Motiverende eller manipulerende?

Tommy Sjåfjell, ansatt i bruker-og pårørendeorganisasjonen A-larm og ved Universitet i Sørøst-Norge,  skriver om noe han har erfaring med – både som pasient og som fagperson på kurs: Samtaleteknikken «Motiverende intervju».

Innimellom så skjer det for de fleste av oss, vi møter noen som ser alle feil og mangler vi har, en som vet akkurat hvilke knapper som skal trykkes på. Den som gjennom språk eller adferd vet hvordan han skal få deg til å føle deg liten. Dette kan skje i et dårlig samboerskap, i møter med venner, kollegaer eller i et møte med en dårlig sjef. Jeg tror mange har opplevd dette.

Dessverre skjer dette også for noen av oss i møte med helsepersonell, noen brukergrupper er mer utsatt for paternalisme fordi helseutfordringene de har gjør de mer sårbare. Jeg tror at en av de gruppene som oftest møtes med dårlige holdninger fra helsepersonell er mennesker med rus og psykiskhelse utfordringer. Innimellom er systemet diskriminerende, andre ganger er det enkeltmennesker som gjennom sin rolle begår overtramp og krenker. Allikevel ser vi for sjelden systemer eller helsepersonell si de forløsende ordene, unnskyld!

Tilbakeblikk:

Jeg var innlagt til avrusning og ville skrive meg ut, viserne på klokken som hang på veggen, bevegde seg i rasende fart. Døra var låst og kravet var at jeg måtte gjennomføre en samtale før jeg fikk dra. Vi viste nok begge hva som stod på spill, det kongelige norske vinmonopol har ikke fleksible åpningstider. Min «gode» hjelper har nok en mistanke om hvor jeg skal, han var flink til å argumentere for viktigheten av hvorfor jeg måtte bli. Jeg følte meg dum, hans argumenter var bedre enn mine, han fikk frem skammen og skyldfølelsen min. Men det hjalp lite, jeg var tørstere enn hans argumenter. Han vant diskusjonen, men ikke min tillit.

Ikke flere med individuell plan

Jeg fikk ha et innlegg på fagrådets ruspolitiske konferanse, og med så mye kloke og viktige folk i salen må jeg bare påpeke det faktum at andelen brukere som har individuell plan ikke øker. Dette skjer til tross for at man har fokusert på individuell plan som et verktøy som kan bedre samhandlingen for oss brukere i 15 år. Så sier jeg som vanlig at selv om man har sendt alt som kan krype og gå på kurs i «Manipulerende intervju i 15 år», klarer ikke fagpersoner å manipulere den rusavhengige til å ville ha en individuell plan. Folk ler av denne vitsen!

Jammen motiverende intervju er jo løsningen!

14 dager etter innlegget mitt får jeg en mail fra en fagperson som gjerne vil fortelle meg om hvor bra Motiverende intervju er i tilfelle jeg ikke har fått det med meg. Jeg blir på det sterkeste anbefalt å ta et kurs om jeg har for liten kunnskap om metodikken.

Det vedkommende nok ikke vet er at jeg har vært på to kurs i samtaleteknikken, et når jeg jobbet innenfor psykisk helse blant annet med tvang. Vi hadde pasienter som var tvunget å være på avdelingen, og vi hadde pasienter som var under vedtak om tvangsmedisinering.

Jeg ble også kurset i samtaleteknikken når jeg tok videreutdanningen min i rusproblematikk på diakonhjemmet. I tillegg var jeg også med og snakket om motivasjon på en kursrekke Korus Sør hadde i tilknytning til Motiverende intervju.

Og ja, jeg er enig med deg, MI kan være en nyttig samtaleteknikk, men er det noe alle fagpersoner og assistenter skal bedrive? Kan det være slik at en drittsekk som har gått på MI-kurs fremdeles er en drittsekk, bare litt mer utspekulert?

Hva er målet med Motiverende intervju?

Helsedirektoratet beskriver metodikken og målet med MI slik: «Motiverende intervju (MI), også kalt motiverende samtale, er en effektiv og empatisk metode for samtaler om endring, motivasjon og mestring. Målet er konstruktive samtaler hvor personen får mulighet til «å overtale seg selv» til å bestemme at endring skal skje, og så tenke ut hvordan han best kan få det til». Det handler altså om å finne pasientenes egen motivasjon for endring.

 At det er en metodikk som virker tror jeg de fleste kan være enige i. Men jeg glemmer aldri en kollega som etter et kurs hadde vært på byen en kveld og sjekket dette ut i praksis overfor det andre kjønn og kom tilbake på jobb litt nyfrelst og sa følgende: «MI er jo genialt, du virker oppriktig interessert i hvem den andre er og det er jo ikke dumt». Om han virkelig var interessert i jenta vet jeg ikke, det jeg vet er at alle teknikker og samtaleverktøy kan misbrukes. Min kollega beskriver med få ord hva som kan være utfordringen med universalløsninger som ikke tar høyde for at fagpersoner er like forskjellige som oss brukere.

En universalløsning eller mange ulike?

Innimellom dukker det opp løsninger, metoder og fasiter i rusfeltet som ikke tar høyde for at fagpersoner er like individuelle som de brukerne de skal hjelpe. Ofte er det slik at jo mer usikkerhet et fagområde er preget av, jo større tiltro får vi til universalløsningene. Noen oppleves som nyttige for mange; andre for et fåtall.

-MI er et verktøy som oppleves som nyttig for mange fagpersoner og brukere. Men hvorfor er så få kritiske til at alle skal bruke en samtaleteknikk som kan misbrukes?

En klok psykiater tematiserte dette for meg en dag, han sa: «Husk det Tommy, gjennom en omfattende kursing i samtaleteknikken MI har vi gitt personer med dårlige holdninger og verdier et verktøy for manipulering og overgrep».

Og ja det er faktisk slik:

En drittsekk som har gått på MI kurs er blitt en mer utspekulert drittsekk!