Heroin på blå resept – nyttig for hvem?

Gudrun Wiik Larsen fra Sandnes er pårørende, sosionom m/ videreutdanning i psykisk helsearbeid og har master i sosialfag

Det er ulike grunner til hvorfor en del ikke nyttiggjør seg LAR, her er noen:

• For mange LAR-pasienter blir LAR et for rigid system med strikse henteordninger som krever for mye av mange LAR-pasienter
• Ifølge brukere og brukerorganisasjoner er det for lite utvalg av substitusjonsmedikament, og der er for vanskelig å få innvilget annen medisin for LAR-pasienter, eks beroligende og sovemedisin.
• Det har vært for lite fokus på rehabilitering og behandling av tilleggslidelser for LAR-pasienter. Noe som kanskje kan skyldes måten LAR er organisert på.

Måten LAR praktiseres på varierer fra kommune til kommune.  For de som ikke helt klarer å innordne seg gjeldende lokale LAR- regler, får det ofte konsekvenser som gjør det enda vanskeligere for mange, å være LAR-pasient.  Konsekvensen blir ofte daglig henting av medikament opp til seks dager i uken, noen steder innen klokken 10.45. Lange veier til utdelingssteder og til tider begrenset offentlig transport kan bety høye taxiregninger.

Møter ikke vedkommende LAR-pasient opp innen aktuelt tidspunkt, mottar de ikke medikamentet den dagen. Noe som lett fører til at de kommer inn i en destruktiv og vond sirkel. Som kan innebære at den som rammes, ofte må skaffe seg medikamentet på det illegale markedet, noe som  øker risikoen for overdoser. Det gjør meg vondt de gangene jeg har vært vitne til at folk må gå i fra utdelingsstedet uten medisiner, fordi de møtte 3 minutter eller mere, for sent. Her er det små marginer som skiller mellom å være eller ikke være.

 Et av argumentene for å innføre HAB er at de mest slitne og langtkomne heroinistene skal få  et mere verdig liv, slippe daglig å jakte  etter stoff. Antar at de fleste ansatte innenfor rusmiddelomsorgen unner de mest slitne og medtatte heroinister et bedre og mere verdig liv. Spørsmålet blir heller om henting av heroin 2/3 ganger daglig er det som ivaretar disse menneskene best.

Rapporter fra Danmark har vist at HAB ikke når den gruppen heroinavhengige som den i hovedsak var tiltenkt, de mest slitne blant de slitne. Noe som kan skyldes at i HAB, stilles enda større krav til oppmøte enn i LAR. For eksempel må de det gjelder møte til utdelingsstedet/heroinklinikken 2/3 ganger i døgnet alle dager i året for under påsyn av helsepersonell, selv sette sine injeksjoner med Heroin((diacetylmorfin).  Blant annet forutsetter det korte avstander til utdelingsstedet.

Et flittig brukt argument for innføring av HAB, er at det vil få ned overdosetallene. Det er uheldig at fokuset på å få ned overdoser i så stor grad handler om medisinske tiltak. Det har etter hvert blitt innført en god del skadereduserende tiltak i Norge for å få ned overdoser,  derav Naloxon nesespray (virker kun på opiater), kampanjer for å få opiatavhengige til å røyke heroin, utdeling av rent brukerutstyr, LAR og lavterskel LAR, sannsynligvis etterfulgt av prøveprosjektet HAB (Oslo,Bergen) og avkriminalisering. Fortsatt er overdosedødsfallene i Norge høye, i tillegg kommer andre rus-relaterte dødsfall.  Skadereduserende tiltak må til, uten at det går på bekostning av tiltak og behandling som har rusfrihet som målsetting.  Det kan virke som at rusfrihet er et tabubelagt ord i enkelte interessemiljøer innenfor rusfeltet.

HAB kompliseres ytterligere ved den praksis at heroinen injiseres.  Man støtter da opp om fortsatt sprøytebruk hos personer med allerede ødelagte blodårer etter lang tids sprøytebruk. Der mange etter hvert må sette sine sprøyter i halsen eller lysken.

Det er bekymringsfullt at anbefalinger om innføring av prøveprosjektet HAB i liten grad kommer fra fagmiljøer og ansatte innenfor rusfeltet.  Man kan lure på hvorvidt behovet for HAB er oppkonstruert og hvorvidt det også handler om prestisje og posisjonering.  Mange av oss som jobber innenfor rusfeltet nær opp til de rusmiddelavhengige, ser andre og mere presiserende behov. Det er mange huller som skal tettes innenfor et felt som tappes for ressurser.  Det må også nevnes at HAB er et ressurskrevende tiltak.

Mange av de dårligste ROP (rus/psyk) pasientene havner stadig mellom flere stoler, ender opp som kasteballer i systemet for tilslutt å havne på hospits, med ufaglært arbeidskraft. På tross av retningslinjen for ROP-pasienter (2012) har man enda ikke klart å implementere hjelpen for disse godt nok innenfor helse- og velferdstjenesten. Samtidig som ulike tiltrengte døgninstitusjoner legges ned.

Det må heller i større grad satses på et mere fleksibelt og oppgradert LAR, enn å innføre  HAB som ikke anses å ivareta de mest sårbare ruspasientene blant oss, godt nok. De rusmiddelavhengige må gis innhold i hverdagen, noe meningsfullt å stå opp til. Medisinering alene er ikke nok. Behandlingsforløpet må bli mere sammenhengende og helhetlig, med sømløse overganger mellom ulike forvaltningsnivå og institusjoner, der ettervern inngår som en obligatorisk del av forløpet. Boligsosialt arbeidet må styrkes ytterligere med flere og differensierte botilbud, med oppfølging i bolig etter behov. Det trengs ulike oppsøkende team som kan oppsøke personer med rusmiddellidelser på deres banehalvdel. Dette er tiltak som sannsynligvis også vil bidra til nedgang i overdosetallene og rusrelaterte dødsfall.

Denne kronikken har tidligere vært publisert i Stavanger Aftenblad