Våg å gå inn i "de mørke rom" i rusbehandling

Dette er en ytring, skrevet av Niels Erik Opdahl, forfatter av boken «Faen jeg overlevde: 12 personlige beretninger om rus og tilfriskning». Opdahl har jobbet i rusfeltet i mer enn 30 år, både som kliniker og som veileder for ansatte i rusinstitusjoner. 

Mørke rom

Snakker vi om og jobber vi terapeutisk med destruktive tanker og selvmordsforsøk i rusbehandling? Jeg vil påstå at vi ikke gjør det.  Rusmisbruk er i seg selv destruktivt, både for personen selv og for hans nærmeste. Rusen dekker over den psykiske smerten som ligger under.

Jeg har intervjuet tolv rusavhengige som har jobbet seg gjennom sitt misbruk, vært i behandling og lever i dag normale liv («Faen jeg overlevde. 12 beretninger om rus og tilfriskning») Ut fra hvordan jeg leser deres rushistorier, er det rimelig å anta at risikoen for selvmord blir større når det psykiske smertetrykket øker til det uutholdelige.  

Å bruke rusmidler var i startfasen nesten som en lettelse. Man slapp unna en smerte som lå der – ubearbeidet, forvirrende og plagsom. Her noen eksempler på hvordan det var å debutere på rusmidler.

Brage: «Fikk det friminuttet. Kunne være meg selv, eller slippe å være meg selv.»                                                                                                                                           Felix: «Jeg ble en helt annen person. Den tøffe gutten i gata. Gutten jeg kanskje ønsket å være».

Nelly: «Jeg begynte med Absolut vodka. Drakk meg dritings. Jeg bare kjente at jeg ville ha mer».

Sandra: «Jeg ruset meg for å kunne sove, slippe negative tanker og følelser. Jeg ble mer sånn som jeg ville være».   

Veien videre ble mer og mer belastende og smertetrykket økte. En tanke gjentok seg «Jeg orker ikke mer.» «Dette må ta slutt». Det eksistensielle handlingsrommet ble et risikofylt rom å være i når tanken om å ta sitt eget liv ble dominerende.

Også en rusavhengig lever sitt liv innenfor det filosofen Arne Johan Vetlesen kaller tilværelsens gitte grunnvilkår: avhengighet, sårbarhet, relasjoners skjørhet, eksistensiell ensomhet og dødelighet. En rusavhengig lever sitt liv i randsonen av disse grunnvilkårene. Avhengighet av mennesker er pervertert til avhengighet av rusmidler. Sårbarhet erstattet med herdethet. Relasjonene skjørere og skjørere. Den eksistensielle ensomheten uutholdelig. Den individuelle håndteringen av egen livssituasjon ble rettet mot en løsning: Selvmordet.

Det er sterke destruktive krefter i spill når et menneske gjør forsøk på å ta sitt eget liv.

Felix: «Jeg prøvde å ta livet mitt med masse piller, havnet på sykehus, ble pumpet og sendt ut igjen etter 2-3 dager».

Hermod: «Jeg hadde alvorlige selvmordsforsøk i fengselet. Det var ingen andre måter å bli kvitt meg selv på».

Nelly: «Jeg var ikke så redd for helsen min egentlig. Etter at jeg hadde fylt atten, tenkte jeg at jeg skulle ruse meg til jeg døde av det».

Renate: «Da jeg våknet på akutten, var det første jeg tenkte: ja, du klarte faen ikke dette en gang».

Bendik: «På et eller annet tidspunkt hadde jeg avfunnet meg med at jeg kom til å dø av rusen.»

De stod på kanten av stupet. Som Brage uttrykte det: «Pistol eller telefon». Med et nesten uutholdelig smertetrykk ble spørsmålet fundamentalt: Vil jeg leve eller vil jeg dø?

De valgte livet. Gikk behandlingsapparatet inn og jobbet med de helt konkrete selvmordsforsøkene? Ble de snakket om, traumebehandlet, satt ord på? Ut fra min kjennskap til disse menneskene – er svaret nei.

Før vi som behandlere kommer i posisjon til å snakke om disse til dels tabubelagte temaene, må vi gå i oss selv. Undersøke egne destruktive sider, livssituasjoner vi selv har vært i der sårbarheten var truet og frykten for tap av viktige relasjoner var nærstående. Jeg tror det er viktig å gå dypt inn i samtaler om selvmord. Akkurat som det er viktig å bearbeide selvforakt, fiendtlighet og dysfunksjonelle livsmestringsstrategier.

Å snakke om kaotiske, egosentriske og aggressive tanker, kan være truende, både for pasient og behandler. Åpenhet kan lære oss noe om, og kanskje føre til at vi bedre forstår, mørke sider i oss selv. Gruppen er et godt format for slike samtaler. Å dele destruktive tanker i en gruppe, vil med stor sannsynlighet føre til gjenkjenning hos de andre gruppedeltakerne. «Jeg er ikke alene om å ha slike tanker.»

Jeg tror ikke rasjonelle valg er til stede når en rusavhengig gjør forsøk på å ta sitt eget liv. De destruktive kreftene er for overveldende. Som behandlere må vi våge å gå inn i de «mørke rommene». Der ligger nøkkelen til håpets dør – et bedre liv.

Her kan du lese en artikkel i Rus & Samfunn om Sandra, som var en av de 12 i boka "Faen - jeg overlevde" og hvor Niels Erik Opdahl er intervjuet.