-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Siden sommeren 2023 har voldsutsatte kvinner i rusmiljøet i Trondheim hatt mulighet til å søke tilflukt her.  — De trenger en trygg plass der de kan trekke seg litt tilbake og tenke egne tanker for å komme seg videre, sier Eva Sørlie, koordinator for Ressurssenteret.
Siden sommeren 2023 har voldsutsatte kvinner i rusmiljøet i Trondheim hatt mulighet til å søke tilflukt her. — De trenger en trygg plass der de kan trekke seg litt tilbake og tenke egne tanker for å komme seg videre, sier Eva Sørlie, koordinator for Ressurssenteret.

Voldsutsatte kvinner i aktiv rus: — Sårbare ja, men sterke.

— Hva de tåler … Jeg tror aldri jeg har møtt noen som er så sterke som den gruppa her. Det er helt sinnssykt, sier Eva Sørlie. Hun er voldskoordinator på Ressurssenter for kvinner i Trondheim. Nå har kvinner i rusmiljøet fått et sted å søke tilflukt.

En versjon av denne saken ble først publisert i Gatemagasinet Sorgenfri

— Det er mange ressurssterke, flotte damer i rusmiljøet. Men jenter og damer som svever rundt i dette miljøet, vil aldri finne en trygg seng.

Eva Sørlie rydder i begrepene. Ja, disse damene har problemer, og ja, de er avhengige av hjelp. De er ei sårbar gruppe. Men de er på ingen måte svake.

— Fysisk styrke er kapital

Det er mye vold i rusmiljøet. Det går sjelden ut over andre, men internt i miljøet kan det være veldig brutalt.

— Fysisk styrke er kapital i rusmiljøet og brukes for å beskytte seg selv og beholde status. Denne styrken er det menn som har. Det gjør at kvinner er ekstra sårbare. Faktisk ser vi at det er veldig tradisjonelle kjønnsroller dette miljøet, sier Eva.

Damene havner gjerne i forhold der tilgangen på beskyttelse eller rusmidler avhenger av mannen. At de opplever fysisk, psykisk og seksuell vold i det samme forholdet, er heller regelen enn unntaket

— For mange av damene i miljøet er det en utopi at de skal bli godt behandlet av en mann. En del har også erfaringer med at det er direkte farlig å sette grenser, forklarer hun. Stillingen som voldskoordinator ble opprettet fordi det vanlige virkemiddelapparatet kommer til kort i denne målgruppen. Tiltak som voldsalarm og besøksforbud er ikke hensiktsmessig, det trengs andre løsninger. Disse jobber Eva for å finne.

For mange av damene i miljøet er det en utopi at de skal bli godt behandlet av en mann

Talende råd

Hva som fungerer, er forskjellig fra person til person, men det finnes noen generelle leveregler: Ikke vær alene med noen. Ikke innta rusmidler man ikke kjenner innholdet av – la den som tilbyr det prøve først. Si fra hvor man drar for å gjøre «en byttehandel» – som er det nye uttrykket for prostitusjon. Enkelte råd sier sitt om graden av brutalitet i den virkeligheten hvor disse damene lever: Ikke ha skjerf rundt halsen hvis du skal møte noen på et hotellrom, ikke ta med kniv for beskyttelse, for den kan bli brukt til angrep.

Det er viktig med egne tilbud til kvinner i dette miljøet, og ikke bare av rene sikkerhetsgrunner.

— Fordi de ofte havner i en kjæreste- eller hjelperrolle, mister damene fokus på seg sjøl. De trenger en trygg plass der de kan trekke seg litt tilbake og tenke egne tanker for å komme seg videre, sier Eva.

Et sted der egenomsorg er et tema og der det finnes spisskompetanse på deres gruppe og det de sliter med.

— Her tar vi en samtale for samtalens skyld, ikke som en del av behandling, tilføyer hun.

Åpnet i sommer

Ressurssenter for kvinner åpnet sommeren 2023. Da avsluttet Trondheim kommune en seks år lang periode med lovbrudd, etter å ha manglet et tilbud for denne gruppa siden 2017.

I en ideell verden ville damene som kom inn til Ressurssenteret vært der i noen dager mens behovene deres ble kartlagt, før de så hadde blitt tilbudt en bolig som passet til deres situasjon. Men sånn er det ikke. Trondheim kommune har for få egnede boliger til gruppa, og fordi det ikke finnes noe annet sted de kan dra til, blir mange boende lenge.

— I utgangspunktet er makstida tre måneder, men vi setter ingen på gata, sier Vivian Hovset, leder for Ressurssenteret i Bispegata.

Personalet holder tett kontakt med alle som bor her selv om damene styrer selv inne på hybelen. De blir vekket etter avtale, kan komme og hente seg mat hvis de trenger det, og i helgene er det fellesmåltider. Personalet er også tilgjengelig hvis noen ønsker hjelp med søknader til Nav, følge til legen, veiledning om renhold og boforhold, bistand til å huske å spise – eller hvis de bare vil ha en prat.

Fullt belegg

Man kunne tro at alle ønsker å bo her så lenge som mulig, trygt og godt og i fellesskap med andre. Men slik er det ikke. Mange er rastløse og vil fort vekk. Noen opplever press fra kjæresten om å komme hjem igjen, andre savner den tilgangen til rusmidler som samboerskapet gir.

— Mange føler seg også ensomme her, og synes det er vanskelig å være alene med seg selv og tankene. Når vi tilbyr en varm seng og tak over hodet, og svaret er at de ikke liker å sove alene, er det vanskelig å argumentere imot. Mange nekter dessuten å se seg selv som en person som har behov for dette tilbudet, og det må vi akseptere, sier Vivian.

På mange måter kan hun nok være glad for at en del takker nei, for Ressurssenteret har ikke hatt ledige senger siden de åpnet.

Boligen er helt grunnleggende

Det overordnende målet for Ressurssenteret er at tilværelsen skal bli bedre for damer med rusavhengighet. En bolig er grunnleggende. Kvinner og jenter som må finne en sofa å overnatte på, havner fort i mer trøbbel enn de opprinnelig hadde. De kan våkne hver morgen med en ny erfaring eller et nytt overgrep de må bearbeide.

De som er bostedsløse får heller ikke samlet krefter eller ivaretatt egenhygiene. De får ikke stelt sår og har ikke noe trygt sted å oppbevare medisinene sine. Alt de eier står i fare for å bli stjålet. All kapasitet går med til å løse praktiske problemer og holde ut fysisk og psykisk ubehag. Noe overskuddet til å tenke på en endring i livet, finnes rett og slett ikke.

Mange er på minussida når de kommer hit. De sitter på gata uten noe som helst og er frastjålet passet, id-brikken, bankkortet sitt

Kvinnene i rusmiljøet har ofte en grunnleggende mistillit til politiet og dårlige erfaringer med legevakta. De søker ikke hjelp på de samme stedene som resten av samfunnet, men lider heller i stillhet, med dørene lukket og gardinene trukket for. Derfor ser vi dem sjelden. Men disse sterke damene er de mest sårbare av samfunnets sårbare mennesker.

 

 

 

Les mer om følgende emner: