Det er håp for instukidsa!

Denne kronikken er skrevet av Ulf Jansen og Turid Wangensteen.

Ulf Jansen er barnevernspedag og og familieterapeut, gründer og leder i Tyrili 1980 – 2018 og seniorkonsulent i Tyrili.

Turid Wangensteen er barnevernspedagog og familieterapeut, seniorforsker, PhD i Tyrili FoU.

Det er håp for instukidsa!

Vi står i en brytningstid som kan føre oss inn på bedre veier, hvis det finnes politisk vilje til å legge kunnskap og erfaring til grunn for endringer.

Det mangler ikke kunnskap, forskning og erfaring om unge som har alvorlige vansker knyttet til psykisk helse, spiseforstyrrelser, selvskading og rusmiddelbruk. Så hvordan kunne vi havne her, hvor svikten i barnevernet blir så dramatisk synliggjort gjennom NOU 2023:24 Med barnet hele vegen. Barnevernsinstitusjoner som har barnas tillit, og NRK serien Instukids?

Det er vår erfaring at barnevernsmyndighetene har forsøkt å hjelpe disse barna og ungdommene. Men gang på gang har de latt seg fascinere av nye evidensbaserte metoder som har blitt forsøkt implementert i ulike tiltak i en periode før de har sett at metodene ikke har fungert som forventet, og de har gått over til noe annet. Noe har selvfølgelig vært bra for noen barn og unge som har fått hjelp, men mange har også følt seg avvist, mislykket og problemene deres har økt mens de har vært i barnevernets tiltak.

Vi tror ikke det er en enkelt forklaring som kan bidra til å forstå utviklingen, og heller ikke en løsning som kan møte utfordringene, men vi har noen tanker basert på de erfaringene vi har gjort oss gjennom 44 års arbeid med mennesker som har rusmiddelproblemer og psykiske vansker.

34 år med barnevernsungdom – og hvorfor det endte der 

Tyrili er en ideell stiftelse som i 1980 startet virksomheten med å ta imot tvangsplasserte ungdommer fra barnevernet. Dette gjorde vi helt frem til 2014. Gjennom disse 34 årene fikk mange hundre ungdommer som strevde med omfattende problematikk knyttet til krevende oppvekstforhold, utenforskap, psykiske vansker, kriminalitet og rusmiddelbruk et tilbud. Tyrili har aldri hatt låste dører, eller brukt isolat. Fra første stund har vi forfektet at «tvangen» i seg selv ikke var det sentrale i tilbudet. Det var det innholdet vi klarte å skape sammen med ungdommene som fikk betydning for om de fikk tilstrekkelig livsgnist og optimisme til å bygge et liv med økt livsmestring og hvor rusen fikk mindre plass. Det avgjørende var å etablere trygge nok relasjoner og samarbeidsallianser mellom oss, de voksne og ungdommene. Vi skapte et bilde om at «tvangen» er som en brøytepinner langs vinterveiene. Vi trenger dem for å holde oss på veien, men når våren kommer med nytt lys og nye nyanser – ja så blir de overflødige. Mange av ungdommene trengte rammer, en tydelig struktur å forholde seg til, og først og fremst trygge voksne rundt seg den første tiden i Tyrili. Tvangen, slik vi praktiserte den, innebar mulighet og plikt til å hente ungdommer tilbake når de dro fra Tyrili uten avtale, noen ganger ved hjelp av barnevern, politi og familie. Tvangen innebar en forpliktelse om å ikke gi opp, ikke skrive dem ut eller sende de til andre tiltak når de viste frem problemene sine. De rømte oftest når livshistoriene de bar på ble for overveldende til å holde ut, når historiene om mobbing, omsorgssvikt, overgrep, vold og utenforskap innhentet dem igjen. Da ble behovet for å komme seg bort større, eller få et «frikvarter» som de ofte kalte det. Rusen lindret den verste smerten for en stund.

Tyrili havnet i et brudd med barnevernets gjennom en anbudskonkurranse i 2014. De siste årene før det opplevde vi i stadig større grad at de ungdommene som kom til Tyrili hadde gått for lenge uten å få nødvendig hjelp, støtte og behandling av barnevern og helsetjenester, mange hadde falt ut av skolen, og de hadde omfattende rusmiddelbruk og utagerende atferd. Mange hadde flere plasseringer bak seg i ulike tiltak og institusjoner, de følte seg avvist og ble beskrevet som «verstinger». For å møte disse utfordringene la Tyrili inn et anbud til Bufdir med flere stillinger, blant annet flere psykologer, psykiater og våken nattevakt. Vi mente at dette var en helt nødvendig styrking av medarbeidergruppen, begrunnet i barnevernsfaglig forsvarlighet. Da vi ikke ønsket å kompromisse på disse økte resursene ved å reduser døgnprisen – røk vi ut. 34 års aktivt og utviklende arbeid med barnevernsungdommer var over! Nå kommer de til Tyrili som unge voksne, med enda flere vonde opplevelser og sår og uten å ha fått nødvendig hjelp som barn og unge.

Det er krevende å være barn og ungdom 

Kravene om konformitet, tilpasning og å ikke skille seg ut befestes allerede i barnehage og skole. Klasserom med for få voksne til stede skaper utrygghet, og noen barn blir raskt stemplet som syke eller problembarn. Noen forteller om mobbing og overgrep fra jevnaldrende, og de føler på utenforskap og ensomhet. Mange barn vokser opp i familier som på ulike vis strever, og som i altfor liten grad får nødvendig støtte og hjelp. Mange ungdommer prøver rusmidler, og det er de mest sårbare som fortsetter. De finner tilhørighet i miljøer preget av rusmiddelbruk og kriminalitet, og lindring i rusen, slik at vonde tanker og følelser, angst og søvnløshet blir mindre dominerende. Vi kan gjøre mye for å bedre barn og unges oppvekstsvilkår, og sånn sett forebygge rusproblematikk og psykiske vansker, dersom vi som samfunn er villige til å prioritere det. Det er når en allerede har utviklet alvorlige problemer, det er krevende å skape gode støtte- og behandlingstilbud.

I Tyrili forstår vi rusmiddelproblemer og psykiske vansker og først og fremst som en reaksjon på krevende livssituasjoner eller traumatiserende hendelser. Dette i motsetning til en individualiserende og biomedisinske forklaringer som fokuserer på problemene i personen. Istedenfor for å spørre «Hva er galt med deg?», spør vi: «Hva har skjedd med deg?»  Barn og unge er ulike, og har ulike behov. Det gjelder også for de som har utviklet rusproblemer. Vi som fagpersoner må møte dem og familiene deres med respekt og likeverd. Vi må møte hver enkelt som en person, ikke som et problem eller en diagnose.

Ungdommen i sentrum – ikke rapportering og effektivisering 

New Public Management ble innført i norsk forvaltning på 1980-tallet i den hensikt at offentlige tjenester skulle drives etter modell fra næringslivet. Vi har fått en språkbruk og en praksis hvor mennesker blir varer, og fagfolk produsenter. Krav om effektivisering, bedre utnyttelse av kapasitet og stramme økonomiske rammer har skapt et tilsyns- og rapporteringsregime. Ledelse i for eksempel barnevernstiltak er først og fremst satt til å kontrollere og overvåke at ansatte og tiltaket leverer på rapportkravene, istedenfor å veilede og støtte sine ansatte. I verste fall flyttes fokuset fra ungdommen i sentrum til rapportering og effektivisering i sentrum, og både fagpersoner, ungdom og foreldre føler seg fremmedgjort og maktesløse. En ny diskusjon og reform om hvordan offentlige tjenester best mulig skal ivareta folks behov for støtte og behandling er derfor på sin plass, og vi ser frem til at Tillitsreformen realiseres!

Det er trygghet og relasjoner som skaper endring. Forskrift om barns rettigheter i barnevernsinstitusjon har en viktig funksjon og bidrar til at hverdagen er bedret for mange barn og ungdommer i institusjoner. Vi har sett altfor mange eksempler på at tvang og uverdige metoder er benyttet i forsøk på å få ungdom til å endre atferd, og regulering og tilsyn kan bidra til å hindre slike overgrep. Barn og unge skal høres, inkluderes og samarbeides med, så langt det er mulig. Vi ønsker ikke mer tvang, men vi må innse at noen av begrensningene satt i forskrift har ført til en avmaktsfølelse hos mange ansatte, ungdommer og foreldre. Det oppleves som nærmest umulig å sette nødvendige grenser og å ha forventinger til ungdommene, til tross for at vi vet at de som har utviklet alvorlige rusproblemer har behov for tydelige rammer og en forutsigbar struktur i hverdagen. Vi kan ikke ha et lovverk som undergraver hensikten med tiltaket og tilbudet.

Mange kan få et godt liv! 

Ungdommer kan få hjelp i institusjoner, profesjonelle fosterhjem eller alternative tiltak. De voksne fagpersonene rundt dem kan bidra til å bygge tillit og samarbeidsallianser, både med ungdommene og familiene deres. De må ha kunnskap og tid, og evne å gi mye omsorg. Holde ut og fast, tåle motstand og ulike atferdsutrykk og følge ungdommene i motgang og medgang – mens de er i institusjon eller fosterhjem og i lang tid etterpå. De kan sammen med ungdommene skape trygghet, trivsel, livsgnist og mestringsstrategier for å håndtere vanskelige og overveldende følelser. Det krever at det er nok fagpersoner tilstede, at tverrfagligheten er reell, at ingen jobber alene, og at arbeidsforhold, opplæring og veiledning gjør at de klarer å skape trygghet og kontinuitet i ungdommenes liv. Vi har mindre tro på at ekspertteam skal komme inn i tiltakene og «behandle» noen sider av en ungdom. Det er i hverdagen livet leves, og det er der de trygge relasjonene etableres og endringer skapes.
Vi hilser regjeringens nye retning for barnevernets institusjonstilbud velkommen, og håper at det blir virkelighet – ikke bare flere fine ord som aldri blir realisert. Det er ingen tvil om at ungdom som har utfordringer knyttet til rusmiddelbruk og kriminalitet har særlige behov for individuelt tilrettelagt støtte og behandling. Likeverdige helse- og omsorgstjenester må være tilgjengelige for alle barn og unge, og det finnes ikke én løsning eller én type tiltak som passer for alle. Det vi vet er at trusler om straff og straff ikke virker, det har norske myndigheter forsøkt i mange år uten særlig gode resultater!

Det er mye håp for disse unge! Det er vår erfaring at veldig mange, med god støtte og behandling, kan få et godt liv. Vi står nå i en brytningstid som kan føre oss inn på bedre veier, dersom det finnes politisk vilje til å legge kunnskap og erfaring til grunn for endringer. La oss sammen lære av historien slik at vi unngår å gjøre de samme feilene og overgrepene overfor disse mest sårbare ungdommene, igjen og igjen.