare at det nå bodde noen andre der, som jeg skulle følge opp. Det var skikkelig Deja Vu.

— Det er noe med det at stoffet ligger på bordet og at man blir dratt inn i hverdagen man selv har levd. Du skal være skikkelig på plass for å klare å stå i det, forteller Christer.

Samtidig tror han at nettopp det å bli jevnlig konfrontert med denne hverdagen, har hjulpet ham å holde seg rusfri. Det er en konstant påminnelse om et liv og en hverdag han aldri vil tilbake til.

Hilde er enig.

— Som erfaringskonsulent og mentor møter jeg meg selv i døren kontinuerlig. Jeg blir hele tiden påmint hvor forferdelig livet jeg levde før egentlig var. Det å heller kunne være en støtte for andre og gi folk et par gode timer i løpet av dagen, betyr veldig mye for meg, forteller hun.

I helgene er både Hilde og Christer natteravner. De ønsker å gi tilbake og være den trygge voksne for noen andre som trenger det. Så er det litt «action» i det også. Som natteravn i Stavanger sentrum møter Hilde og Christer ofte politiet.

— Før sprang vi rundt i sentrum og kom i kontakt med politiet fordi vi var rusa, mens vi i dag går med gule ravnejakker og passer på at folk kommer seg trygt hjem. Mange i politiet kjenner oss igjen, og synes det er kjekt å se hvor langt vi er kommet, forteller Christer.

— Kast dem ut og slutt å gi dem penger

Gjennom arbeidet de gjør i dag, har Hilde og Christer ikke bare kontakt med mennesker som sliter med rus, men også med deres pårørende. Som mentor i A-larm, må Christer ofte gi folk svar som de kanskje ikke ønsker å høre.

— Jeg svarer hardt og brutalt, selv om jeg vet at det kan være sårt. «Kast dem ut og slutt å gi dem penger», er jo ikke akkurat det man ønsker å høre som pårørende.

— Mamma sluttet veldig tidlig å gi meg penger, og for meg var det dette som måtte til. Før var pengene jeg fikk fra familien med på å muliggjøre rusmisbruket mitt, forteller Christer.

Hilde og Christer tror det er viktig at man som pårørende klarer å trekke seg tilbake. I mange tilfeller har de sett at pårørende «brukes opp» og blir ødelagte, i et forsøk på å gjøre personen de er glad i frisk.

— I det den som ruser seg blir frisk og når toppen, daler de pårørende ned, fordi de ikke har mer å gi. Mitt råd er å prøve å spare energien til de gode tidene, sier Christer.

Nå, i disse juletider, tror Hilde det er spesielt viktig at man som pårørende setter grenser og ikke er naiv, selv om dette kan være vanskelig.

— Hvis et familiemedlem dukker opp ruset, er det helt greit å si «nei, du får ikke komme inn her», sier Hilde.

— Legg på telefonen når du blir skjelt ut og ikke finn deg i alt. Ikke ha den som ruser seg boende hjemme. Det gjør ingenting godt, verken for den som ruser seg eller de pårørende, sier Christer.

Gjennom jobben møter Hilde og Christer også pårørende som opplever det å ha barn som ruser seg eller drikker for mye som tabu.

— Oppsøk pårørendegrupper og snakk med andre i samme situasjon. Når man først snakker høyt om det, så skal en se at det er veldig mange andre i samme båt, sier hun.

 — Det ender faktisk bra for mange, og derfor tror jeg det viktigste er å ikke miste håpet, sier Hilde.

— Det er viktig å sette seg mål

I mars dro Hilde og Christer til Nepal for å gå tur i fjellet, og neste tur er allerede planlagt. I august 2025 reiser de til Tanzania, for å bestige Kilimanjaro.

— Det å sette seg både kortsiktige og langsiktige mål har vært veldig viktig for oss når det kommer til det å holde seg rusfri. Det er også viktig at man har noe man brenner for, sier Hilde.

I hockeylaget Oilers har de funnet en felles interesse, men paret lærte fort at det også er viktig å gi hverandre rom til å dyrke egne interesser. For Christer har dette vært golf, sykling og trening.

— Når Christer spiller golf, kan jeg se True Blood for tiende gang, sier Hilde, og smiler lurt.

For henne har det vært viktig å ta vare på de små gledene i hverdagen.

 — Få opp øynene og legg merke til alt det fine rundt deg. Lytt til fuglene som kvitrer og gjerne dans litt, mens du venter på bussen, sier hun.

— Vi måtte nå bunnen sammen, før vi kunne reise oss igjen

Hilde og Christer tror ikke de hadde vært der de er i dag uten Housing First. For at enda flere skal få hjelp, trengs det flere oppfølgingsteam og lavterskeltilbud, mener de.

— Det burde bevilges mer penger, slik at kommunen kan ansette flere erfaringskonsulenter. Mottoet til A-larm er «erfaring og fag på samme lag», og dette synes jeg er viktig, sier Hilde.

Oppfølgingsteam, bestående av fagpersoner og erfaringskonsulenter er nøkkelen, ifølge dem.

— Housing First så vi at det var de samme hjelperne som kom igjen og igjen, og det gjorde at vi slapp dem inn. Nye folk på døren hver dag bygger ikke tillit i en sårbar situasjon, sier hun.

Det å ha noe å stå opp til, som gir glede i hverdagen, er også viktig, ifølge Hilde.

— Det gjelder ikke bare for folk som sliter med rus, men for alle. Man trenger tilhørighet og noe meningsfylt å stå opp til.

— Mange som ruser seg har ikke en plass å gå til på dagtid, når de er i aktiv rus. Derfor trenger vi flere steder med en «kom som du er» holdning, sier hun.

Hilde trekker frem Varmestuens Venner og Stasjonen i Stavanger, og Funkishuset i Sandnes, som gode eksempler på slike steder.

Men det viktigste av alt, ifølge Hilde og Christer, er at man virkelig ønsker å gjøre en endring for seg selv, og ikke for andre.

— Jeg tror vi trengte at det gikk skikkelig til helvete med begge to, før vi kom oss på beina igjen. Vi måtte nå bunnen sammen, slik at vi kunne reise oss sammen, sier Hilde.