En tjeneste for god til å være sann?

Denne kronikken er skrevet av Kristian A. L. Slagsvold, behandler ved Oslo kommunale ruspoliklinikk

Visste du at det finnes et sted i Oslo der du kan troppe opp og henvende deg selv til behandling for rusproblemer og psykisk uhelse? Et sted som ikke bruker fastlegen, psykologen eller psykiateren som portvoktere? Et sted med lange behandlingsløp, der vi finner det nødvendig? En tjeneste som er gratis å benytte, og som ikke straffer med gebyr om du ikke møter til en avtale? Et sted der du møter erfarne rusbehandlere som tar deg på alvor, bruker tid på deg, lytter, og hjelper med å rydde i livet? Et sted som kan hjelpe deg i møte med tungt byråkrati, bistå med økonomisk rådgivning, jobbformidling, rusmestring, sosiale problemer? Et sted som omtales som en «skjult diamant» av somme i rusfeltet i Oslo? Har du hørt om oss? Ikke det? Vi heter Oslo kommunale ruspoliklinikk.  

Det er etter hvert blitt mange stoler å falle mellom i «verdens beste land». Kanskje særlig så i de største byene der befolkningsveksten er størst og ressursene halser etter. Du må være sjuk nok, men ikke for sjuk. Du må ha rusproblemer som er store nok, men helst ikke være rusa for øyeblikket. Om du har både rus- og psykiske utfordringer opplever mange at det blir dragkamp i revers mellom instanser med sprengt kapasitet for å slippe ansvaret og ressursbruken som følger. Dette gjelder særlig i den økonomisk sterkt fortrengte statlige spesialisthelsetjenesten. Plaster på såret har vært gode og tilgjengelige lavterskeltilbud i kommunen, slik som Oslo kommunale ruspoliklinikk (OKR). Plasteret skal nå rives bort.

Veien inn kort – og mindre kronglete

Noen av tjenestene i det offentlige helse-Norge søker å favne dem som faller utenfor kategoriene, mellom stolene. Følgelig faller slike tjenester selv mellom stoler, ettersom de er vanskelige å sette i bås, og enda viktigere i økonomenes tidsalder, tallfestes. Oslo kommunale ruspoliklinikk er en av disse tilbudene der veien inn til nødvendig, og somme tider livreddende, behandling er kort og mindre kronglete.

Behandlingen er tilpasset sin målgruppe, det vil si lengre behandlingstid, det er gratis, og du blir ikke skrevet ut ved tre ikke-møtte avtaler. Ustabilt liv og vanskeligheter med oppmøte er en del av målgruppens sykdomsbilde, og mange vil falle ut av spesialisthelsetjenestenes rammer. Vår poliklinikk er videre sentralisert i sentrum for å sikre anonymitet og tilgjengelighet for alle Oslos borgere med utfordringer innen rus og psykisk helse, uansett bydel.  

Hvorfor er Oslo Kommunale ruspoliklinikk viktig? Eksempel: Min fastlege har for tiden sju til ti dagers ventetid for voksne for snaue sju minutters konsultasjon. Et hinder, da selvinnsikt og motivasjon til selvforbedring er flyktig og ferskvare. Rusutfordringer og psykisk helse er uansett ikke noe alle vil dele med sin fastlege gjennom mange år. Rusproblemer og psykisk uhelse er lik skam for mange.

Trangt om plassen når man trenger hjelp

Om du så manner deg opp og går til fastlegen og deler din skam på sju minutter, hva er muligheten for hjelp i det offentlige? Psykiatrisk avdeling på DPS? Tja, da skal du være rimelig sjuk. Men siden du også har rusutfordringer kan det hende du faller utenfor deres mandat. Seksjon rus og avhengighet? Tja, du er ikke så på felgen med rus. Du vil bare ha hjelp til å mestre hverdagen, angsten og rusen, uten å kalle deg rusmisbruker av den grunn. Men du kan kanskje finne en psykolog med avtale i bydelen din? Tja, da må du ringe mellom 11:30-11:45 annenhver fredag til du får svar, eller sende mail til psykologer du finner på en ikke alltid oppdatert link på helsenorge.no. Du kan ha flaks! For øvrig hører jeg rykter om at det finnes én psykolog med avtale i hele Vestre Aker bydel, en bydel med over 50.000 mennesker.

Jeg har barn som vokser opp i Oslo. Hva ønsker jeg at de skal møte om de som unge voksne fikk et rusproblem eller opplevde psykiske problemer? Ønsker jeg fastlegen som et ekstra hinder før egnet helsehjelp? En telefonsvarer, en mailboks eller en lukket dør hos psykologen de fant på ei utdatert liste på helse-appen? En plass ved en psykiatrisk poliklinikk som kanskje er spesialisert på tyngre psykiatriske sykdomsbilder? Et helsetilbud for tyngre rusbrukere, der de attpåtil risikerer å komme i kontakt med tyngre stoffer? Eller ønsker jeg et tilbud der man henviser seg selv, veien inn er kort og behandlingen lang, ved behov? Ja til det siste. 

Evaluering med gitt resultat?

Etter å ha «gått under radaren» i mange år ble det i fjor poliklinikkens tur til å bli evaluert, og et særutvalg i Velferdsetaten ble satt til å se på resultatene av evalueringen. Dette etter to år med pandemi, der klinikkens ansatte hadde anstrengt seg til det ytterste for å opprettholde et verdig tilbud for sine brukere, ved utegående og ambulant virksomhet, ettersom lokalene var stengt for pasienter i de mest restriktive periodene av Covid. Rekrutteringen av pasienter gikk naturlig nok ned under pandemien, ettersom folk knapt gikk ut, og folks kontakt med andre instanser som kunne informert om oss ble holdt på et minimum.

Men så var det nå likevel tid for tallfesting og gjennomgang av tilbudet, pandemi eller ei. Bydeler og fagpersoner intervjuet om vårt tilbud virket nærmest utvalgt for sin manglende kjennskap til oss og viktigheten av tjenesten vår. Tekstutvalget i utredningen virket i det hele tatt formålstjenlig for en allerede satt retning for omorganiseringen som skal skje. En retning av desentralisering og styrking av bydelene, du vet, «der folk er».

Folk flytter mellom bydeler

Osloborgere bor ikke lenger i generasjoner i samme bydel, vi flytter rundt ettersom vi lykkes i å klore oss til en leilighet, ved kjøp eller leie. Bakgrunnen for omorganiseringen eller «nedskaleringen» virker å være at desentraliserte tjenester skal hjelpe personen der den bor, en populær forestilling for tida. Men når vi flytter til annen bydel mister vi altså den hjelperen, den tjenesten, og vi må starte med nye hjelpere, fortelle på nytt. Rykk tilbake til start! Om man bare hadde tjenester som dekket alle bydelene!? Nei, vent, det har vi jo, men ikke så mye lenger.

Etter mye om og men ble det klart at poliklinikkens «kjerneleveranse» (ja det er et uttrykk i etaten) vil være et rent arbeidsrettet tiltak knyttet opp mot boenheter i Velferdsetaten. Dette er en slags videreføring av vårt tilbud i dag, men der nedprioriteringen av rusbehandling på ett vis bryter med IPS-metodikken vi bygger hele vår jobbformidling på, som innebærer trepartssamarbeid mellom pasient, rusbehandler og jobbspesialist. Trepartssamarbeidet vil nå trolig foregå mellom pasient, jobbspesialist og primærkontakter i institusjonene. At mange pasienter ved disse institusjonene er for syke for slikt samarbeid virker mindre viktig. At mange av de ansatte etter eget sigende driver «brannslokking» snarere enn behandling er også underordnet. Men klinikkfjerne byråkrater og økonomer har ofte en lemfeldig tilnærming til virkeligheten på gølvet, eller innviklet og forskningsbasert metodikk.  

Bydelsfokus er tidens melodi

La det være klart. Ingen av oss ansatte ved Oslo kommunale ruspoliklinikk ønsker et tilbud som er ineffektivt eller uhensiktsmessig for helhetstilbudet til vår pasientgruppe. Vi ser bare ikke at den halvhjerta utredningen som er gjort delvis fra hjemmekontor klarer å belyse mangler ved tjenesten som er til hinder for god behandling av våre pasienter. Det vi ser er at utredningen har funnet kvaliteter ved tjenesten som er inkompatible med desentraliseringstrenden og bydelsfokuset som virker være tidens melodi i de høyere skylag i etaten.

Vi vil at alle borgere av Oslo, skal ha et godt og verdig lavterskeltilbud for hjelp til rus og psykiske problemer, der disse ikke fordrer spesialisthelsetjenester. Vi vil at folk skal kunne gå inn en dør og henvende seg selv. Der ingen fastlege trenger mene noe om alvorligheten av problemene til hver enkelt (som jo er høyst personlige og subjektive) og henvise eller la være på bakgrunn av sin begrensede kapasitet hva gjelder tid eller kunnskap. Fastlegene sliter naturlig nok også med å oppnå kjennskap til egnede behandlingstilbud, ettersom de jo stadig nedlegges til fordel for nye «konsepter».

Spesialisthelsetjenestene har i alle fall mer enn nok å gjøre, og nedskaleres stadig også, om de ikke skal få flere pasienter å hanskes med på grunn av nedleggelser, omorganisering eller desentralisering i lavterskeltilbudene i russektoren. Oslo Kommunale Ruspoliklinikk er en nyttig, hvis ikke livsviktig tjeneste i helsesektoren i Oslo. –Det blir meningsløst å gi god behandling i spesialisthelsetjenesten hvis du ikke får et tilbud i kommunen, sier Lars Lien, psykiater og faglig rådgiver Lars Lien i Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP).

Den foreslåtte omorganiseringen og nedskaleringen virker faglig uforsvarlig, økonomisk kortsiktig, og mot anbefalingen fra flere brukerorganisasjoner. Oslo har enn så lenge en ruspoliklinikk som fyller noen av hullene i storbyens helsetilbud. Man setter sjelden pris på det man har, før man mister det.